Kvenenes bosetting og byggemåter, del 4

«Kvenene i Finnmark brukte badstue på 1700-tallet, og skikken har holdt seg kontinuerlig fram til i dag i kvenbygdene i Nord-Norge», skriver artikkelforfatteren. Her et bilde fra befaring ved røykbadstua ved Sletten gård i Langfjordbotn i Alta kommune. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

 

Her er fjerde del av Ingebjørg Hages store artikkel «Kvenenes bosetting og byggemåter» fra bokverket «arkitektur i Nord-Norge.»

 

Ingebjørg Hage

 

Hus for folk og fe

Flerfunksjonshuset, med ulike funksjoner kombinert i en bygning, er kjent fra flere steder i Europa, men i Norge er det med noen unntak begrenset til kystområdene i Varanger. Hovedområdet er landsbyene på nordsiden av Varangerfjorden samt Bugøynes på sørsiden, og forskere har siden 1970-tallet brukt betegnelsen Varanger-huset. Utbredelsen av Varanger-huset sammenfaller med hovedområdene i Øst-Finnmark med stor innvandring fra Finland. Hustypen ble vanlig i de kvenske bygdene i Varanger på 1800-tallet, og tradisjonen ble vedlikeholdt til etter andre verdenskrig. Slike kombinasjonsbygninger er ukjent i andre deler av Nord-Norge med stor bosetting av kvener, som i Nord-Troms, Alta og Porsanger. Mer overraskende er det at de er ukjent i de områdene av Finland hvor mesteparten av innvandrerne kom fra. En slik byggemåte er altså ikke en tradisjon som var medbrakt fra Finland; den må være kommet annet sted ifra, eller være utviklet i Norge.

Det kan være flere grunner til å bygge slike hus. Med lang vinter og mye uvær er det uten tvil en gunstig måte å ordne seg på. Sett fra en økologisk vinkling er Varanger-huset godt tilpasset Finnmarkskysten. Både bygningsmaterialer og materialer til oppvarming kunne spares – noe som er viktig i et skogbart område der oppvarmingen foregikk ved hjelp av torv, drivtømmer og importert kull. Men økologi alene kan ikke gi svaret – for det ble ikke bygd slik i tilsvarende områder i andre deler av Finnmark. Funksjonelt har Varanger-huset store fordeler. Gjennom vinteren er det gunstig å ha brødmel og brensel, høy og husdyr under samme tak som boligen. Men det er også ulemper, for eksempel må et fjøs som dette holdes reint og luktfritt. Funksjonalitet alene kan neppe være svaret. Klima, økonomi, økologi og funksjonalitet kan sammen kanskje gi en begrunnelse for å bygge flerfunksjonshus – men det ble ikke gjort andre steder under tilsvarende forhold.

Konstruksjoner med folk og fe under samme tak var kjent på kysten av Troms og Finnmark – bygd og brukt av sjøsamene. Den sjøsamiske måten å bygge på har vært foreslått som ett av flere mulige forbilder for Varanger-huset. Hos sjøsamene kunne både boligen og fjøsdelen være bygd som gamme, eller boligen kunne være i tømmerlaft og fjøsdelen i gammekonstruksjon. Det var nettopp denne kombinasjonen av laftehus og gamme de første kvenene i Skallelv brukte rundt 1870. I den første perioden med kvensk bosetting i Skallelv ser det ut til å ha vært større variasjon i hvordan folk bygde enn det ble seinere. I begynnelsen var det ikke uvanlig at fjøset var i gammekonstruksjon og boligdelen i tømmerlaft – og at de to delene var bygd sammen og utgjorde en enhet. I løpet av en til to generasjoner var alle gammene byttet ut med tømmerfjøs i Skallelv.

Rettes blikket mot øst, kommer det sammenbygde flerfunksjonshuset raskt til syne. I Karelen, og i de nordkarelske områdene til og med Kvitsjøen, har det sammenbygde huset vært vanlig helt opp til i dag. Bebyggelsen rundt Kvitsjøen er organisert i landsbyer, de fleste ligger ved elva eller sjøen og har et rekkemønster, som i Skallelv. Gridina er en slik rekkelandsby, med bolig og fjøs i en bygningsenhet. På 1800- og første del av 1900-tallet var det stor økonomisk og kulturell kontakt mellom pomorene ved Kvitsjøen og befolkningen i Finnmark, både ved at russerne fisket i Varanger og den såkalte pomorhandelen, en forbindelse som ble brutt med den russiske revolusjonen. Men det sammenbygde huset var også kjent på Murmankysten, som geografisk er en del av sørsiden av Varangerfjorden, om vi ser bort fra grensa mellom Norge og Russland. Murmankysten ble også kolonisert fra 1850-tallet og framover, både av russere, finner og nordmenn. På denne kysten ble gårdene enten organisert med enkeltbygninger eller med sammenbygde hus, alt etter geografisk lokalisering og etnisitet. Det er ingen tvil om at deler av befolkningen i Øst-Finnmark må ha kjent til hvordan det ble bygd både på Murmankysten og rundt Kvitsjøen, for kontakten var omfattende gjennom flytting, fiske og handel. Varanger-huset er et kystfenomen og kan være et resultat av økonomi, klimatilpasning, lån av lokale byggeskikkelementer og kulturimport fra bosettingsområdene i øst, som mange av innvandrerne kjente godt til. Bygningsmaterialer kom også med pomorhandelen fra Kvitsjøområdet.

Skallelv

I Skallelv er det fortsatt eldre hus som forteller om byggemåter og endringer gjennom tid. I tillegg viser skriftlig materiale hvordan det ble bygd tilbake til 1861:

Perioden før 1900 er karakterisert av hus bygd i tre og torv. I 1875 var det fjorten bolighus, og det finnes beskrivelser av åtte. Alle var bygd som flerfunksjonshus – med bolig for folk og dyr i samme enhet. Alle boligene var bygd i tømmerlaft, mens tre av de tilføyde fjøsdelene var bygd i laft og fem var bygd som gamme. Muntlig tradisjon sier at de to første innflytterne bodde i nybygd gamme den første vinteren. Sommeren etter kjøpte de to små og brukte tømmerhus, og husdyra flyttet inn i gammen. Innen år 1900 var nesten alle gammefjøs skiftet ut med tømmerfjøs. I fjøset var det grue med pipe og gryte. Det ble kokt fôr til dyra – noe som var vanlig i Nord-Norge fram til om lag 1950. Tre av åtte hus hadde steinbygd bakerovn med pipe i 1870-årene, og alle hadde jernovn i boligdelen.

Perioden 1900–1920 er karakterisert av modernisering. Det ble bygd få nye hus, men mange av de gamle ble modernisert og endret. Forbildene kom fra Vadsø, der sveitserstilhus var i vinden. Bolighusets plan ble mer spesialisert, og nye vindustyper og dekorative elementer ble tatt i bruk. De eldste husa i Skallelv var langhus med gavlenden mot veien. De ble nå bygd om, slik at boligen fikk langsiden mot veien. Boligdelen av huset fikk større høyde og ny takkonstruksjon med ark. Det ble tre vindusrom på loftet i stedet for ett. Ovnene ble også modernisert. Paulaharju kommenterte ovnene som var i bruk i Skallelv på 1920-tallet slik: «Husen eldas och maten lagas med Finnmarkens brukliga järnspis.» Det må forstås slik at de gamle bakerovnene var blitt borte.

Perioden 1920–1940 er karakterisert av nye hus finansiert med boligbanklån. Det ble bygd mange nye hus. De hadde i hovedsak samme form som de moderniserte husa, med boligdelen parallelt med veien og et fjøstilbygg bak. De minste hadde kjøkken, stue og gang i første etasje og soverom på loftet, mens de største i tillegg hadde et kammers. Det var korsplanhuset. I tillegg fikk husa i Skallelv tilbygg på baksiden, med mellomgang, torvskjå, fjøs og stall samt høylager på loftet. Det ble fortsatt bygd fjøsgrue. Nyheten var at noen fjøs fikk gjødselkjeller i stedet for at møkka ble kastet ut gjennom ei luke i veggen, som i de gamle.

Perioden etter 1945 er i Skallelv karakterisert av et møte mellom gamle tradisjoner og nyvinninger utenfra. I gjenreisingsperioden ble flertallet av husa i Nord-Troms og Finnmark bygd etter typetegninger som var godkjent av myndighetene – så også i Skallelv, selv om stedet ikke ble brent under krigen. Til den standardiserte boligen, som delvis reflekterte nye idealer, føyde Skallelv-boerne til gang og fjøs på baksiden, som de da hadde gjort i om lag hundre år.

Varianter av flerfunksjonshuset

Historiker Håvard Dahl Bratrein, som har kartlagt og skrevet om flerfunksjonshuset, kalte det for «Varanger-huset», fordi det var det vanligste huset i Varanger. Varanger-huset er imidlertid variasjoner over et tema, nemlig sammenbygging av ulike funksjonsenheter – med indre forbindelser mellom enhetene. Bratrein har med utgangspunkt i formen satt opp fire varianter av Varanger-huset (jamfør illustrasjon lengre ned, red. anm.):

Variant I er et langhus med alle rom og funksjoner under ett saltak. Våningshusdelen ligger med gavlsiden mot veien eller sjøen, med uthusdelen i fortsettelse bak.

Variant II består av et våningshus, med langsiden mot veien eller sjøen, og et tverrstilt uthustilbygg på baksiden, et bakhus. Både våningshuset og bakhuset har vanlig saltak.

Variant III har et fjøstilbygg på langsiden av våningshuset, med skrånende tak, som ei sval. Fjøstilbygget kan også være plassert mot gavlveggen eller mot et hjørne.

Variant IV er en sammenbygging av i utgangspunktet atskilte hus med hvert sitt saltak, enten plassert parallelt eller etter hverandre i mønets lengderetning. I begge tilfeller forbindes de to enhetene, som inneholder bolig og fjøs, av et mellombygg med gang.

Reisænengården i Vestre Jakobselv er variant II av flerfunksjonshuset, og i Berlevåg var variantene II, III og IV i bruk. I Skallelv var variantene I, II og IV i bruk. Skallelvmaterialet viser at variant I var den eldste, og at slike hus neppe ble bygd etter 1800-tallet. Variant II kom til Skallelv rundt 1880 og ble mye brukt på 1900-tallet. De siste ble bygd etter andre verdenskrig. Variant IV kom så smått til Skallelv fra 1920, men de fleste ble bygd etter andre verdenskrig. Skallelv-materialet kan ikke si noe om variant III. Varianten fantes i Berlevåg, men er ikke datert. Bratrein antyder at variant III kanskje er «meir å forstå som ei tilfeldig materialmessig nødløsning enn som en fast type».  Fra Vadsø-materialet kan det anslås at variant III var mest brukt i første halvdel av 1900-tallet.

Hus for hygiene

Badstue eller dampbad var antagelig vanlig over hele landet i middelalderen, men gikk de fleste steder litt etter litt ut av bruk. Amtmann Sommerfeldt skrev på slutten av 1700-tallet:

Til sin Reenligheds Befordring bruge Qvænerne (Mandkjön og Qvindekjön) ligesom Russerne varme Badstuer. Om sommeren gaae de fra Badstuen ganske nögne ud i Elven, hvorved eller i Nærheden af hvilken Badstuen er i Almindelighed opbygget.

Kvenene i Finnmark brukte altså badstue på 1700-tallet, og skikken har holdt seg kontinuerlig fram til i dag i kvenbygdene i Nord-Norge – som også i Finland og deler av Russland. Den kvenske betegnelsen er «sauna» eller «löylysauna» (dampbad). Badstua, saunaen eller kvenbadet, som det er blitt kalt i enkelte bygder, og badstuskikken er kjent fra alle kvenbygdene, som Skibotn, Reisadalen, Børselv og fra stedene ved Varangerfjorden. Skikken var lite brukt i bygder med norsk og samisk befolkning, med unntak av nabobygdene til kvenene. I Skallelv på 1870-tallet hadde tre av de åtte kjente husa badstue. To av badstuene var lokalisert i noe avstand til hovedhuset, mens den tredje var en del av et flerfunksjonshus. På 1920-tallet var det to badstuer, begge bygd av lafta tømmer og med en steinbygd ovn uten pipe i hjørnet – de var røykbadstuer. Badene ble på den tida varmet opp annenhver uke, og alle familiene gikk for å bade. Oppvarmingen og vedforsyningen gikk på rundgang mellom familiene etter felles forståelse.

Både i Nord-Troms, Vest- og Øst-Finnmark har badstua vært en enkeltstående bygning, og den har gjerne, som Sommerfeldt skrev, stått i nærheten av vann og med litt avstand til de andre husa på gården – antagelig på grunn av brannfaren. Men ved Varangerfjorden hendte det at badstua var en del av flerfunksjonshuset så tidlig som på 1800-tallet. De fleste badstuene har hatt to rom, gangen der en kledde av seg og selve baderommet innenfor. Men badstuer med kun ett rom forekom også, som på Tørfoss i Reisadalen. I Nordreisa var det vanlig å lafte ei badstue og bo i den til bolighuset var ferdigbygd. Tørfossbadstua har røykovn uten pipe. Ovnen i hjørnet ser ut som en haug løse steiner. Når det blir fyrt, blir røyken i første omgang beholdt i rommet. Når det er varmt nok og veden utbrent, blir røyken sluppet ut gjennom åpningen i taket og reingjøringen starter før badet tar til. Vann som blir skvettet på steinene sørger for dampen – det øker varmen og gir god utsvetting for de badende. I de røykbadstuene som er kjent, som på Tørfoss, står ovnen i hjørnet på samme side som inngangen. I de finskspråklige områdene i Sverige, i Norrbotten og Lappland, er ovnen plassert på samme måte – som den også er det i Finland.

Røykovnen er regnet for å være den eldste ovnstypen, og de tre badstuovnene i Skallelv på 1800-tallet var steinbygde ovner uten pipe, som ovnen på Tørfoss. Badstuovn med pipe kom på 1900-tallet, og etter hvert ble det laget ovner av oljefat samt at fabrikkframstilte ovner kom i bruk. Røykbadstua benevnes i Finland og Russland som svart sauna, mens den røykfrie kalles kvit sauna. Røykovnstua som Leem og Sommerfeldt beskrev på 1700-tallet, er fysisk borte, men røykovntradisjonen som kvenene hadde med seg fra hjemlandet, kan fortsatt ses og oppleves i enkelte badstuer i Nord-Norge – i de svarte saunaene.

Hus for oppbevaring

Bu, stabbur og skjå er betegnelser på forskjellige lagerhus. I Troms brukes alle tre betegnelsene, og det er størrelsen som skiller mellom bu og stabbur. Bu blir brukt om et relativt lite, lafta hus som står på syllmur. Stabbur er betegnelsen på et litt større lafta hus, gjerne i én og en halv eller to etasjer, stående på stabber eller syllmur. Kun de største gårdene i Troms hadde stabbur, mens de fleste gårdene hadde ei eller flere buer. I Finnmark brukes stabbur både om små og store forrådshus, også om de som i Troms blir kalt bu. Kvenene i Børselv bruker betegnelsen «aitta» om stabbur, og i samisk er det «aite». Skjå brukes over hele landsdelen og betyr et lite hus med lagringsfunksjon. Forskjellen mellom bu/stabbur og skjå er som nevnt byggemåten og funksjonen. Bua/stabburet er lafta i tømmer, noe som gir et tett rom. Skjåen er bygd i en skjelettkonstruksjon av ett eller annet slag, noe som gir et rom med god lufting. Ordet skjå forekommer i sammensetninger som oftest forteller om funksjonen, som vedskjå, sennskjå, bakerovnskjå, høyskjå eller tørkeskjå. Men et ord som skjelterskjå forteller om konstruksjonen. De gamle bygde en skjelettkonstruksjon i stolpeverk eller skjelter, mens bindingsverk er en moderne skjelettkonstruksjon. Kvenene i Børselv bruker benevnelsen «kaja» om skjå, og ofte i sammensetninger som «fievrakaja» (fjæreskjå), det vil si en skjå som står ved fjæra. Den samiske betegnelsen for skjå er «skagja».

I Nord-Troms og Vest-Finnmark var det vanlig at buer og skjåer sto samlet i ei rekke på tunet, med gavlsiden og veggen med inngangen på ei linje. På Tørfoss ligger tre små lave buer på rekke. Kjøttbua er i skjelterkonstruksjon, der de stående bordene er felt inn i et spor i stokkene oppe og nede. Bua i midten er lafta av tømmer og ble brukt til oppbevaring av ost og klær. Ifølge tradisjonen er det den eldste bygningen på Tørfoss. To buer har torvtak. Den tredje er en redskapsskjå bygd i stolpeverk, et grovt dimensjonert bindingsverk, med stående bord som kledning. Skjåen har bordtak, det vil si trebord med vannriller, lagt som over- og underliggere, en tekkemåte det er flere eksempler på i skogrike Reisa og Skibotn, men også i det mer skogfattige Varanger.

Oppbevaringshus i rekke er et typisk trekk i kvensk og samisk bebyggelse, og i Finnmark snakkes det da om ei stabbursrekke. Det karakteristiske skjelterverket og den lafta bua/stabburet finnes hos alle tre etniske grupper i landsdelen.