Kvener som oppdaget nytt land og som arbeidet i vitenskapens tjeneste

Fangstskuta «Colibri». Otto Sverdrup mønstret på som styrmann i 1890 for å lære navigasjon i is av Edvard H. Johannessen i forbindelse med forberedelsen til Fram -ekspedisjonen. (Foto: Tromsø Universitets Museum)

 

Her byr vi på del 1 av den første artikkelen i Kjell-G. Kjærs serie om kvener som foruten å oppdaget nytt land i Ishavet, også ble engasjert av vitenskapelige institusjoner for å arbeid i vitenskapens tjeneste.

 

Kjell-G Kjær

 

Artikkelen bygger på boka «Ishavsfarerne 1853 – 1909» utgitt på Orkana Forlag i 2016, samt på artikkelen «Sealers in the service of science» («Fangstmenn i vitenskapens tjeneste») som ble publisert av Universitetet i Cambridge i 2013 i magasinet «Polar Record» skrevet av artikkelforfatteren.

Bakgrunn og kilder

Årsaken til at kvenene oppdaget nytt land i Ishavet og deltok i forskning er todelt. For det første: Kvener ble veivisere for nordmenn når det gjelder selfangsten, og de fleste skipperne i den nordnorske fangstflåten hadde finsk innvandringsbakgrunn. Dette skjedde i en tid da hele Arktisk enda ikke var kartlagt.

For det andre: Det har alltid vært kostbart å utruste en polarekspedisjon, men noen vitenskapelige institusjoner sparte penger ved å engasjere fangstmenn som skulle på Ishavet. De fikk i oppdrag å samle inn vitenskapelig materiale som steinprøver (geologi), planter og blomster (botanikk), måle sjøtemperatur (oseanografi) eller foreta værobservasjoner (meteorologi).

Primærkildene er korrespondansen mellom advokat Adolph Ebeltoft i Tromsø og den finske polarforskeren Adolf Nordenskiöld. Korrespondansen mellom de to oppbevares i dag i Centrum för Vetenskapshistoria i Stockholm.

Den første artikkelen handler om kvenen Edvard Holm Johannessen, hans pionerreiser, kartlegging av områder i Arktisk og oppdagelse av nytt land.

Sitatene i artikkelen er fra Edvards egen observasjonsbok og loggføring i skipsjournalene til fangstskutene Nordland og Colibri. Disse dokumenter oppbevares i dag i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo.

Familiebakgrunn

Oldefar til Edvard var Abraham Johannesen (født 1768 i Tornedalen) Han utvandret til Balsfjord i Troms. Her ble han gift med Elisabeth Johannesdatter.

Edvards bestefar Johannes Abrahamsen gikk under navnet Post-Johannes fordi han førte post fra Nord-Sverige til Norge. Postdalen er et sted i indre Balsfjord.

Far til Edvard var ishavsreder og skipper Johan Adrian Johannesen. Edvard startet sin ishavskarriere som mannskap hos faren. Johan A. Johannesen eide en flåte av ishavsfartøy. Edvard og de yngre brødrene Hans Christian og Søren ble etter hvert skippere på faren sine skuter. Edvard ble skipper på skonnerten Nordland i 1869. Han var da 25 år gammel.

«Novaja Semlja ligger aldeles feil plassert paa Kartet»

Denne historien starer i et juleselskap i Tromsø i 1869. Da var 25 år gamle Edvard H. Johannesen sammen med sine foreldre i juleselskap hos advokat Adolph Ebeltoft. Advokaten spurte da Edvard om hvordan hans første tur som skipper på Ishavet hadde vært. Edvard fortalte at han hadde drevet fangst ved Novaja Semlja, og at fangstene var gode.

Edvard hadde med seg sin observasjonsbok på Ishavet. Der noterte han værobservasjoner, barometertykk, havstrøm og sjøtemperatur. Han var ikke bare fangstskipper, men en oppdagelsesreisende som noterte nøye sine iakttakelser.

Edvard fortalte vertskapet og gjestene at han hadde vært i land på Novaja Semlja og funnet kavler (flottører) og garn fra Lofoten og ei kokosnøtt «som skriver sig fra Golfstrømmens Indflydelse.»

Det som var enda viktigere var at Edvard hadde registrert at Novaja Semlja var «aldeles feil plassert paa Kartet». Øygruppen lå lengre nord og vest, og havet var grunnere enn hva de gamle nederlandske kartene viste. Kartene i Arktisk var den gang laget av menn som William Barents, Cornelius Gilde og Jan Cornelius Mayen mer enn 150 til 200 år tidligere. Kartene var både mangelfulle og svært unøyaktige.

Advokat Ebeltoft ba om å få sende avskrift av observasjonsboka og skipsjournalen fra Nordland til polarforskeren Adolf Nordenskiöld.

Nordenskiöld hevdet at de observasjoner som Edvard hadde gjort var oppsiktsvekkende og banebrytende.

Ebeltoft skrev til myndighetene i Holland som hadde ansvaret for produksjon av kart, om øygruppas posisjon.

Edvard H. Johannesen mottok sølvmedalje fra Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm etter at observasjonene var blitt publisert i «Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografi» sitt tidsskrift «Ymer».

«- och guldmedalj skall Ni få…»

Professor Nordenskiöld oppfordret Edvard til å fortsette å notere sine observasjoner på Ishavet.

Ved overrekkelsen av sølvmedaljen sa han blant annet: «- och guldmedalj skall Ni få när Ni seglat rundt Novaja Semlja».

Nordenskiöld hevdet senere at dette var en spøk, han hadde ikke regnet med at den unge skipperen tok dette som en utfordring.

På ekspedisjonen til Novaja Semlja i 1870, samlet Edvard inn data. Sannsynligvis har Nordenskiöld utstyrt ham med instrumenter fordi Edvard nå kunne måle saltinnholdet i sjøen på forskjellige dyp, og han samlet vekster på sjøbunnen.

Den 11. august var Nordland lastet med spekk og huder. Heller enn å seile hjem, seilte Edvard og mannskapet rundt Novaja Semja. Den 3. september nådde de det nordligste punktet på øygruppa, og to uker senere ankret Nordland opp på havna i Tromsø.

Edvard leverte journalen og observasjonsboka til advokat Ebeltoft for avskrift. Ebeltoft innledet sitt brev til Nordenskiöld slik: «Som du Mindes fikk Ishavsskipper Edvard H. Johannessen forje aar Sølvmedalje for sin reise i det Karisk Hav. Han vilde kunne faa Gulmedalje om han Omseilede Novaya Semlia. Det har naa Skjed!»

Året etter publiserte Kungl. Vitenskapsakademiet de observasjoner Edvard hadde gjort i en artikkel som het: «Hydrografiske Iagttagelser under en Fangsttur rundt om Novaya Zemlya».

Den 11. januar 1871 mottok Edvard H. Johannessen Linnèmedaljen i gull fra Kungl. Vitenskapsakademiet i Stockholm. Begrunnelsen var at han utførte ei reise som geografiske autoriteter ville ha ansett som umulig.

Edvard og mannskapet hans var ikke den første i verden som seilte rundt Novaja Semlja. Det hadde en russisk ekspedisjon gjennomført mange tiår tidligere.

Ebeltoft ordnet det slik at Edvard H. Johannesen sammen med sin lærer på navigasjonsskolen i Tromsø, Christian Hansen, utarbeidet et nytt kart over Novaja Semlja basert på observasjonsboka og skipsjournalen til Nordland.

Året etter mottok Edvard den franske De la Rogetta – medaljen for å ha seilt rundt Novaja Semlja og for å ha bidratt til forskningen.

Noen år senere seilte Edvard langt øst i Karahavet til Dickson havn for å hente noen tønner steinprøver for en svensk forskergruppe i Sverige. For dette mottok han en sølvpokal.

Edvard H. Johannesen er sannsynligvis den ishavsfareren som har mottatt flest utmerkelser for sitt bidrag til polarforskningen.

Nytt fangstfelt

I 1874 var ishavnæringen i krise. De kjente fangstfeltene var blitt drevet for hardt over flere år og ga lite utbytte. Tromsø sendte ut kun 18 fartøyer, mot 55 fartøyer i 1871. Næringen trengte sårt et nytt fangstfelt.

Edvard førte skonnerten Nordland til feltet ved Jan Mayen og fortsatte videre sørvestover til han var i Danmarkstredet (stredet mellom Grønland og Island). Her fanget de en mengde klappmyss. Dermed innledet Edvard ei ny æra. Dette var første gang et norsk fartøy drev fanget her. To år senere seilte flere skuter til Danmarkstredet.

Nordland returnert fra Danmarkstredet med huder fra 648 klappmyss, 200 tønner spekk og noen planker av edelt treslag.

Ti år senere ble Danmarkstredet, eller Stredet som det heter i ishavsmiljøet, ett av våre aller viktigste fangstfelt.

(Del 2 av Kjell-G Kjærs artikkel kommer senere)