Kvener som oppdaget nytt land og arbeidet i vitenskapens tjeneste: Søren Johannessen

Portrett av Søren Johannessen (Foto tilhørende Tromsø Skipperforening). Livet i isen var hardt for folk og utstyr. Det andre bildet er av dampskipet Express etter at det gikk på grunn. (Foto: Fra «Deutsche Weideverk -» )

 

Tredje artikkel om kvener som oppdaget nytt land og arbeidet i vitenskapens tjeneste. Del 1 av historien om Søren Johannessen.

 

Kjell-G. Kjær

 

Innledning

Kildene er skipsdagboka til Anna som oppbevares i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Dagboken til Edvard H. Johannessen i forbindelse med hevingen av dampskipet A. E. Nordenskiöld i Japan i 1879 oppbevares også i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo.

Brev som Søren Johannessen sendte hjem fra sin reise til Japan i 1879-1880 oppbevares hos Sørens familie. Boka Deutsches Weidewerk unter der Mittnachtsonne omhandler Sørens siste polarekspedisjon.

Andre kilder er Arktiske jaktsafari utgitt på Orkana Forlag i 2018 og databasen «Kjell-G. Kjær Historical Register of Arctic Vessels» som eies av Norsk Polarinstitutt: https://data.npolar.no/vessel/ Begge er skrevet av artikkelforfatteren.

Familiebakgrunn

Oldefar til brødrene Søren, Hans Christian og Edvard var Abraham Johannesen (født 1768 i Tornedalen) Han utvandret til Balsfjord i Troms. Her ble han gift med Elisabeth Johannesdatter. Sørens bestefar Johannes Abrahamsen gikk under navnet Post-Johannes fordi han førte post fra Nord-Sverige til Norge. Postdalen er et sted i indre Balsfjord. Far til Søren var ishavsreder og skipper Johan Adrian Johannesen. Sistnevnte var med å legge grunnlaget for Balsfjord som ishavsbygd.

Etter 1840 ble ishavsfangsten en lønnsom og viktig næring. Det var kvenske skippere med erfaring fra selfangsten i Bottenvika som ble veivisere for nordmenn når det gjaldt skipstype og fangst. Ei av de aller første ishavsskutene fra Nord-Norge var Møllerpigen av Balsfjord, eid og ført av Johan Adrian Johannessen.

Søren var født i 1851 og startet sin ishavskarriere som mannskap på farens fartøyer. Johan A. Johannesen eide en flåte av ishavsfartøy. Edvard, Hans Christian og Søren ble etter hvert skippere på faren sine skuter. Søren ble skipper på galeasen Cecilie Malene i 1870. Han var da 19 år gammel.

Skipper på Cecilie Malene

Cecilie Malene var et kystfraktefartøy på 60 fot (20 meter) som Johan Adrian Johannessen fikk ombygd for Ishavet. I 1870 seilte Cecilie Malene, ført av Søren Johannessen sammen med Nordland, ført av broren Edvard ut fra Tromsø på hvalrossfangst ved Novaja Zemlja. Søren hadde flere sesonger bak seg som mannskap med broren Edvard som skipper. Som vi skal se kom de to brødrene til å følge hverandre langs kysten av Sibir som offiserer på samme dampskip, henholdsvis som kaptein (Edvard) og overstyrmann (Søren).

Cecilie Malene returnerte fra Novaja Semlja med 55 hvalross, 4 isbjørn og 63 storkobbe. Ekspedisjonen var lønnsom fordi hvalrosshuden og storkobbeskinne var etterspurt og ble godt betalt. Hvalrosshuden gikk i hovedsak til produksjon av hestesadler i kavaleriene i Europa og til rekyldempere på kanoner, mens skinnene fra storkobben gikk til innredning av togkupeer og til møbelindustrien.

De neste årene ga lite utbytte. Feltene hadde blitt drevet hardt med en stor flåte over flere år. Siste året Søren førte Cecile Malene på Ishavet var i 1879. Samme år reiste han og broren Edvard til Japan.

Fra Balsfjord til Japan

Adolf Nordenskiöld hadde i løpet av årene 1878 til 1879 seilt som den første i verden gjennom Nordøstpassasjen til Japan med polarskipet Vega. Planen var at det nybygde dampskipet A. E. Nordenskiöld, oppkalt etter polarforskeren skulle møte Vega i Japan for å føre Nordenskiölds ekspedisjon tilbake til Europa.

Dampskipet A. E. Nordenskiöld var 140 fot (47 m) langt, 24,3 (8 m) bredt, 12,2 (4 m) dypt og bygget av tre på stålspanter. Det var Sibirjakov som eide dampskipet. Men det gikk ikke helt etter planen. A. E. Nordenskiöld grunnstøtte og sank utenfor byen Neuroom i Japan. Skipet lå så grunt at en kunne gå på dekket ved lavvann (fjære sjø).

I 1879 oppholdt Edvard H. Johannessen seg i St. Petersburg for å lære seg russisk. Da fikk han et overraskende oppdrag fra Alexander Sibirjakov: Edvard skulle dra til Japan for å heve A. E. Nordenskiöld og føre det tilbake til hjemmehavna som var St. Petersburg.

Selve hevingen ble ledet av en nederlender som het Jan van Boer. Edvard skulle samarbeide med van Boer, og etter hevingen skulle Edvard mønstre på A. E. Nordenskiöld som kaptein og føre skuta til England for å hente gruveutstyr og deretter fortsette reisen via Gøteborg til St. Petersburg. Edvard stilte som betingelse at han fikk ta yngstebroren Søren med på oppdraget. Søren skulle mønstre på som styrmann.

Slik gikk det til at Edvard reiste fra St. Petersburg til Japan, mens Søren reiste fra Balsfjord via Italia og Suez til Japan. At Søren startet sin reisen dagen etter sitt eget bryllup, forteller om hans dedikasjon til oppdraget og ønske om å bistå broren.

Brødrene var blitt enige om den som kom til Tokyo først, skulle ta inn på hotell og venter på den andre.
Som tidligere nevnt førte Edvard dagbok som oppbevares i Nasjonalbiblioteket, mens Søren skrev lange brev hjem om sine opplevelser. Noen av brevene oppbevares i dag av slekta til brødene Johannessen,
Søren var en god forteller, og skrev med innlevelse. Han var fasinert over at appelsinene på torget i Milano var like billige som «potetesene er i Tromsø om Høsten paa Torvet”. Når toget gjorde en stopp i Egypt før de nådde Sues, rusler Søren ned til Nilen for å «drike af Nilflodens Vand.”

Hevingen av A, E, Nordenskiöld gikk greit. Kullbunkersen ble tømt, og kullet ble rullet ut for å tørke i sola. Sand som hadde blandet seg med kullet ble kostet vekk. Dampskipet ble satt på slipp utenfor Tokyo. Da de startet dampmaskinen, startet den med en gang, til tross for nesten et år under vann. Edvard mønstret på som kaptein og Søren som styrmann, og de satte kursen til Russland via Suez og London.

Etter at A. E. Nordenskiöld var fortøyd ved kai i St. Petersburg, fikk Edvard og Søren seg en overraskelse. Her ble de møtt av en herre i nypresset kapteinuniform. Det var deres egen bror, Hans Christan. Sirbirjakov hadde utnevnt han til kaptein på A. E, Nordenskiöld. Hans Christian var skipssjef på A. E. Nordenskiöld i 1880, 1882 og 1883.

Hos Alexander Sibirjakov

Edvard ble kaptein i flåten til Sibirjakov, med yngstebror Søren som styrmann. I 1881 var det Edvard og Søren som var kaptein og styrmann på A. E. Nordenskiöld. Hans Christian var inspektør i Gøteborg i forbindelse med byggingen av et nytt skip for Alexander Sibirjakov.
Hva Søren gjorde i Russland i 1882 til han kom hjem i 1883, er ukjent. Han arbeidet nok som navigatør i Russland. Vi vet at Edvard var skipsfører på slepebåt på havna i St. Petersburg og på elva Neva, fra Ladoga til Finskebukta. Kanskje arbeidet Søren med det samme.

Det hører med til historien at Edvard kom hjem i 1885, mens Hans Christian kom hjem i 1884.

Del 2 av artikkelen følger senere…