Kvenenes bosetting og byggemåter, del 1

Et godt eksempel er Tørfoss gård, her i sommerdrakt med mye folk. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

 

Høsten 2021 hadde Ruijan Kaiku gleden av å besøke Ingebjørg Hage på Tennes i Balsfjord. Hage er pensjonert professor i arkitektur, og har gitt oss anledning til å gjengi hennes artikkel «Kvenenes bosetting og byggemåter» fra 2008-storverket «arkitektur i Nord-Norge». Her følger første del.

 

Ingebjørg Hage

 

Et sted som Skallelv ved Varangerfjorden vekker interesse og undring. Det spesielle byggemønsteret og den tette bebyggelsen i det store åpne landskapsrommet virker umiddelbart fremmedartet for den som kun kjenner norsk folkelig arkitektur. Andre steder kan enkeltelementer som badstua og bakerovnen, eller bygningsdetaljer og -utførelser tre fram som spesielle – og tolkes som spor etter kvenenes innvandring og bosetting i Nord-Norge.

Les fra vårt besøk hos Hage: «Etter hvert ble det tydelig for meg at det var kvensk»

Byggemåtene og bebyggelsesstrukturen i noen av de områdene som ble bebodd av innvandrere fra Finland, blir beskrevet i denne artikkelen. Det blir fokusert på hvordan kvenene bygde og bodde i Nord-Norge – og det blir vurdert om bygningene representerer en enhetlig kultur, eller om det er forskjeller kvenbygdene imellom. Innvandrerne kunne plante hjemtraktens byggemåter ned i sitt nye landskap, eller de kunne omforme de medbrakte tradisjonene i møtet med ny kultur og næringstilpassing, med topografi og tilgjengelige byggematerialer.

Noen av kvenenes eldre bygninger står fortsatt i landskapet, spesielt ved Lyngenfjorden og Nordreisa i Nord-Troms og ved Varangerfjorden i Øst-Finnmark. Tyskernes brenning ved slutten av andre verdenskrig raserte andre kvenbygder. De eksisterende bygningene er en viktig kilde til kunnskap om arkitekturen, men lite er igjen i mange områder. Et bredt spekter av kildetyper er derfor aktivert – som intervjuer, topografiske beskrivelser, kart, fotografier, branntakstprotokoller og annet arkivmateriale. Eget feltarbeid ble gjennomført sporadisk i perioden mellom 1985 og 1995.[1]  Historiker Håvard Dahl Bratreins artikkel «Varangerhuset. En foreløpig presentasjon av en nordnorsk hustype med konsentrerte gårdsfunksjoner» ble publisert i 1980 – basert på feltarbeid utført i regi av Tromsø Museums Varangerprosjektet på 1970-tallet og kommunens kulturminneregistrering (SEFRAK). Artikkelen har vært en viktig kilde for dette arbeidet.

Kveninnvandringen var størst til Nord-Troms og Finnmark. I Nord-Troms fokuseres det på Skibotn og Nordreisa. I Vest-Finnmark er Børselv tatt med og i Øst-Finnmark steder på Varangerhalvøya. Bosettinger, bygninger og byggemåter i disse valgte områdene blir beskrevet – og deretter sammenliknet og diskutert i en videre geografisk, etnisk og kulturell sammenheng.

TROMS – NORDREISA OG SKIBOTN

Det var stor innflytting fra det nordlige Sverige og Finland, spesielt fra Tornedalen, til Nord-Troms både på 1700- og 1800-tallet. Jens Andreas Friis[2] sine etnografiske kart fra 1861 viser hvilke gårder som da var bebodd, om folk bodde i trehus eller gamme, hvilket talemål som var mest brukt, og hvilke språk som også kunne forstås. Kartene viser at her bodde både nordmenn, samer og kvener. I noen bygder levde de side om side, mens det i andre var en hovedtyngde av en eller to av de etniske gruppene. Kvenenes tradisjoner har i Troms i størst grad overlevd i bygder med stor konsentrasjon av kvener, som i Reisadalen og Skibotn, i stedsnavn, språk, ordtak og talemåter, matkultur, badstubading, tjærebrenning samt i byggemåter.

Reisadalen ble befolket ved innvandring, og folketellingslistene for 1865 viser at 40 prosent av befolkningen da regnet seg som kvener. Kvenene økte i antall i siste del av 1800-tallet, og finsk ble det dominerende språket, noe som endret seg i fornorskingsperioden fra om lag 1880 til 1960. Spor etter kvenenes tradisjonelle kultur kan fortsatt ses mange steder, som i bygningene på Tørfoss.

Gården Tørfoss ligger på ei flat elveslette som en stor rydning i furuskogen. På tunet står i dag våningshuset i midten, med bårstue med bakerovn, vedskjå, utedo, badstue, tre buer og en kombinert driftsbygning liggende på tre sider – alt bygd i trematerialer. Husa på Tørfoss er bygd på forskjellige tidspunkt og representerer antagelig byggemåten i dalen fra slutten av 1700-tallet og fram til 1940. Her er bygningstrekk som kvenene hadde med seg fra Finland og utviklet videre, og slike som er kommet til seinere, både ved norsk og annen påvirkning. I Reisa fant innvandrerne et område rikt på skog der de kunne videreføre tradisjoner innen tilvirking av bygningsprodukter for salg, som tretjære og tømmer.

Skibotn markedsplass ligger på strandflata der Skibotndalen møter Lyngenfjorden. Markedsplassen ble etablert her blant annet fordi det var et knutepunkt mellom sjø og land. Her møtte folket som kom sjøveien fra fjordbygdene de som kom fra innlandet, fra Sverige og Finland ned Skibotndalen, til markedshandel. Her var både en handelsplass, hvor det i bestemte perioder hvert år ble drevet markedshandel med mange tilreisende, og en fast bosetting, hvor det ble drevet februk og håndverksproduksjon av forskjellige slag, som småhus og bygningsdeler, hele året igjennom. De fleste som bosatte seg på Markedsplassen i den store bosettingsperioden 1860–1875, kom fra Finland. Nordmannen Albrigt Rasch eide da hele Skibotn og hadde sin store gård i nordenden av bebyggelsen.

Markedsplassen minner om en landsby på grunn av den tette bebyggelsen og tilknytningen til jordbruket. Markedsplassen ble av beboerne kalt for «byen». År 1900 bodde det 156 personer på Skibotn markedsplass og det nærmeste området. Dette utgjorde 30 husholdninger, i 29 bolighus av forskjellig størrelse og standard. Der var fem hester, 25 kyr og 80 sauer. Åkerlappene lå mellom husa, mens fôr til dyra ble hentet fra markene utenfor og utslåttene.

Fjærveien og Gata, som var den siste delen av den gamle ferdselsveien fra innlandet, var de viktigste kommunikasjonsårene på stedet. Langs Gata lå det både bolighus og markedsbuer, den fungerte samlende og var den viktigste forbindelsen mellom beboerne. Fjærveien gikk på skrå fra Gata og ned til fjæra, der den endte ved kaia. Rasch-gården med alle sine hus lå på oversiden av Fjærveien, mens markedsbuene lå på sjøsiden. Flere av brukene hadde våningshusets langside mot Gata med uthus og potetland bakenfor. I nordre del av Gata lå enhetene tett, og her var det ei bebyggelsesrekke i bakken ovenfor hovedrekka. I sørenden av Gata var det mer plass mellom brukene. På eldre fotografier ses gjerder rundt åker- og engområder, og mellom enkelte gårdsbruk. Løse grinder ble satt opp, tatt ned og flyttet etter behov for å beskytte veksten mot nedbeiting og dyretråkk.

På Markedsplassen var det en tett konsentrasjon av markedsbuer, boliger, fjøs og andre bygninger som hørte til på et gårdsbruk – alle små og lave. Noen hadde kun ei lita stue og kanskje et lite fjøs. Andre hadde litt større bolighus og flere uthus. På hovedgården var det mange hus for forskjellige formål og av varierende størrelse.

VEST-FINNMARK – ALTA OG BØRSELV

Mange innvandrere fra det nordlige Finland og Tornedalen bosatte seg i Vest-Finnmark på 1700-tallet, som i Nord-Troms. Det er ingen eksisterende hus som kan fortelle om hvordan de bodde, men to embetsmenn beskrev kvenenes boliger. Knud Leem bodde i Porsanger og Alta i perioden 1725–1734, der han var misjonær og prest, og han sier:

«En lappmarkisk bondes hus er således skikket: Det har lave tømrede vegger uten loft. Sperrene i taket, hvor de breder [bord] hviler på, som torvet utvendig legges på, står ikke oppreiste mot hverandre, men går langs taket innvendig. Der er ikke, som på de norske bønders røkstuer, røkhull oppe i taket, heller ikke vinduer på veggene, men istedetfor huller med skuffer for. Inne i huset har man en stor ovn, noe lik en bakerovn, hvor en dunge av store kampestener ligger ovenpå, og hvor husfolket engang uti hvert ettmål [døgn] antenner en stor ild, som de lar brenne, inntil ovnen og alle de nevnte stenene er gjennomvarme.»

Leem sier videre at golvet er av steinheller og at taket er tekket med never og torv. Huset må tolkes som ei røykovnstue, altså med ovn uten pipe – der røyken slippes ut av huset gjennom luker i veggene. Om takkonstruksjonen bruker han begrepet «sperrer», men det er ikke et sperretak han beskrev slik vi bruker ordet i dag, det er derimot et åstak, som også er illustrert på ei av tegningene. Leem sier at dette er det vanlige huset for en «lappmarkisk bonde», og han mente trolig i Finnmark. Han ser det som motsetningen til en norsk bondes røykstue. Amtmann Ole Hannibal Sommerfeldt, som bodde i Alta fra 1784 til 1800, sa i 1796 at kvenene bor i tømrede stuer uten loft, som de kaller «perter», og han beskrev det slik:

«Til at opvarme sine Stuer bruge de en Art af Bagerovne, eller som de norske murede Tørkestue-Ovne, af hvilke Røgen gaaer ud i Stuen, stiger under Taget, og trenger sig efterhaanden ud igjennem 2 a 3 Huller eller Glugger paa Vægen. Disse Glugger skaffe Lysning, og tjene altsaa i Stedet for Vinduer. Pertene gaae nu alt mere og mere af Brug, og i den Sted boe de i tømrede Stuer med Bilegger-Ovn.»

Sommerfeldts bruk av ordet perte er knyttet til røykovnen, og det er ei røykovnstue han gir et bilde av og sier er i ferd med å bli gammeldags. Røykovnstuer som Leem og Sommerfeldt beskrev, var vanlig i områder av Finland, av enkelte brukt inn på 1900-tallet.

Børselv ble bebodd av fastboende kvener på 1700-tallet og familiene og gårdsrydningene økte i antall utover på 1800-tallet. Innflytterne giftet seg med hverandre og med samer, og de beholdt den spesielle Børselvvarianten av det finske språket. Vi vet ikke hvordan bebyggelsen var på 1700- og 1800-tallet – der kan selvsagt ha vært røykovnstuer, slike som Leem og Sommerfeldt framstiller. Den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju besøkte stedet i 1920-årene, men har sparsomme beskrivelser av bebyggelsen. Hans fotografier er til større hjelp. Gårdene ligger strødd utover området, sier Paulaharju, og det går smale stier som «slingrande leder över ängar och utmed potatisland» fra gård til gård. Ut fra det kan vi slutte at det var en spredt gårdsbebyggelse, som det er i Børselv også i dag.

Før alt ble ødelagt i 1944, lå det mange små enkelthus i det typiske Børselv-tunet – stue, stabbur, skjå, fjøs og kanskje høyskjå. På enkelte bruk var det flere små stabbur og skjåer, og det var konstruksjonen som avgjorde om det ble kalt stabbur eller skjå. Stabburet var i laftekonstruksjon eller i laft med skjelterverk, mens skjåen var en stolpekonstruksjon med bord festet utenpå – det var et rom med god lufting. Om det var flere stabbur på en gård, sto de tett sammen med gavlen og inngangssiden vendt mot stua. Ved sjøkanten var det sjøstabbur eller sjøskjå for å oppbevare fiskeutstyret i, men naust var det ikke i Børselv, for båtene ble trekt opp på stranda. Fjøset var lavt og varierte i størrelse alt etter husdyrtallet. De største var lange og delt i tre rom, i fjøsgangen i midten sto hesten, og de to rommene på sidene kunne være henholdsvis for ku og sau, eller det ene kunne være for husdyr og det andre høylåve. Ellers var det vanlig å ha høyet i staker eller i høyskjå. Det var flest trefjøs, men det fantes også fjøsgammer, og sommerfjøset oppe i lia var alltid ei gamme. I Børselv var det før andre verdenskrig tradisjon med dampbad, og det var ei badstue på hver side av elva. Badstuene var private, de sto på to gårder, men alle kunne bade der på faste dager. De ble betegnet som «gammebadstu», men kun den ene var i gammekonstruksjon, den andre var bygd i tømmerlaft og torvilt, det vil si kledd med torv utvendig. Badstuovnene var bygd av naturstein med leirklining, og begge ovnene hadde pipe over tak på 1930-tallet – det var altså ikke røykbadstuer.

Del 2 av artikkelen følger neste gang…