Kvenenes bosetting og byggemåter, del 2

Skallelv, Kallijoki idet du kommer kjørende i retning fra Vadsø og utover Varangerhalvøya. (Foto: Arne Hauge)

 

Her følger andre del av Ingebjørg Hages artikkel «Kvenenes bosetting og byggemåter» fra verket «arkitektur i Nord-Norge».

 

Ingebjørg Hage

 

ØST-FINNMARK – VED VARANGERFJORDEN OG I BERLEVÅG

Ved Varangerfjorden er det enkeltgårder som i Reisadalen og i Børselv, men også i stor grad konsentrerte bosettinger i klynger eller landsbyer. Kvenene ved Varangerfjorden ordnet husa sine på en helt annen måte enn kvenene i Nord-Troms og Vest-Finnmark. Mens mange små hus var vanlig blant kvenene i vest, var de forskjellige funksjonene helst samlet i en flerfunksjonsbygning i Varanger.

Landskapet på nordsiden av Varangerfjorden er storslått og åpent og delvis terrassert. Det preges av den lave, bølgende vidda i bakgrunnen, de store åpne slettene som skrår slakt ned mot fjorden, og fjordens åpne linjer uten de store utstikk eller innbuktinger. Landskapet er uten trær, kun på værbeskytta steder vokser småbjørk og vier. Landsbyene ligger på rekke langs fjorden, med en avstand av tre til 15 kilometer mellom hver. Mellom de tette bebyggelsesklyngene ligger det enkeltgårder som Reisænengården i Vestre Jakobselv.

Her er starten på denne store artikkelen: Kvenenes bosetting og byggemåter, del 1

Reisænengården ble ryddet og bygd midt på 1800-tallet av finske innvandrere. Den ligger ved Finneset i utkanten av Vestre Jakobselv, vest for Vadsø, og er det vestligste av tettstedene med stor kvensk bosetting på nordsiden av Varangerfjorden. Reisænengården ligger i et landskap som er rikt på eldre kulturminner. Det som i størst grad preger kulturlandskapet, er de grønne markene som skrår ned mot fjorden, og de lange steingjerdene som deler opp markene og minner om nyryddernes slit for å ta landet i bruk. Her livnærte folk seg både av sjøen og jorda. Potetlandet ligger like ved stua, i fjæra nedenfor står badstua og sjøhuset, og her er båtstøa som er ryddet for stein. Hovedhuset består av en boligdel med hovedinngang mot sør og fjorden, og en uthusdel med fjøs, stall og høyloft som er bygd til på baksiden av bolighuset. Det er innvendig forbindelse mellom de to delene – gjennom ei dør mellom kjøkkenet og fjøsgangen.

Det er et flerfunksjonshus med plass for både folk og fe. Boligdelen er ei vanlig midtgangsstue, med stue og kjøkken på hver side av midtgangen, og med kammers bak. Fra gangen går det trapp til loftet, som har soverom og lagerfunksjoner. Huset er bygd i tømmerlaft, og kledd utven- dig med liggende panel, malt oker. Taket var tidligere torvtekket, men har nå pappdekke. En knøttliten prydhage er innhegnet ved stueveggen. Den domineres av storhjelm med en kraftig blå farge ved blomstring i august og september.

Skallelv er en tett konsentrasjon av bebyggelse. Stedet er sørvendt, og den eldste bebyggelsen ligger på rad langs utløpet av elva, som her går i en bue. Bolighusa har fasaden mot elva og veien. Uthus med fjøs og låve er bygd til i bakkant av boligen, og bak bebyggelsen ligger innmarka. Utmarka var nyttet til beitemark, høyslåtter og torvtaking for brensel, til jakt og bærplukking. Skallelv ble ryddet av finske innvandrere, hovedsakelig fra 1860 og utover. I den første perioden (1860–1900) lå bebyggelsen på ei rekke langs elva, og rundt år 1900 var det 16 bruk. Den ytterste delen ble kalt Nesset/Niemi, så kom Bygda/Kylä eller Nerbygda/ Alapää og øverst ved elva Øverbygda/Ylipää. Antallet bruk vokste betraktelig på 1920- og 1930-tallet, slik at det ved utbruddet av andre verdenskrig var doblet fra 1900. Brukene som kom til i denne perioden, ble etablert enten ved fortetting langs elvebredden, eller de ble lagt ved veien som gikk til utmarka – i skråningen bak den gamle innmarka, et område kalt Berget/Päri. Brukene lengst fra elva ble etablert rett etter andre verdenskrig. Flerfunksjonshusa i Skallelv overlevde andre verdenskrig og mange står fortsatt i dag. I tillegg kan branntakstbeskrivelsene fortelle om endringer over tid. I Skallelv er det derfor mulig å antyde hvordan det ble bygd gjennom årene, som rammeteksten forteller om.

I Berlevåg var også det sammenbygde flerfunksjonshuset vanlig, spesielt på de små enkeltliggende brukene utenfor selve tettbebyggelsen i Vågen. Det kunne være en bygning med de fleste funksjoner samlet under ett tak, eller det var flere sammenbygde hus med indre forbindelse mellom de ulike delene. I boligdelen var det rom som stue, kjøkken, gang, spiskammer, kammers og soverom. Uthusdelen kunne inneholde rom for ku, sau, geit og hest, foruten gang, der høyet ble midlertidig lagret. For å binde funksjonene sammen var det nødvendig med ganger. «Gategangen» var hovedinngangen til huset og boligdelen. «Bakgangen» bandt de to delene sammen, og var samtidig både kjøkkeninngang til bolighuset og inngang til fjøset. Det eneste frittstående huset kunne være en høyskjå, men høyet ble også oppbevart i høystakker på jordene.

Det bodde kvener i Berlevåg, men de fleste innbyggerne betraktet seg som norske. Der var også små samiske bygder. Flerfunksjonshuset ble i Berlevåg brukt av norsk eller fornorsket befolkning, men de fleste i kommunen bodde ikke i slike hus. Ved Varangerfjorden var det annerledes, der var flerfunksjonshuset den vanligste måten å bygge og bo på både for nordmenn, samer og kvener – men kvenene utgjorde det største antallet.

LANDSBYER OG ENKELTGÅRDER

Bebyggelsen i kvenbygdene består både av spredte enkeltgårder, som i Reisadalen, og tettere bebyggelse som har karakter av landsby, som i Skallelv og tidligere i Skibotn. Det samme kan sannsynligvis gjelde Elvebakken i Alta, slik det var der før brenningen under andre verdenskrig. En landsby er vanligvis et lokalsamfunn med et tett bygningsmønster og til en viss grad felles bruk og rettigheter til naturressursene. Landsbyer finnes over hele verden, spesielt i tilknytning til jordbruk. En landsby har ofte teigblanding i innmarka og felles utmark, og er en økonomisk enhet med samarbeid og felles ytelser. I Norge har det vanligste vært enkeltgårder og enkeltbruk på 1900-tallet. Før utskiftinga av jordbrukslandet var det vanlig med klyngetun i enkelte områder av Norge, og der var det både tett bebyggelse, teigblanding og felles bruk av utmarka. Klyngetuna var mest vanlig på Vestlandet og langs kysten så langt nordover som til Troms. Å bruke landsbybetegnelsen har ikke vært vanlig på klyngetuna i Norge.

Etnolog Arne Lie Christensen sier at klyngetuna likner landsbyer – og han beskriver Havråtunet i Hordaland «som en liten landsby» – men sier at klyngetuna vanligvis er dannet ved oppdeling gjennom århundrene av en opprinnelig gård. I Sør-Sverige og Danmark, der landsbyer har vært vanlige og benevnelsen er i bruk, var en landsby fra starten av en samling av enkeltgårder. Men det er også mange unntak fra dette, sier Christensen, og noen har oppstått ved deling. Spørsmålet blir i hvilken grad Skallelv og Skibotn passer til kriteriene. Skallelv er ikke en ensidig jordbrukslandsby, for den var også i høy grad avhengig av fisken i havet, men den kan uten tvil betegnes som landsby, da de fleste kriteriene passer. Bygningsmønsteret er felles og bebyggelsen tett, og Skallelv besto fra starten av midt på 1800-tallet av en samling enkeltgårder. Samarbeid var i hovedsak mellom medlemmer i storfamilien, men også mellom familiene. Det gjelder spesielt arbeidet på utslåttene, som ble utført i september når frosten kunne komme hvilken dag som helst. Baking og bading, der tradisjonen kom fra Finland, endret karakter og ble etter hvert mer en fellesaktivitet enn det var i begynnelsen. Samuli Paulaharju refererer til en bake- og badetradisjon som var vanlig i kvenbosettingene ved Varangerfjorden: for å spare brensel var det vanligvis kun en eller to bakerovner og badstuer i landsbyene. Denne praksisen hadde også en viktig sosial funksjon, da innbyggerne etablerte tradisjoner med sosial samling rundt baking og bading.

I Sverige og Finland er landsbyene delt inn i flere typer etter sin fysiske form, etter morfologi. Den ene typen benevnes og beskrives slik fra svensk hold: «strandradbyar, representerade i nordligaste Sv. och Fi., med de särhägnade gårdstäkterna i rad langs ett vattendrag.» Fra finsk side sies det: «I mellersta och norra Österbotten bildade gårdarna glesa band längs åar och älvar.» Dette er som å høre en beskrivelse av Skallelv, der den regelmessige bebyggelsen ligger på rekke langs utløpet av Skallelva.

Skallelv og de andre tettbebyggelsene på nordsiden av Varangerfjorden kan betraktes som landsbyer av nordsvensk og nordfinsk type. Går vi til Karelen og de tidligere Karelske områdene av Russland, finnes også tilsvarende landsbybebyggelse. Ifølge andre definisjoner kan landsbyene langs Varangerfjorden også betegnes som kolonisasjonslandsbyer, fordi de la under seg og tok i bruk delvis ubebodde områder som var brukt av samene.

Skibotn markedsplass hadde også en tett bebyggelse – der var både markedsbuer og enkeltbruk av forskjellige størrelser. Eiendomsforholdene var spesielle i Skibotn ved at én mann i utgangspunktet eide all jord. De som bosatte seg der, fikk bygge, bo og bruke sitt areal – men etter muntlig avtale, uten papirer. Da andre verdenskrig var over, var bebyggelsen på Markedsplassen nedslitt, blant annet fordi eierne ble evakuert og husa tatt i bruk av tyske tropper. Mye av bebyggelsen ble etter hvert revet, og den tette bebyggelsesstrukturen gikk i oppløsing. Det er derfor rester etter en landsbybebyggelse som kan ses på Skibotn markedsplass i dag.

Tredje del av artikkelen kommer neste gang…