Kvener som oppdaget nytt land og som arbeidet i vitenskapens tjeneste

Edvard H. Johannesen var kaptein på tremasteren «Laura» i 1901. (Foto: Magnus Giæver fotosamling/Perspektiv museum, Tromsø)

 

Her byr vi på del 2 av den første artikkelen i Kjell-G. Kjærs serie om kvener som foruten å oppdaget nytt land i Ishavet, også ble engasjert av vitenskapelige institusjoner for å arbeid i vitenskapens tjeneste.

 

Kjell-G Kjær

 

Artikkelen bygger på boka «Ishavsfarerne 1853 – 1909» utgitt på Orkana Forlag i 2016, samt på artikkelen «Sealers in the service of science» («Fangstmenn i vitenskapens tjeneste») som ble publisert av Universitetet i Cambridge i 2013 i magasinet «Polar Record» skrevet av artikkelforfatteren.

Konkursraset

På midten av 1870-tallet gikk det et konkursras bland ishavsrederne i Nord-Norge. Konkursene hadde sitt utgangspunkt i sildespekulasjoner. I Tromsø gikk hele handelsstanden konkurs, unntatt ett firma (Andreas Aagaard). Det samme skjedde i Hammerfest hvor bare Feddersen & Nissen klare seg. Bankene ble urolige og krevde inn sine lån. I Tromsø og Hammerfest gikk mer enn 20 ishavsskuter «under hammeren».

Konkurskredet rammet også familien i Balsfjord veldig hardt. Far til Edvard mistet hele sin ishavsflåte. Men Edvard og brødrene visste råd. De reiste til Russland og gikk i tjeneste hos en av verdens rikeste menn, Alexander Sirbirjakov. Her arbeidet de i dampskipsselskapet til den russiske oligarken som navigasjonsoffiserer til de returnerte hjem med «penger på bok». (Dette er tema i neste artikkel.)

Øya Ensomheden

Edvards siste ishavsekspedisjon før han reiste til Russland var i 1878. Han førte skonnerten Nordland til Novaja Semlja, men fangsten gikk dårlig. Edvard seilte skuta videre østover til han fant ei øy som ikke stod på kartet. Edvard ga den det poetiske navnet Ensomheden. Øya var stor i omkrets med 30 meter som høyeste punkt. Her kom mannskapet over en flokk hvalross som ble slaktet. Edvard fortsatte reisen østover til han passerte 90 grader øst! Det er ikke kjent at noen norsk skipper hadde vært så langt øst i Karahavet. I dag er Ensomheden en del av det største naturreservat i Russland og Europa.

Otto Sverdrup lærer navigasjon i is

Da Fridtjof Nansen forberedte sin ekspedisjon med Fram (1893-1896) var han på leiting etter best mulig mannskap. Nansens førstevalg som kaptein på Fram var ikke Otto Sverdrup, men kvenen Hans Christian Johannessen, bror til Edvard. Men Hans Christian takket nei. (Dette er ett av tema i neste artikkel.)

Otto Sverdrup fra Bindal i Nordland, og senere Steinkjer hadde vært med Nansen På ski over Grønland, men hadde sannsynligvis liten erfaring med å navigere i is. Dette ble løst ved at Otto Sverdrup mønstret på fangstskuta Colibri i 1890 som styrmann, med Edvard H. Johannesen som kaptein.

Ekspedisjonen gikk til Novaja Semlja. Ekspedisjonen varte i 4 ½ måned. Den 30. september var Colibri tilbake i Tromsø godt lastet med 1514 sel, 1 hvalross, 2 isbjørn, 169 storkobber og 1 kvithval.

Året etter reiste Otto Sverdrup til Stettin for å ta ut eiketømmeret til skroget på Fram.

Nordaust-Grønlands strømmen

Fridtjof Nansen oppdaget på sin ekspedisjon med Fram (1893-1896) at det går en havstrøm langs Nordøst-Grønland. Nansen har fått æren for å ha funnet Nordøst-Grønlandsstrømmen. Men et faktum er at denne havstrømmen var blitt oppdaget og beskrevet av Edvard H. Johannesen i flere detaljer flere år før Nansen fant den.

I skipsjournalen fra 16. juli 1891, i skipperens juli – rapport til rederiet og i hans observasjonsbok er havstrømmen nøye beskrevet. Edvard var da underveis til Øst-Grønland på en fangstekspedisjon. Parameter var strømretningen og fargene i sjøen, grønt med brune fragmentere.

Etter at Edvard hadde sammenlignet observasjonene han gjorde i 1874 om bord i skonnerten Nordland i samme område, slo han fast at det gikk en havstrøm i sørvestlig retning langs Nordøst-Grønland. I tillegg gjorde Edvard to interessante observasjoner. Den ene var at et stort område av isen var dekket av brun aske som må ha kommet fra et vulkanutbrudd, kanskje på Island.

Mannskapet fant en planke av et edelt treslag som var 8 meter langt og 30 cm tykk og som var merket. Den skrev seg fra et sagbruk i Sibir som, ifølge Edvard, var nedlagt i 1879. Johannesen konkluderte med at planken hadde drevet med strømmen over polhavet. Dette var før Nansen og andre hadde tenkte den tanken.

Edvard leverte en skriftlig rapport om funnene til rederiet, Fredrik Collin & Daniel Mack. Men de så nok ingen verdi i dette. Dessverre var Edvard sin støttespiller og Nordenskiölds agent i Norge, Adolph Ebeltoft død. Nordenskiöld skaffet seg ikke ny agent, men innledet et samarbeid med en ishavsskipper som han kjente svært godt fra før, kvenen Isak Nils Isaksen. Samarbeidet mellom Isaksen og Nordenskiöld er blant tema i den 3. artikkelen om «Kvener i vitenskapens tjeneste».

Islos for Fyrsten av Monaco

I 1899 utrustet fyrsten av Monaco, Albert 1, en vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard. Formålet med ekspedisjonen var å kartlegge Raudfjorden som ligger nord på Spitsbergen, og drive havforskning. Fyrsten var utdannet oseanograf og han hadde med seg en stab av vitenskapsmenn fra flere land. Ekspedisjonsfartøyet var fyrstens elegante dampyacht Princesse Alice II. Edvard H. Johannessen mønstret på som islos.

Under kartleggingen av Raudfjorden gikk ekspedisjonsskipet på et undervannsskjær. For å lette skipet ble det besluttet å losse all kullet på sjøen. Det fungerte. Skipet kom løs, men skuta måtte ha kull fordi det var et dampskip. Løsningen ble at Edvard dro i en dampdrevet barkasse (lettbåt) sørover til Isfjorden (en strekning som tilsvarer Hammerfest – Bodø) for å hente hjelp og skaffe kull.

Her møtte Edvard sin skipperkollega Søren Zakariassen som holdt på å laste kull om bord fra et dagbrudd om bord i jakta Gottfried. Kullet skulle han selge i Norge. Dette var før man startet kulldrift på Svalbard.

Resultat ble at Zakariassen førte Gottfried nordover og solgte 3 tonn kull til prins Albert 1 av Monaco. Dermed var Zakariassen og Edvard H. Johannessen med på å innlede noe helt nytt i Arktisk: Dette var den første kull-lasten som ble skipet ut fra Svalbard for salg.

Edvards siste ekspedisjon

Edvard siste ishavsekspedisjon var som kaptein på tremasteren Laura i 1901. Ekspedisjonen gikk blant annet til Grønland. I desember samme år dro Edvard i en åpen båt til Tromsø, lastet med bjørkeved.  Veden skulle han selge på torget i byen.

Edvard forliste ute i fjorden, ikke langt fra Tromsø. Båten med Edvards skinnfrakk og lommebok ble funnet, men Edvard kom bort. Edvard H. Johannessen ble 57 år gammel.