Kulturminner og kvalitetssikring

Denne eldre utgaven av kvensk nili står på museumsområdet i Karasjok, registrert som samisk. – Identitetstyveri, historieforfalskning, eller bare kunnskapsløshet, undrer Alf E. Hansen, forfatteren av dette leserinnlegget. Han minner om at det mangler kriterier for kvalitetssikring av slike registrerte kulturminner. (Foto: Alf E. Hansen)

 

 

Leserinnlegg fra Alf E. Hansen om kvalitetssikring vedrørende registrering av kulturminner.

 

På alle områder av private og offentlige virksomheter stilles det til dels rigide krav om kvalitetssikring. Langt på vei er utgangspunktet både innlysende og fornuftig, da mangel på rutiner og kontroll fort kan få stygge konsekvenser.

Men, når det kommer til noe så viktig som vår felles kulturarv, så eksisterer ikke dette kravet – verken når det gjelder selve registreringen av kulturminner, men heller ikke til registrator – altså den eller de som skal forestå registrering. Retningslinjer for deler av selve registreringsarbeidet finnes selvsagt, men noe vesentlig mangler. Hva bakgrunnen er for at det forholder seg slik, skal vi ikke i denne omgang spekulere for mye i, men det avstedkommer store problemer – med fatale konsekvenser både for de etnisk norske og de 5 nasjonale minoritetenes kulturminner. Det er kun samiske kulturminner som begunstiges av denne praksisen.

I dag er praksis at registrering skjer på grunnlag av hvem som har eid, bodd eller bygget, noe som på ingen måte sikrer korrekt tilhørighet hva etnisitet angår. Det er ikke en gang en sammenhengende logikk i denne praksisen. Det har for eksempel fram til i dag vært tilstrekkelig å hevde at noe er samisk, så havner det i databasene som samisk, selv om det registrerte objekt aldri har tilhørt denne kulturen. Dette har vi dessverre uendelig mange eksempler på, noe som for øvrig er enkelt å påvise, bare man tar seg bryet med å kikke litt i den nasjonale databasen Askeladden.

Nå i februar 2019 er det 8 år siden vårt første møte med Riksantikvarens folk, der jeg la fram mange eksempler på dette. Eksemplene hentet jeg fra Alta kommune, og hva etnisitet angår, er bakgrunnen for de framlagte eksempler uomtvistelig. Det er derfor heller ikke rart at utsagn som identitetstyveri, historieforfalskning og løgn tidvis dukker opp. En av flere grunner er utvilsomt at det ikke eksisterer retningslinjer for hvordan informasjon om kulturminner samles, registreres og lagres.

Vi må sikre at ikke kulturminner på denne måten stjeles, og tilskrives en annen kultur enn den de rettmessig hører hjemme i, og slik utarmer både norsk og andre etniske kultursammenhenger. Riksantikvaren i samarbeid med Finnmark Fylkeskommune har nylig bedt om innspill når det gjelder kvenske kulturminner. Krigens tragiske konsekvenser gjør at det i utgangspunktet ikke er overveldende mange synlige fysiske spor etter det kvenske. Et eksempel for Finnmarks vedkommende, er at omtrent samtlige kvenske bygg ligger i dag allerede registrert i databasen Askeladden – men som samiske. Enda en konsekvens av mangel på kunnskap og kriterier for kvalitetssikring.

Hva bør vi så foreta oss for å hindre at galskapen bare fortsetter?

For illustrasjonens skyld tar jeg med eksempler som beskriver galskapen i dagens retorikk og tenking rundt registrering av kulturminner: Jeg har alle forutsetninger til å bygge et hus i – la oss si – sveitserstil. Med min kvenske håndtverksbakgrunn, ville det da være rett å kalle det ferdige huset for kvensk byggeskikk? Vel, vi vet jo hvem som har bygd, eller eid, eventuelt bodd… Selvsagt ikke!
Men dette argumentet – «Ja, men vi vet hvem som…» – ser likevel ut til å være en ryggmargsrefleks hos både historikere, arkeologer, konservatorer, museumsansatte og jeg vet ikke hvem, når jeg påviser feilregistrerte kulturminner. Ut fra denne type logikk, må vel jeg da kunne hevde at mine bellinger er kvenske, og forvente at utsagnet blir oppfattet som noe selvsagt. Er det noe i selve utdanningssystemet som forårsaker denne kollektivt totale mangel på logikk? Noe i meg sier at ting lenge har vært satt i system, men jeg håper samtidig at jeg tar feil.

Hva bør konkret skje?

Vi mener derfor at for å sikre at registrering av kulturminner blir korrekt – ikke minst hva etnisitet angår – må det bli krav om at en rekke kriterier er oppfylt:

Den/de som skal foreta selve registreringen, må kunne dokumentere nødvendig kunnskap om historikk – håndtverksmessige kunnskaper når det gjelder byggeskikk – kunnskap om båter, bruk, byggemåte, og så videre. At man som tilleggsopplysninger også tar med hvem som eventuelt har eid, bodd eller bygget/laget, er viktig for historikkens helhet.
Det må med andre ord skapes et faglig forsvarlig fundament, der alle nødvendige kriterier er ivaretatt. Så må dette da være grunnlaget for selve malen som godkjente registratorer har å forholde seg til. I tillegg må alt registrert materiale gjennomgå kontroll i samråd med nødvendig fagpersonell, før det havner i Askeladden eller annen database.

Vår felles kulturarv, enten den er norsk, kvensk, samisk eller tilhører de øvrige minoriteter i landet, er for viktig til at registrering kan overlates til ferievikarer, faglig ukyndige, eller grupperinger med helt andre siktemål enn å bevare vår felles kulturarv. Vi anser det ovenstående som minimumskriterier for fremtidig praksis ved registrering av kulturminner i Norge.