Eva Synnøve og Sverre Thomassen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Når man prater med folk er det utrolig hvor kvensk Alta var i gamle dager. Lite synlig i dag kanskje, men det ligger der som sterke minner og stille lengsel.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Vi møtte Eva Synnøve og Sverre Thomassen etter paneldebatten om synliggjøring av det kvenske i Alta. Det heter Amtmannsnes der de bor, og før i tiden sto det kvenske sterkt der i traktene. Det så man også i bruken av navn. Ekteparet minnes mange slike, både fra nærområdet og rundt omkring.

– Goroland er ett av dem. Og fiskeplassen Haisakoppa i sjøen og Bathakorva i elva, nevner Sverre. Han minnes til og med kvenske regler. Gir oss eksempel på en slik, for lang og for kvensk til at vi farten evner å skrive den ned.

Ekteparet bekrefter å ha stortrivdes under den kvenske festivaluka i mars i år, så er de da også besteforeldre til musiker og kvenfestivalgründer Thea Thomassen.

– Noen husker litt, andre husker noe annet. Så kanskje det burde vært møteplasser i Alta, sånn som de snakket om i paneldebatten?

Kjent og kjært

– Absolutt. Funnet en plass hvor man kunne møtes. Noen kan ganske mye kvensk av dem jeg kjenner, så da kunne vi utvekslet det bedre enn nå, sier Sverre. Noe Eva Synnøve er mer enn enig i. For henne som liten var kvensk nemlig noe nært og kjært:

– Jeg vokste opp med kvensk til daglig. Min mor og min mormor snakket bare kvensk med hverandre. Men de snakket norsk til oss ungene. Det var de nødt til, sier hun.

Som mora var også bestemora skiferarbeider i steinberget. Begge kunne klippe skifer – altaskiferen har meget godt rykte uti verden – og da riksveien mellom Ruija og Nord-Finland ble åpnet, brukte bestemora å guide turistene i de finske bussene.

Steinarbeid i skjørt

– De brukte å ringe til ho når de trengte guide, for hun kunne jo både det å klippe skifer og snakke med dem. På den måten fikk hun mange hilsninger fra dem senere, julekort og sånt. Gode minner som bestemor levde på da hun ble gammel.

– Så skifer var et kvinneyrke også?

– Ja da. Og jenter og gutter også, sier Eva Synnøve, som minnes da hun spurte nå avdøde skiferarbeider Sofie om hvordan det gikk an å «banke stein» og klippe flis i skjørt. Det gikk helt fint, lød svaret.

– De hadde strømpebukse under, og så strikket de seg lange gamasjer som dekket til opp på låret. Da frøs de ikke med skjørt i skiferfjellet, minnes hun.

– Med gode møteplasser kan man jo snakke kvensk, men også dele minner som det du sa nå, fra skiferdrift før i tiden. Før sånne minner forsvinner?

– Ja, det er sikkert, enes de to.

Preget av kvensk

Interessen, framgår det, ligger latent i mang en veteran fra Nordlysbyen. Noe ekteparet tydelig så da det var kurs i kvensk. Bra mange menn fra eks-kvenbastionen Elvbakken motet seg opp og ble med. De slo seg i lag og dro fra butikken til kurset for å minnes, prates og lære mer.

– Når jeg møter dem er det alltid «päivää päivää» og «kunka se menne.» Og sånn der snakker vi, sier kursdeltaker Eva Synnøve.

Ektemannen er klar på at bygda Amtmannsnes, den ligger snaut halvmila fra «Nerelvbakken», var preget av kvensk språk og håndverk. Til hvert fall slutten av femtiårene, minnes han.

– Ausekar lagde de sjøl, av tre. Og de lagde sine egne garn. Brukte verktøy av tre så maskene ble like store, etterpå brukte de tau av hamp og strekte garnet mellom to trær for å stramme garnknutene.

– Sånn sett vokste man jo opp i det kvenske miljøet, oppsummerer han.