Kvenenes bosetting og byggemåter, del 3

Småbruket Falsnes ved Skibotn i et bilde fra moderne tid. (Illustrasjonsfoto: Nils-Einar Ørnebakk)

Her følger tredje del av Ingebjørg Hages artikkel «Kvenenes bosetting og byggemåter» fra bokverket «arkitektur i Nord-Norge».

Ingebjørg Hage

Ingebjørg Hage. (Foto: Arne Hauge)

Våningshuset

Amtmann Sommerfeldt sa i 1796 at kvenene bor i tømrede stuer uten loft, som de kaller «perter». Paulaharju ser ut til å bruke betegnelsen «pørte» om en stue som bebos av kvener, uansett type. Kvenene i Skibotn kaller også de gamle bolighusa for «pørte» og ser ut til å bruke betegnelsen på samme måte som den finske folkelivsgranskeren. De bruker pørte om ulike hustyper, men felles er at hoveddelen av huset er et stort stuekjøkken, et allfunksjonsrom. Kvenene i Børselv kaller derimot bolighuset for «tupa». I Finland er følgende betegnelser i bruk om hovedrommet i huset, der blant annet all koking og baking foregår: pirtti hovedsakelig i Nord- og Øst-Finland, pertti i deler av Karelen og tupa i Sør- og Vest-Finland. Betegnelsene som brukes i Nord-Norge kan kanskje antyde forbindelser til bestemte geografiske områder, men betegnelser alene er ikke nok, og de må holdes sammen med de ulike husa.

Toromsstua i Børselv er ei toromsstue der en først kommer inn i det store stuekjøkkenet, og for enden er det et mindre kammers. Feltarbeidet i Børselv viste at de fleste bolighusa før andre verdenskrig hadde vært ei slik toromsstue, og det var i utgangspunktet én plantype med varianter. To søstre i Børselv forteller om stua der de vokste opp i mellomkrigsperioden, og som ble brent i 1944:

Stua var lafta av tømmer og taket var torvtekt. Det var to rom nede, et stort stuekjøkken der alt foregikk og et mindre kammers som ble brukt som soverom av foreldrene og de minste barna. Utenfor selve den lafta huskroppen var det bygd til en gang, i bindingsverk, med dør direkte inn i stuekjøkkenet. Fra det ene hjørnet i stua gikk det trapp til soveloftet, som var delt i to rom, som nede. I stua var det en stor kokeovn av jern. Under takbjelkene var det hyller for rømmekollefat av tre, med gardiner for. I stuegolvet var det luke til jordkjelleren. Der brukte vi å ha poteter, multer og salta laks i tynner. Huset var kvitskura og trivelig, selv om det må ha vært trangt, for vi var ni barn. Det ble strødd einer på golvet når det skulle være helg.

Toromsstua i Børselv var av en litt annen type enn de vanlige nordnorske toromsstuene. Den hadde større bredde og dermed andre proporsjoner. Det første rommet en kom inn i, var størst og ble brukt til matlaging, arbeid og opphold. Innenfor hovedrommet var det kammers, som ble brukt som soverom og til læstadiansk samling. Over huset kunne det være et soveloft med adkomst fra stua. Noen av husa hadde loft bare over kammerset og tverrgående bjelker i rafthøyde i stua. Når det gjaldt ildstedet, så var alle de tidligere gruene, noen av dem med bakerovn, skiftet ut med jernovn, enkelte så seint som på 1930-tallet.

Denne stua i Lakselv (Finnmark) er av samme type som stuene i Børselv – her omtalt som toromsstua i Børselv. Gjennom et lite tilbygd bislag/gang kom en inn i det store hovedrommet, stuekjøkkenet, med stor steinovn. Kammerset var bak stuekjøkkenet. (Foto: Samuli Paulaharju 1926. Tromsø Museum / Museiverket Helsinki)

Hvordan denne spesielle stuetypen vant innpass i Børselv, er en uløst gåte. Det er en planløsing som fikk betegnelsen den «akershusiske stue» i Sør-Norge. I Norge har den vært mest brukt på Østlandet, lengst øst mot svenskegrensa, men også andre steder, som på Sørlandet og Vestlan- det. Det er sammenheng mellom den norske utbredelsen på Østlandet og en svensk utbredelse. I Sverige har denne stuetypen betegnelsen «skålmostuga», eller «sidokammarstuga». Den finnes i alle bygder i Mellom-Sverige, men er mest brukt i de vestre delene av landet. I Nord-Sverige er den lite brukt, men er kjent som seterstue. I vår sammenheng er det interessant at typen er spesielt mye brukt «inom finnbygderna» i Värmland, og da som røykovnstue. På norsk side av Värmland ligger Finnskogen, med finsk bosetting fra så langt tilbake som 1600-tallet. Røykovnen var vanlig i de gamle bolighusa der, og den sto i midtgangshus samt i stuer av den akershusiske typen, med plan som i Børselv. Både i Sør-Norge og Midt-Sverige ble denne hustypen populær i siste halvdel av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. I Finland var den lite brukt, men den var altså vanlig i finsk/norske og finsk/svenske områder.

Toromsstua i Børselv har i tillegg til planformen andre trekk som peker mot det sørlige Sverige/Norge og bygningskulturen i «finnebygdene» der. De finske røykovnstuene i sør har et innvendig tak som kan minne om de som er beskrevet fra Børselv, med stor takhøyde i stuerommet og sovelem over kammerset. Det er imidlertid ingen beskrivelser av røykovn fra Børselv, med unntak av Leems og Sommerfeldts generelle beskrivelse av røykovnstua på 1700-tallet i dette området. I Børselv er det kjent at det var stor steingrue/bakerovn i noen hus. Det er mulig å tenke seg at dette kunne være en ombygd røykovn, men kildene som kan bekrefte dette, mangler. Det er ikke funnet eldre beskrivelser av enkelthus, og husa selv ble borte i 1944.

Børselv-boernes betegnelse på huset sitt, «tupa», tyder på forbindelser og kanskje et annet språklig utgangspunkt enn «pørte», som ble brukt i de andre kvenområdene i Norge. I Finland ble tupa brukt i de svenskpåvirkede områdene sør i landet, mens pirtti ble brukt i nord. Beboerne både i Børselv og i de svenske og norske finnebygdene i sør hadde sin kulturbakgrunn i Finland, men den var også preget av kulturlån fra omgivelsene, blant annet ved at innvandringa delvis foregikk som etappeflytting. Ut fra det kan en stille seg spørsmålet om innvandrere som bosatte seg i Børselv på 1700-tallet, hadde vært i finnebygdene i sør, eller om de hadde en felles bakgrunn med finnene i Sør-Norge og Mellom-Sverige gjennom etappeflytting. Og en kan stille spørsmålet om de hadde sin kulturbakgrunn fra de områdene av Finland som var påvirket av svensk språk. Sammenliknet med finsk innvandring ellers i Nord-Norge kom bosettinga i Børselv tidlig, og kvenene der har vært regnet som ei egen gruppe. Det er ikke utenkelig at en spesiell hustype kunne leve lenge på et slikt sted – at vi kan se på Børselv som et reliktområde for denne hustypen uansett hvordan den hadde oppstått, og at Børselv-stua kan ha representert den siste rest av den finske røykovntradisjonen i Nord-Norge?

På Abaja i Skibotn (Troms) står ei eldre treromsstue av farstukammer-type. Det er ei stor stue, «pørte», som den ble kalt lokalt, med gang og kammers for enden. Stua hadde tidligere, som i Finland, en murt ovn i hjørnet, med muligheter både for koking og baking. (Foto ved forfatteren 2007)

Treromsstua i Skibotn, med gang, stue og kammers, er en stuetype som er sjelden på kysten av Troms. Paulaharju kaller den for «farstukammarstuga», en betegnelse som er brukt i Sverige. Navnet er en sammensetning av de tre rommene i huset: forstue (gang), kammers og stue. Kammerset ligger bak gangen og har kun adkomst fra stua. Kvenene i Skibotn kalte stua for pørte, som i Finland. Denne plantypen var bare noe brukt i selve Finland, derimot mye i mel- lomste og nordligste Sverige, der den også gjerne har betegnelsen «morastuga». I Tornedalen, der mange av innflytterne til Lyngen-området og Skibotn kom fra, var den i bruk som hovedhus på de små gårdene, og som drengestue på de store. Denne stuetypen var også i bruk sør i Norge i mellomalderen, og den har gått under betegnelsen «raulands-stue». Det var mange treromsstuer av denne typen i Skibotn, i dag er det kun en igjen, og den hadde tidligere også den finske steinovnen med pipe, med mulighet for både koking og baking.

Midtgangshus blir på svensk kalt parstuga. Midtgangshuset kan ha enkel eller dobbel bredde, det vil si ett eller to rom i bredden. I Sverige og Finland er midtgangshuset kjent fra så tidlig som 1500-tallet, mens de første i Norge ble bygd på Østlandet på begynnelsen av 1700-tallet. Fogdgården i Vadsø ble bygd som midtgangshus i 1743. Plantypen ble mye brukt over store deler av landet på 1800-tallet, også på kysten av Nord-Norge, og noen ganger i dobbel bredde. I Troms og Finnmark hadde de største gårdene og handelsstedene gjerne slike hus.

Grunnplanen i midtgangshuset er i prinsippet symmetrisk, med et stort rom på hver side av inngangen. Fordelingen av funksjonene kan variere. I noen hus er det kammers bak gangen, med et stort kombinert kjøkken, arbeids- og oppholdsrom på den ene siden og penstue eller kårstue på den andre. I midtgangshus med dobbel bredde er det kammers bak stuene, og kjøkkenet er da plassert bak gangen og har gjerne egen inngang. Det er mange eksempler både fra Nord-Norge og landet ellers og fra Sverige og Finland på at toroms- og treromshus har fått et tilbygg og er endret til midtgangshus. I Finnmark ser det ut som Alta og bygdene ved Varangerfjorden har hatt flest midtgangshus. Her knytter tradisjonen disse husa til kvensk bosetting og kulturkontakt med Finland. I Troms er ikke dette så tydelig – men i Lyngen og på Skibotn markedsplass var det mange lave midtgangsstuer med bred midtark over inngangen.

Midtgangshusa er en del av en større felles nordisk kultur og mye brukt både i Norge, Danmark, Sverige og Finland, spesielt på 1800-tallet. I Troms og Finnmark har denne hustypen varianter som i en del tilfeller kan knyttes til kvenene, eksempelvis sammenbygd med uthus til et flerfunksjonshus ved Varangerfjorden, eller med bred midtark ved Lyngenfjorden.

Korsplanhuset ble vanlig i kyststrøkene i Nord-Norge fra 1900 og framover. Våningshuset på Tørfoss ble bygd i 1931 og har korsplanløsning, med pipe i midten. Dette var en vanlig planform i Norge i første halvdel av 1900-tallet. På Tørfoss er husets eksteriør imidlertid uvanlig, med en langsgående veranda og en balkong i hver gavlende i andre etasje. De innebygde balkongene mangler forbilder i Nord-Troms. Åpne langsgående verandaer er det mange av i Nordreisa, og de ble bygd i perioden 1910–1940. Skikken kom med en snekker som hadde bodd i USA – og verandaene gir assosiasjoner til præriehusa i Amerika.

De fleste av plantypene – ettromsstua, toromsstua, midtgangsstua og korsplanhuset – var vanlige på kysten i nord. Unntakene er treromsstua/ farstukammarstua, som det var mange av for eksempel på Skibotn markedsplass, og den spesielle Børselv-stua. Hustypene i kvenbygdene var en blanding av det som var vanlig på kysten av Nord-Norge, trekk som kom østfra og elementer som muligens var utviklet på stedet, som midtarken.

Skibotn

Den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju besøkte Skibotn i 1920-årene og beskrev stedet på denne måten:

«Ringa er husen i Lyngen. Också Skibotntraktens kvänpörten och lappstugor är bara helt vanliga små grå pörten och farstukammarstugor, som hålls varma av järnspisen i dørrvrån. Det är bara brøderna Seppälä som har loftshus, somliga riktigt brädfodrade och målade på sjøsiden, medan lands- och skogssiden står timmergrå. Många småpörten har sjøfønstret førsedda med brädluckor som kan bommas før när oväder hotar.»

30 bolighus på Skibotn markedsplass, bygd før 1940, er rekonstruert på papiret. De kan etter planform og størrelse grupperes slik (jamfør punktene med illustrasjonen under, red. anm.):

Ettromsstue uten loft, 5 stk
Nordnorsk toromsstue uten loft, 4 stk
Nordnorsk toromsstue med loft, 3 stk
Treromsstue («farstukammarstue») uten loft, 2 stk
Treromsstue («farstukammarstue») med loft, 5 stk
Midtgangsstue uten loft, 1 stk
Midtgangsstue med loft og midtark, 5 stk
Korsplanhus med loft, 4 stk
Rasch-gårdens bolighus