Kvenenes bosetting og byggemåter, del 5

Fra Tuomainengården i Vadsø. (Illustrasjonsfoto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Her er femte og siste del av Ingebjørg Hages store artikkel «Kvenenes bosetting og byggemåter» fra bokverket «arkitektur i Nord-Norge.»

 

Ingebjørg Hage

 

Bygningsdetaljer

Spesielle bygningsdetaljer kan også fortelle om en annen kulturbakgrunn enn den som har hatt størst gjennomslagskraft i Norge, og her skal skrå vinduskarmer, spesielle labankdører og lafta kjellere trekkes fram.

Skrå vinduskarmer er et trekk som gikk igjen i mange bolighus. Vinduskarmen skrår innover mot rommet, og det er noen ganger ei renne under karmen for å samle opp kondens- og smeltevann som dannes på glasset om vinteren. Den skrå vinduskarmen kan fortsatt ses i noen hus i Nord-Troms, bolighusa i Børselv hadde den og den var vanlig blant kvenene i Varanger.
På Tørfoss ble den skrå vinduskarmen gjennomført i det nye bolighuset så seint som i 1931. Den er fint beskrevet av J.A. Friis fra hans besøk i kvenbyen i Vadsø i 1867:

Vindueskarmen i en Finnestue er ganske smal og hælder skraa indover, for at Vandet af den smeltede is skal kunde løbe bort. På Grund af sin Forkjærlighed for Blomster i Vinduet gjøre Nordmændene derimod, maaske paa det Nyttiges Bekostning, Vindueskarmene brede og horisontale, saaledes at der er Plads til i disse at hensette baade Blomsterpotter og andre Ting.

Friis har altså en funksjonell forklaring på denne detaljen, mens en informant i Nordreisa i tillegg brukte en etnisk begrunnelse når han sa det slik om vinduskarmene i huset sitt, som var bygd i 1923–1924: «Ja, det e en finsk måte å gjøre det på. Det lægg sæ ikke is i dem.» Men også andre forklaringer eksisterer på denne bygningsdetaljen, som for mange må ha vært så fremmedartet at den trengte en forklaring. Fra Vadsø sies det at de skrå vinduskarmene hadde sin begrunnelse i læstadianismen. Læstadianerne skulle ikke ha pynt i husa, og blomsterpotter var pynt – «å lære kjerringene var ikke så lett, derfor den skrå karmen som gjorde det vanskelig å plassere potteplanter der». I Børselv sies det at under de skrå vinduskarmene var det en uthulet halv stokk («vesipenkki») for å samle vannet i, og at den hadde hull med propp, for tømming. Skrå karmer var vanlig i Finland før dobbeltvinduene ble tatt i bruk, og utførelsen var lengst i bruk i de østligste områdene av landet.

Dører med skrå labanker er et annet bygningstrekk som noen ganger finnes i hus som også har skrå vinduskarmer. Døra er bygd av trebord, og bordene blir holdt sammen og avstivet av to labanker som er felt inn i dem. De to labankene er satt på skrå på døra, og dette hindrer den fra å bli skeiv av siging. I Norge er det vanlig å sette labankene horisontalt, eventuelt med en skråavstiver mellom, og de skråstilte labankene er helt ukjent. Unntaket er i kvenske og samiske trebygninger i Nord-Norge, der skrå labanker ikke er uvanlig. I Finland var de skrå labankene vanlig til inn på 1900-tallet i uthus som fjøs og badstuer, og de finnes i «mycket gammalmodiga» bolighus. I Nord-Finland har de vært vanlige i buer brukt av skogsarbeidere, fiskere og jegere samt i samenes småhus ved reinsamleplassene. Den finske etnologen Teppo Korhonen sier «modellen er altså gammal (kanske från medeltiden eller redan från järnalderens slutskede) och den har levat långt i glesbygden».

Lafta kjellere ser også ut til å kunne knyttes til kvenene. I Skallelv viser branntakstene at det var små kjellere under de fleste hus, men kun i to hus nevnes bygningsmaterialet. En kjeller hadde «vægge af sten» og en annen av «planker og bord». Bolighusa i Skibotn og Børselv hadde lafta kjellere, mens det for øvrig i landsdelen helst var steinmurte kjellere. Laftevegger av tømmer ble brukt i matkjellere med adkomst fra stue/ kjøkken gjennom luke i golvet. På utsiden av veggen var det neverlag med jord fylt inntil, noe som gir god isolasjon ved sterk kulde. Kjellere med lafta tømmervegger var ikke vanlig verken i Sverige, Finland eller Russland. Da poteten ble vanlig i Finland, fra 1830-tallet og framover, var det noen som grov hull under boliggolvet, og veggene kunne være lafta av tømmer og isolert med bjørkenever. Det var imidlertid ikke alminnelig – «man prefererade större potatisgropar med egen låg sadeltak och skorsten för ventilering». Lafta kjellere under huset var altså ikke i bruk i Finland før rundt 1830 og da i liten grad. I Norge var de mye brukt i de kvenske bosettingene i Finnmark og Nord-Troms, men er ukjent andre steder. Det kan derfor se ut som de lafta kjellerne var en tradisjon som utviklet seg i Norge. Kvenene så at man i Norge hadde kjeller under bolighuset, og kvenene bygde kanskje sin kjeller i det materialet og den teknikken de var mest fortrolige med fra hjemlandet – lafta i tømmer.

I Nord-Norge var det lett å få never av god kvalitet. Det var en omfattende handel med pomorene, som hadde med seg store mengder bjørkenever fra Arkhangelsk-området. Nevra ble brukt som fuktsperre. Den ble av alle brukt til torvtak og i enkelte områder som nevnt i kjellerkonstruksjonen. Men never ble også lagt under vinduene, mellom grunnmuren og syllstokken, og mellom første og andre synlige stokk i de lafta brønnkassene. Brønn med vippestang var vanlig hos kvenene i Skibotn, men vippebrønnene ble brukt både på norske, kvenske og samiske gårder i Nord-Troms og Finnmark. Det er sannsynlig at vippestanga var en tradisjon kvenene hadde med seg og at den etter hvert også ble brukt av andre, den var et kulturlån. Det samme kan gjelde andre detaljer, som eksempelvis bordtaket.

Avslutning

Leem og Sommerfeldts beskrivelser fra Finnmark på 1700-tallet tyder på at kvenene bygde og bodde i røykovnstuer, som de også hadde gjort i hjemtraktene i Finland. Sommerfeldts beskrivelse viser imidlertid at røykovnstua var på vei til å bli umoderne hos kvenene i Finnmark. Han sier at den går mer og mer ut av bruk og erstattes med lafta stuer med bilegger-ovn. Det kan tyde på at kvenene rundt skiftet mellom 1700- og 1800-tallet var i ferd med å endre noe av den skikken de hadde med seg hjemmefra, og at de føyde til skikker de så i sitt nye hjemland. En slik endringsprosess som skjer når to eller flere kulturer er i kontinuerlig kommunikasjon med hverandre, benevnes ofte som en akkulturasjon. Slike gi-og-ta-prosesser har vært virksomme gjennom hele perioden kvener har bodd i Nord-Norge.

Den gamle finske kulturen var en jordbrukskultur som i store og overordna trekk var ganske lik i Norge, Sverige og Finland – men der spesielt de østlige områdene hadde sine særtrekk. Det var regionale forskjeller – forskjeller med utgangspunkt i topografi og klima, økonomi, politisk- administrative, sosiale og kulturelle forhold. Strukturelle endringer på makroplan var mer eller mindre parallelle i tid, som jordbruksreformer, industrialisering og nyheter basert på teknologi, men med en tendens til at nordområdene «hang litt igjen» i forhold til i sør. Den største inn- vandringen fra Finland var på 1700- og 1800-tallet, og også i hjemlandet var det selvsagt endringer i de to hundreårene. De som kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, hadde derfor med seg en annen kulturell bagasje enn de som kom tidligere.

At den kvenske bosettingen i Nord-Norge i hovedsak skjedde på 1700- og 1800-tallet, betyr at de store materielle endringene på 1900-tallet har jevnet ut tidligere klare ulikheter mellom de etniske gruppene – brenninga og gjenreisinga etter andre verdenskrig er et nærliggende eksempel. På makroplan har altså tida og samkvemmet mellom de etniske gruppene virket utjevnende på bosettinger og byggemåter. Men på mikroplan finner vi fortsatt enklaver med sterk kvensk kulturell identitet, der for eksempel den tradisjonelle badstua og badinga fortsatt er levende.

På første del av 1900-tallet var fremdeles de kvenske bosettingene i Nord-Norge preget av kulturen fra hjemlandet – kvenene hadde sine egne måter å bygge og bo på. Men kvenene i Troms og Finnmark hadde ikke en enhetlig arkitektur, som de heller ikke hadde i Finland. Mens vi finner gårder med enkelthus i Nord-Troms og Vest-Finnmark, var det sammenbygde flerfunksjonshuset det vanlige blant kvenene på kysten av Øst-Finnmark. Bolighusa som ble brukt av kvenene i Nord-Troms og Vest-Finnmark, var igjen av flere typer, også slike som var vanlig blant de andre etniske gruppene. Men to typer kan klart knyttes til kvensk bosetting: farstukammarstua i Skibotn, med røtter i Tornedalen, og den spesielle toromsstua i Børselv, som var ganske ukjent i Tornedalen og Finland, men mye brukt av de finske innvandrerne i Sør-Norge og Midt-Sverige. Bosetting i landsbyer og flerfunksjonshuset kan knyttes til de kvenske bosettingene i Varanger. Rekkelandsbyer var vanlig ved elver og vann i Nord-Sverige og Nord-Finland, men ikke flerfunksjonshuset. Det er derimot utbredt i de karelske områdene i Finland og Russland, og rundt Kvitsjøen finner vi både rekkelandsbyen og flerfunksjonshuset. Konklusjonen på denne sammenligningen er at kvenene utformet sin egen arkitektur i Nord-Norge med bakgrunn i de skikkene de hadde med seg hjemmefra og under innflytelse både fra naboene der de bosatte seg og fra områder i nærheten. Den kvenske arkitekturen varierte fra bygd til bygd, alt etter møtet med nye kulturer, næringstilpassing og topografi.

Enkelte bygningsdetaljer ser imidlertid ut til å ha vært brakt med fra hjemlandet og blitt brukt blant kvenene både i Troms og Finnmark gjennom lang tid – ovnen i røykbadstua, de skrå vinduskarmene og dørene med skrå labanker. Dette er gjennomgående kvenske trekk i en arkitektur som ellers var preget av stor variasjon. Men de lafta kjellerne kan være utviklet blant kvenene i Norge. Det ser ut som det er detaljutførelser mer enn store strukturer som forteller om etnisk tilhørighet og bakgrunn. Dette er kjent også fra andre deler av verden med stor innflytting. Svenske forskere har undersøkt i hvilken grad bygningstradisjoner fra emigrantenes hjemland var til stede i bebyggelsen i de svenske bygdene i Minnesota. De fant at det var i enkeltdeler og detaljer likheter kunne spores, da byggemåtene i «det nya hemlandet snarast är en sammansmeltning av såväl traditionella element, som tekniska innovationer og traditioner förvärvade i den nya miljøn». Denne tolkningen er helt i tråd med funn i kvenarkitekturen i bygdene i Nord-Norge.

 

Red. anm.: Hages originalartikkel er rikt utstyrt med fotnoter, hele 50. Av hensyn til presentasjonen i Ruijan Kaiku måtte vi utelate disse notene. Du finner dem naturligvis i hennes artikkel i boken «arkitektur i Nord-Norge», (Fagbokforlaget 2008).

Litteratur

Bratrein, Håvard D. (1980). «Varangerhuset. En foreløpig presentasjon av en nordnorsk hustype med konsentrerte gårdsfunksjoner». I: Norveg, s. 311–331

Christensen, Arne Lie (2002). Det norske landskapet. Om landskap og landskapsforståelse i kulturhistorisk perspektiv. Oslo

Erixon, Sigurd (1947). Svensk Byggnadskultur. Stockholm

Erixon, Sigurd (red.) (1957). Atlas øver svensk folkkultur. Bind 1 Materiell och sosial kultur. Stockholm

Friis, J.A. (1871). En Sommer i Finmarken, russisk Lapland og Nordkarelen. Skildringer af Land og Folk. Christiania

Hage, Ingebjørg og Tore Hauge (1985). Skibotn markedsplass – markedsplass og landsby – perioden 1800–1940. Upublisert rapport

Hage, Ingebjørg (1985). «Skibotn – markedsplass og landsby». I: Årbok for Nord-Troms 1985, s. 40–55. Storslett

Hage, Ingebjørg (1995). Fotefar mot nord. Tørfoss – En kvengård i Reisadalen. Tromsø

Hage, Ingebjørg (1996). Fotefar mot nord. Skibotn markedsplass – Markedshandel og læstadianisme. Tromsø

Hage, Ingebjørg (1999). Som fugl føniks av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark. Oslo

Hauglid, Roar (1987). «Stue og barfrø i Østerdalen». I: By og bygd. Norsk Folkemuseums årbok 1985–86, s. 5–66. Oslo

Leem, Knud (1975). Beskrivelse over Finmarkens Lapper (Kiøbenhavn 1767) (Faksimileutgave: Rosenkilde og Bagger). København

Niemi, Einar (1978). «Den finske kolonisasjon av Nordkalotten – forløp og årsaker». I: Ottar 103/1978, s. 49–70

Niemi, Einar (1980). «Eldre byggeskikk i Finnmark – lokal tilpassing eller kulturimport?». I: Dugnad 2/1980, s. 2–11

Olsen, Venke (1980). «Badstu i Norge». I: Dugnad 2/1980, s. 25–36

Olsen, Venke (1991). «Sauna i Varanger. Typiske trekk og nordisk bakgrunn». I: Varanger årbok 1991, s. 43–76

Palmqvist, Lena Anderson (1984). «Byggnadstraditioner i Minnesotas svenskbygder. Kontinuitet och förnyelse». I: Bebyggelsehistorisk tidsskrift 8/1984, s. 52–66

Paulaharju, Samuli (1973). Finnmarkens folk (Ruijan Suomalaiset 1928). Uddevalla

Sommerfeldt, Ole Hannibal (1995). Kort beskrivelse over Finmarken (opprinnelig trykt i Topografisk journal for Norge. Bd. 7. Christiania 1799). Rognan

Visted, Kristofer og Hilmar Stigum (1951). Vår gamle bondekultur. Bd. 1 og 2. Oslo

Vuorela, Toivo (red.) (1976). Suomen kansankulttuurin kartasto. 1 Aineellinen kulturi (Atlas of finnish folk culture. 1 Material culture). Helsingfors

Wara, Haakon og Leif Biedilæ (2004). Skallelv i 1939 – Fakta og minner om de kvenske pionerene. Skallelv Bygdelag

Gorter, Waling T. og Ingebjørg Hage. «The settlement of Skallelv, Eastern Finnmark. A kven-village on the coast of the Barents sea». (Under utgivelse.)