Foto: Maureen Bjerkan Olsen

 

Min julegave til fruen. Ruijan Kaikus redaktør med muntert skråblikk på minoritetslivet.

 

«Hva?» sa fruen, det var en regntung kveld i oktober. «Vil du gi meg en kven til jul?»

«Ja,» sa jeg. «En kjempekven.»

Så gjensto det å bli det i en fei. Kven. Et vågestykke som kan oppsummeres i tre ord. Penger.

Det er nemlig vanskelig for ubemidlete mennesker å bli en minoritet, med penger tar du enkelt steget fra tvilsom selverklært kven til idiotsikker selvskreven kven. Jeg innledet med å sette kvendrakten i bestilling.

«Tre stykker,» sa jeg i telefonen. Sa jeg ville ha en til meg selv pluss en drakt til hver av katten og fruen. Kvinnedrakter begge. «Med søljer og brosjyrer og alt som hører med,» sa jeg, hørte damen i andre enden mumle og notere.

Det neste på lista var å ringe Kina. Hvor jeg nektet å gi meg før ekte kvenflagg var satt i produksjon, jeg sa sju ganger fjorten meter fikk holde, og straks jeg la på, ringte jeg Haparanda. Sa hej og bestilte kvenskprodusert utendørsbadstu på ni tonn pluss moms, med kombinert kubbebrenner og kjernekraftverk, separat slamanlegg og bensindrevet aggregat i tilfelle strømbrudd.

«Vad typ av kledning eller kan henda knutor vill ni ha?» spurte damen i andre enden. «På ers laft, om ni väljer så. Vill ni ha tårnedalsknutor eller hembygdsknutor eller kvenknutor eller…?»

«Kledning og knutor?» sa jeg så hun forsto. «Spellar førr fan inga råll. Vi skall dampa utan en tråd.»

«Si meg?» sa jeg senere til min frue. «Er du egentlig klar over at vi er kjent for å være et svært renslig folkeferd?»

Jeg ba henne svabre kåken. Fra topp til tå og huske å rense skorsteinen, fordi man heretter kun fyrer med kvensk kjerneved.

«Men i så fall skremmer jeg livet av katten,» ropte jeg, fruen sto i kjøkkendøra og hulket at hun neppe maktet mer.

Lovnaden om å gi katten på pelsen gjorde susen; fruen anerkjente øyeblikkelig husets oppvåknende minoritet, og på kort tid ble kvenske effekter skaffet til veie.

«Hva skal jeg se etter?» spurte fruen.

«Hva som helst, bare det er gammelt,» sa jeg.

Fillete ryer, løpere, kniplingsduker og gulnete gardiner, vi hengte opp alt i hop. Følte likevel at noe manglet. Noe erkekvensk. Kom på løsningen:

«Arvegodset!»

Trakk fruen ned i kjelleren og fant fram pappkassene med arvegodset, fulle av duker og nips og så gamle og musespiste at bunnen revnet.

«Disse har nok oldemor laget,» sa fruen, hun satt på kne på gulvet med en stabel broderier i fanget.

«Din oldemor? Var hun kven?»

«Nei. De var fra Gudbrandsdalen. Både hun og oldef…»

Da debatten var over var de fra Kvenland begge. En gang på fjortenhundretallet, minst, de hadde gått hit begge pluss hesten, vandret i sult og trass, dagene tunge og nettene verre. Grynnet for livet med seg og sitt, barna tatt av ulven og kinnene hvite av frost. Hutret seg sjanglende fram, under stjernene i det kosmiske kalde, som Guds haglladning skutt mot evighetens sorte lerret.

«Alt dette? Opp på stua?» hørte jeg fruen i det fjerne. «Mener du virkelig alvor?»

Så dem stadig for meg, to kvener i nød, mysende frametter stormen. Fra brøytestikke til brøytestikke til havlandet i vest. Til Ruija.

«Herrefader som jeg vil bli kven,» mumlet jeg, og grov i pappkasser fulle av alt annet enn iPhone. Dette var folk, tenkte jeg, som hadde vært ute en vinterdag før. Tenker vi sier en hel vinterkrig.

«Det lukter jo,» sa fruen.

Jeg lot være å svare. Så dem stadig for mitt indre, olda og olden, de to som skulle befolke en folketom ishavskyst:

Oldemor i stakken, hun gikk gjennom isen. Oldefar som skrek nei, som hev pappkassen med broderier og løp til. Snø til midjen, sakte som i en ond drøm. Etterpå; nærbilde av oldemors skjelvende egenomfavnelse over en oldefar som satt krøket over kvistdongen og ripet slektas siste fyrstikk. Å gru. Aldri trivsel i vente, bare range av seg fillene og kjempe naken videre.

«Det lukter skikkelig kvensk,» sa jeg. «Heng opp rubbet.»

Ett punkt gjensto for å bli en selvskreven kven. Å lære seg kvensk. Flytende, til nød utflytende.

Å lære kvensk er forbausende billig, tenkte jeg, der husets wifi lastet ned ei urovekkende tykk, men veldig gratis bok som het «Kvensk grammatikk.» Jeg parkerte boka på nettbrettet med tilhørende app, trykket tilfreds på appen og leste i vei.

Det må sies; det er noe eget og lunt å rigge seg til i godstolen med ei god bok. Bare at man straks sovnet.

Og våknet med et snøft fordi grammatikken gled fra fanget til gulvet. Leste straks videre, våknet på ny uten å vite at man hadde sovnet, og valgte en utsettelse av den kvenske grammatikken til fordel for noe nærliggende; nettbrettets nabo-app Netflix.

Tankekjør samme natt grunnet for mye pugging av kvensk grammatikk. Jeg fikk en erkjennelse: Grammatikk har ingen ting med språk å gjøre.

Se bare på havet av analfabeter vi kaller barn. De pludrer sine morsmål flytende, selv om ingen av dem bryr seg det dugg om grammatikk der de vakler rundt med tung bleie og løftet rangle.

Voksne er generelt mye flinkere enn barn, tenkte jeg, og innså barnas hemmelighet; de bare gjør det. Nøkkelen er kvensk i praksis. Jeg pusset lesebrillene og bestilte Børskog’s samlede verker.

Jeg ble ikke flytende i kvensk etter at Børskog ramlet ned i postkassen, heller druknende. Fornorskning? Sannheten, tenkte jeg, er vel heller den at kvenene nær har utryddet seg selv ved sin overdrevne forkvenskning.

«Å jeg er kven men tør ikke si det,» sier de, og skylder på staten mens realiteten er at de kan ikke si det, hvor mye de enn pugger og prøver. Snart kommer en professor og beviser at kvensk er umulig å lære, at kvener til nå bare har trodd de forsto hverandre.

Ta fenomenet doble konsonanter. På norsk har vi peiling og sier dem slik de skal: Kort og godt, som i de rotnorske ordene kleppmelk, gomme, dravle, haifinnesuppe og gløgg, på kvensk skal doble konsonanter – spinnvilt nok – uttales slik vanlige folk uttaler doble vokaler, langt og lenge. La meg skjære gjennom med et eksempel. Harakka. På kvensk skal harakka sies med såkalt uthalt dobbel k. Men hvordan haler man egentlig ut en k? Uten å havne i langtrukken å eller gapende taushet? Må man stamme som forutsetning for å prate kvensk? Er det ikke et finsk-ugrisk språk, men et finsk-urkisk?

Jeg prøvde lenge på uthalt k, men enkel k var umulig og to var dobbelt så ille. Halte og dro i k, inntil mor kom og spurte om jeg hadde fått slag.

«Nei,» sa jeg. «Problemet slutter ikke der.»

På kvensk skal nemlig p uttales som b, vår förrgremmade k som g, t som d, f som a og i som s. Og så var det h da. Pallevis av h, hver og en av dem like offentlig anvendelig som en usynlig bil.

Jeg ga opp. Pakket Børskog i en pappkasse og bar ham i kjelleren.

Tok en kopp kvenkaffe og tenkte på de fattige. Har kanskje de fattige staselig kvendrakt? Til seg selv, katten og fruen? Har de fattige ni tonns badstu og kvenflagg stort som et sørnorsk fylke?

Tvilsomt.

Ting, tenkte jeg, det er snart jul. Ting sier mer enn tusen ord. Hva skal man med språket når man har drakten, flagget og dampen?

Tre av fire, tenkte jeg, er slettes ikke verst.

«Si meg,» sa jeg til fruen i huset, det var julaften, hun hadde åpnet gaven sin. «Likte du den fine kvenen du fikk av meg?»