Forestillingen «Näkymätön kansa – Det usynlige folket» vakte følelser hos publikum under Festspillene. (Foto: Jørn Holm)

 

Festspillene i Bergen har startet, og både kvener og andre lot seg imponere av Kvääniteatteri.

 

Tale Igeland Eilertsen
tale@ruijan-kaiku.no

 

Kvääniteatteri var blant de første forestillingene Festspillene i Bergen i år, og de spilte stykket «Näkymätön kansa – Det usynlige folket» for en så og si fullsatt sal. Dette er første gangen teateret har spilt i Bergen, og første gang Festspillene har hatt et kvensk innslag.

Les også: – Jeg er opptatt av å få fram flere stemmer på scenen

Før forestillingen startet, og dørene åpnet, sto publikum og pratet med hverandre. Noen hadde aldri hørt om kvensk før, mens andre var selv kvener. Publikum så ut til å bestå av nysgjerrige og engasjerte teatergjengere, og før forestillingen sier blant annet publikummer Henrik Madsen dette:

– Det er gøy at det skjer mer kvensk i Bergen.

Kjørte langt

Etter forestillingen, som var både rørende og morsom, er praten i full gang. Vi snakker med to av dem, Lillian Høyvang Andreassen og Kåre Dale. Andreassen forteller oss at hun i nyere tid har oppdaget sine kvenske og samiske gener, og at hun derfor reiste til Bergen for å se forestillingen.

– Etter den overveldende responsen som Kvääniteatteri fikk i Oslo, bestemte jeg meg for at hvis det kommer til et sted nær meg, så skal jeg se det. Så jeg har kjørt fra Eidfjord for å få det med meg, og jeg angrer ikke, forteller hun.

Dale er en vestlending med opphav fra litt forskjellige steder i landsdelen, og har ingen kvenske aner som han selv kjenner til. Selv er han mer opptatt av klassisk teater, og synes det er interessant å se på en noe mer eksperimentell teaterform.

– Det er spennende å se, og dette med at man har forskjellige identiteter, det er nok noe flere kan kjenne seg igjen i, sier han.

Så kasus-bruken

Videre forteller han at forestillingen vakte en interesse for det kvenske, og at han nok blir å bruke litt tid på å slå opp ting når han kommer hjem. Særlig dette med språket var noe han lot seg fascinere av.

– Jeg fulgte jo med på tekstingen som var satt opp og prøvde å se forholdene mellom norsk og kvensk på ordvalg, og ser at kvensk er et språk med kasus som ikke norsk har. Du ser det samme ordet, men skrevet på forskjellig måte som antyder kasusbruk.

Andreassen kan fortelle at hun har brukt en del tid på å lese om det kvenske, og lærte om sine egne røtter før hun så forestillingen, og kjente seg selv godt igjen i identitetstematikken som ble tatt opp.

– Jeg har jo ikke visst om mine kvenske røtter før jeg ble eldre, og det er nesten sånn at jeg har fått et ambivalent forhold til min målselvdrakt. Så derfor har jeg hengt på en komsekule og ei kvenstjerne, og nåde den som tørr å kjefte på meg for å gjøre det, sier hun.

I spagat

Både Andreassen og Dale lar seg imponere og fascinere av forestillingen, og er enige med hverandre i at identitet er en viktig og spennende tematikk som nok alle kan kjenne seg litt igjen i.

– Dette med en enhetlig kulturell identitet er jo en bløff, vi kommer fra ulike ting og vi har mange forfedre, du skal ikke så mange år tilbake i tid før du har mistet oversikten, sier Dale.

– Hvis man skal finne en identitet så blir man stående i stor spagat, legger Andreassen til.

Begge to avslutter med å si at dette var en utrolig bra forestilling, og oppfordrer andre som har mulighet til å få den med seg.