Kulturminnepolitikken visker ut kvenenes historie

Norske Kveners Forbund – Ruijan KveeniliittoDen kvenske fjøsen i Repokoski i Lakselvdalen, antakelig fra 1700-tallet og som ble spart fra tyskerne pga den skjulte beliggenheta, var likevel ikke med i Finnmark fylkeskommunens lista over verdifulle bygninger. Lokale historikere var med og presenterte bygningen for kulturvernfolket i Finnmark fylke på 1990-tallet, og trodde at alt var i skjønneste orden, men bygget var ikke med på SEFRAK-lista. Det endte godt: Ved hjelp av Sametinget og flere andre ble fjøsen endelig restaurert i 2016-2017, arbeidet var utført av Arne Graven (på bildet). Restaureringa av tilbygget gjenstår, og det skal holdes en åpningsfest etter at snøen er borte. KUVA: PORSANGIN MUSEUMI/ARVID PETTERSON

Klima- og miljødepartementet og statsråd Ola Elvestuen avstår fra å styrke fredningsgrensen for kvenske kulturminner i kulturminneloven.

Norske Kveners Forbund har de siste ukene gjennomført åpne møter i de kvenske områdene for å få innspill til den vedtatte kommisjonen for gransking av fornorskingspolitikk og urett begått mot kvener og samer. Det er særlig en ting som løftes frem alle steder vi har besøkt: Ingen klarer å fastsette når fornorskningen mot det kvenske folket tok slutt, eller om den i det hele tatt reelt er avsluttet. Kvenene har ikke fått en offentlig unnskyldning for politikken eller en oppreisning i form av tiltak som gjenoppretter noen av de store skadene vi i dag ser for både språket og kulturen. Vi håper arbeidet til kommisjonen vil være en øyeåpner for mange.

Statsminister Erna Solberg åpnet på selveste Kvensfolkets dag 16. mars en utstilling på Alta museum bygget rundt den kjente kvenske tjæremila i Alta som Statnett, med alle tillatelser i orden, fjernet i forbindelse med en kraftnettutbygging. Denne tjæremila var det eldste dokumenterte kvenske kulturminnet i Finnmark. Den var datert til å være 300-350 år gammel og ut fra det man vet om bruken av tjæremiler ble det beregnet at mila ble bygget for 350-400 år siden. 100 år for ung til å bli berget av kulturminneloven som krever at kulturminnet er fra år 1537 eller eldre.

Vi var flere som besøkte mila etter at de arkeologiske undersøkelsene var gjennomført. Bortsett fra en smal stripe med utgraving som viste lagene i mila, var kulturminnet urørt. Det var en helt spesiell opplevelse å se det vakre mønsteret i neverlaget i bunnen av mila, fremdeles godt bevart etter alle disse årene da det naturlig nok var godt impregnert med tjære. Det var en sterk følelse å stå der og vite at for ca 400 år siden arbeidet noen av vårt folk akkurat der, og de snakket kvensk seg imellom mens de utførte dette urgamle tradisjonshåndverket.

Vi kvener kommer fra et værhardt område der bygninger som står tomme fort rives ned av naturkreftene. Bombingen av særlig Øst-Finnmark og tyskernes nedbrenning i de kvenske områdene bidro til tap av materiell kulturarv. Det er lite sannsynlig å finne kvenske kulturminner som er eldre enn 1537. Det var nettopp dette Finnmark Fylkeskommune konkluderte med også i området rundt den berømte tjæremila da de frigjorde flere kvenske kulturminner i henhold til kulturminneloven. Paradoksalt ble kulturminner fra 2. verdenskrig funnet til å ha så høy verdi at de burde bevares for fremtiden.

Klima- og miljødepartementet la 2. mars i år frem en proposisjon for Stortinget der de foreslår en lovendring som gir automatisk vern for samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre. Dette er en del av en lengre prosess der Sametinget ba departementet også vurdere samme fredningsgrense for kvenske kulturminner. Men departementet valgte å ikke ta det med i proposisjonen.

Året 1917 er foreslått av Sametinget og knyttes til det første samemøtet i Trondheim den 6. februar 1917. Hvorfor er samme grense hensiktsmessig for kvenske kulturminner? Det er klart at et automatisk vern for kvenske kulturminner bør settes til et sted mellom 1900 og 1945. 1945 er opplagt, da store områder ble brent. Og etter 1900 ser vi de samme samfunnsendringene i de kvenske samfunnene som hos de samiske, som for eksempel innen næringer som gruvedrift og fiske, økt kulturelt press bl.a. gjennom opprettelsen av de statlige skoleinternatene og en tilstramming av fornorskningspolitikken, samt en begynnende organisering og lokal mobilisering mot denne politikken. Disse samfunnsendringene gjør at Sametinget argumenterer for automatisk fredning på begynnelsen av 1900-tallet for samiske kulturminner – og departementet slutter seg til Sametingets begrunnelse: «Endringer både i samisk bosettingsstruktur, næringsutøvelse, næringstilpasning, organisering, samhandlingsformer og historisk kildegrunnlag gir grunnlag for å sette en fast fredningsgrense ved begynnelsen av 1900-tallet».

I tillegg har Norge satt en grense om at de minoriteter, deriblant kvenene, som har en tilknytning til landet som er eldre 100 år skal ha et særlig vern som nasjonale minoriteter. De kvenske samfunnene vi kjenner igjen i dagens befolkningsmønster hadde fått sin form på begynnelsen av århundreskiftet. Dermed faller man på et skille på begynnelsen av 1900-tallet som både gjelder endringer i samfunnsforhold og knyttet til status som nasjonal minoritet.

Man sier fornorskningen er historie, men ved såkalt frigiving av gamle, verdifulle kulturminner begås en ny urett. «Vi har tapt så mye at vi ikke en gang vet hvor mye vi har tapt», sa en på ett av de åpne møtene de siste ukene. Det har faktisk gått så langt at vi kvener har vært med på å rasere vår kultur. Dette gamle, det kvenske som skolen, kirken, ja hele samfunnet fortalte oss at hadde så liten verdi – bort med det, det kan kastes og brennes. Vi fikk gjenreisningshus med innebygde bad og kunne brenne våre gamle saunaer om vi hadde noe sånt igjen. Derfor er en fredningsgrense satt til år 1917 nødvendig for at også vi kvener skal forstå et kvenske kulturminner har en verdi, for at det kvenske folket skal få erfare at også vår kulturarv verdsettes.

Uten en særlig beskyttelse i lovverket vil vi gang på gang komme i den situasjonen at kvenske kulturminner ødelegges med kvenene som maktesløse tilskuere. Det er altså langt fra tilstrekkelig med en fredningsstrategi som velger ut en håndfull kvenske kulturminner som skal fredes, slik departementet sier i proposisjonen. At et utvalg kulturminner fredes vil ikke være nok når nok et ukjent verdifullt kulturminne dukker opp i en utbyggingssak el.l. Da står vi kvener uten virkemidler til å kunne redde kulturminnet.

Departementet skriver i proposisjonen at samiske kulturminner «…utgjør et helt sentralt dokumentasjonsmateriale for samisk historie og forhistorie. Dette vitner om hvordan samer har forholdt seg til hverandre…» Sametinget trekker frem at også samhandlingen med kvenene er en viktig del av samisk historie: «i samiske, og særlig sjøsamiske områder, er kvenske og samiske kulturminner svært sammenvevd gjennom lang tids sameksistens, og i mange situasjoner vanskelig å skille fra hverandre. Det er derfor viktig at disse har likeverdig vern, for å hindre at viktige kulturminner går tapt.» Å ha en sammenfallende fredningsgrense for kvenske og samiske kulturminner er derfor hensiktsmessig.

Prinsipielt bør det ikke være etnisitet, men viktigheten av å frede et kulturminne som avgjør fredning. Men de kvenske og samiske folkenes situasjon og situasjonen for våre kulturminner er så spesiell at det trengs særskilte tiltak. Slik fredes kulturminnene som er viktig for folkene selv og for Norges øvrige befolkning som en del av vår felles kulturarv.

I dag viskes sporene etter våre forfedre ut ett etter ett. Sametinget og Fylkestingene i Troms og Finnmark har stilt seg bak kravet om å sidestille fredningsgrensen for kvenske og samiske kulturminner. Statsråd Ola Elvestuen løftet i 2015 selv frem behovet for å endre fredningsgrensen for kvenske kulturminner som et spørsmål til daværende klima- og miljøminister. Det er nå opp til våre 169 kloke og forstandige folkevalgte å skrive anti-fornorskningshistorie og legge til «…og kvenske…» i forslagene til endring i kulturminneloven. Og, Elvestuen, det er det ingen skam å snu. Forståelse for behovet vi kvener nå har for å være sikker på at ikke flere av våre gamle kulturminner tas fra oss kommer gjennom en felles erkjennelse av det kulturelle tapet kvener, og samer, har lidd. Og dette er noe av essensen i hvorfor Norge nå har vedtatt en Sannhetskommisjon.