(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)
Sjelden var Honningsvåg så oppskjørtet som når hvalskuta var i anmarsj.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Rå eller stekt, Rex var en hund etter hval. Mamma var enda bedre, hun var som hypnotisert av dette digre sjødyret med sin overdådige kjøttmengde.Jeg tror det hadde å gjøre med mammas opplevelser under krigen. Mamma var ni da krigen brøt ut og skinn og bein da den sluttet.«Så mager og hulkinna va æ like etter krigen», har mamma fortalt fra evakueringa og krigens slutt, «at dæm sendte mæ på kur. Oppfeitingskur.»Og jo lengre nordfra, dess magrere var ungene. Så stakkars mamma, grublet jeg som liten, som kom fra verdens nordligste by.Rundt fjorten år gammel ble mamma skysset med båt fra Sør-Norge over til Danmark. Der havnet hun hos en snill og meget velfødd kjøpmannsfamilie, og sa siden at det var deilig å være norsk der. Men om hun etter krigen ble like rund i kinnene som danskene, så må det ha vært forbigående, for jeg minnes mamma som evig slank. Selv om hun altså utkonkurrerte sultne hunder i lysten på hval.
Sjelden var Honningsvåg så oppskjørtet som når hvalskuta var i anmarsj. På bra vær så du henne lenge før havnebassenget. Tung i sjøen, masta med utkikkstønna omkranset av sulten måse.
Jeg var neppe den eneste Honningsvåg-ungen med ordre om å holde seg nær hjemmet når det ryktes at hvalen var i anmarsj. Så i stedet for å grynne i lag med eventuelle andre unger til Storfjellet for å leke Sneras kommer, holdt jeg meg ved huset og lagde engler i snøen.
En hel skokk av dem. Etterpå sto jeg med blikket vendt mot himmelen. Ikke for å se etter ekte engler, men for å fange dalende snøflak på tunga. Etter det igjen bygde jeg snømann, han tok oppstilling tett inntil den knedype snøstien mellom huset og veien.
Snømannen fikk gulrot til nese og svarte knapper til øyne. Så plukket jeg to kvister fra mor sitt hagetre, ei rogn som år for år nektet å dø, og disse kvistene ble til tynne armer så snømannen kunne vinke til folk. Etterpå hentet jeg et rødrutete ullskjerf så han bedre holdt seg varm. Slik sto jeg og knyttet skjerfet rundt halsen på snømannen den ettermiddagen da noe løp forbi oppe på veien. Stø kurs i retning sentrum av Honningsvåg. Flagrende vinterkåpe, gul vaskebøtte i den ene neven og rød vaskebøtte i den andre. Damen oppdaget snømannen og meg der vi sto og glodde.
«Maureen?» hørte jeg henne rope. «E dåkker ikke forre allerede?»
Jeg gjenkjente henne som ei venninne av mamma.
«Spring inn til mor di og si tell ho at no…» armene med bøttene kylte til værs da glarholka truet med å sende henne på rygg. «At no e kval’n kåmmen!»
Damens galopp på glatta var skjødesløs der hun ble borte ned bakken. Selv var jeg så kvikt av sted at snømann-skjerfet flagret. Ropte mamma sikkert femten ganger før jeg nådde ytterdøra. Jeg fant mamma verken i gangen eller på kjøkkenet. Derimot i stua. Hvor hun tok seg en strekk i godstolen.
Stakkars mamma, hun som i dagevis hadde kikket i gardingløtten i påvente av hvalens ankomst. Nå da hvalen endelig var her, befant hun seg altså avduppet foran fjernsynet. Grundig avskåret fra de værtegn hun ellers ville fanget opp fra sin faste plass ved vindusposten.
«Ka?!» Det smalt i godstolen da mamma føk opp, bustete på håret og rund i blikket. «E kval’n kåmmen!?»
Jeg nikket ivrig. I et forsøk på å hive seg rundt gjorde mamma en slags rådvill piruett, men uten å komme av flekken. Jeg tror hun ennå trodde hun drømte. Og da Rex kom inn i stua og så hva mamma drev med, tok også han til å hive seg rundt. Han sprang i ringer på gulvet, liksom han hadde en høne å plukke med sin egen hale. Så sanset mamma seg. Rex bråstoppet og glodde.
«Sparsken!»
Med Rex tett i hælene løp mamma ut i gangen, for der sto sparken klar til avspark. Hun rev til seg kåpa og vinterskoene, fikk med seg balje og bøtter og poser, så løftet hun sparken og tok sikte på ytterdøra. Jeg minnes at mamma hadde sin egen teknikk, hun løftet ikke sparkstøttingen med nevene, men med albuene. En styre-ende i hver albuekrok, da ble nevene ledige til å bære andre ting. Med sparken foran seg sprang hun i all hast mot ytterdøra, og den første hun meide ned, var Rex.
Etterpå veltet de ut døra og videre ut på trammen, sparkstøttingen og Rex, baljen og bøttene. I underlige, sprellende formasjoner. Rex var en klok hund, for å unngå de vilt gestikulerende meiene som klipte omkring ham liksom ei diger saks, prøvde han å bryte tyngdeloven. Eneste troverdige løsning, så det ut for, var å avvente situasjonen et par meter oppe i lufta. Han hoppet og hoppet, mange ganger rett opp og ned på trammen. Før han stakk fra det hele i et tigersprang.
«Vi må fære no!» ropte mamma, hun fikk sparken på rett kjøl, sanket i hop bøtter og balje og var klar.
(Fortsetter neste gang…)
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
