Reidun Mellem oli Ruijan kveeniliiton puhheenjohtaaja 1997-1999 ja 1999-2001. – Hallitus salasi meiltä kaiken informasuunin Rammekonvensuunista ja kielisjartterista. Kielisjartterista kuulima Suomen ambassadööriltä vasta sitte ko sjartteri oli tullu voimhaan, Mellem muistelee. ARKKIIVIKUVA: LIISA KOIVULEHTO

 

Istedenfor et løft, ble Rammekonvensjonen oppfattet som en parkering for kvensaken.

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

For å ratifisere Rammekonvensjonen måtte det formuleres en proposisjon til Stortinget (da: stortingsproposisjon). Norske Kveners Forbund-Ruijan kveeniliitto (NKF-RK) hadde fått se utkastet til vedtaket og pekte på flere forhold der kvenene ble diskriminert – uten at noe ble endret.
Forbundet fant mange brudd på intensjonene i konvensjonen:
• Kvenene er ikke gitt representasjon i gruppa som skal vurdere statens politikk overfor kvenene
• Kun norske og samiske, og ikke kvenske verdier, skal legges inn i verdikommisjonens arbeid
• Permanente særtiltak fins kun for den samiske befolkningen, mens kvenene holdes utenfor
NKF-RK kom med forslag om forbedring, men ble ikke hørt.
Stortinget vedtok ratifisering av konvensjonen med uten å endre på forslaget (St.prp. nr. 80 (1997-98) 2. desember 1998.

Gode minoritetstiltak for samisk ikke overført til kvensk
NKF-RK hadde pekt på at mange gode tiltak for samisk språk og kultur – utdanning, barnehager, kirkelige tjenester, radio, TV, litteraturstøtt m.v.) allerede var iverksatt for urfolksstatus var definert.
«Det er med andre ord snakk om allmenne minoritetsrettigheter», mente NKF og forventet at tilsvarende også skal gjelde for kvensk språk.
Kvenforbundet mente det var en forsømmelse at kvensk ikke var nevnt som et språk i minoritetsspråkpakten. Det var behov for aktive revitaliseringstiltak, noe som Samerettsutvalget også pekte på i 1984: «Kvenkulturen står i en større fare for utslettelse i Norge enn den samiske.»

– Blir kvensk overlatt til sin egen skjebne?
Kvenforbundet var redd at ratifiseringa ikke ville få noen praktiske konsekvenser, at kvensk språk og kultur skulle overlates til sin egen skjebne eller at avtalen ville bli ignorert i praktisk politikk.
Forbundet pekte på flere konsekvenser av den langvarige fornorskingspolitikken, sanksjoner, utestenging, økonomisk diskriminering, usynliggjøring og urettferdig språkpolitikk mot kvener – både ungdom og de gamle – som de mente stortingsproposisjonen ikke tok tak i.
De viste til et Stortingsvedtak fra 1984 hvor Stortingets flertall gikk inn for å vurdere undervisning og om mulig på kvensk, uten at departementet tok hensyn til dette.
En slik vurdering ble aldri tatt.

Forslag om egen avdeling for kvenske saker
I forbindelse med arbeidet med stortingsproposisjonen la Norske Kveners forbund i 1998 fram et forslag om «en egen avdeling eller kontor for kvenske saker» i staten. De mente at samisk avdeling hadde lite kjennskap og forståelse for kvenske saker. Og:
«Erfaring viser at avdeling for samiske saker og statssekretær for samiske saker ikke arbeider med kvenske spørsmål på en måte som er til kvenenes fordel», skrev NKF-RK i sin vurdering, men fikk ingen respons.
Felles kvensk-samiske midler kom aldri kvenene til gode
NKF-RK pekte på skjev statlig fordeling av midler: Av tiltak som i utgangspunktet var rettet mot både samiske og kvenske miljø, var det kun samene som ble tildelt midlene fra.
I 1981 hadde Stortinget vedtatt en ordning for sosialpedagogiske tiltak for samiske og finsktalende barn. I de 15 år som ordningen varte, steg bevilgingene til 1 mill kroner pr år. I utlysningsteksten hette dette «Tilskudd til forbedring av samiske barns oppvekstmiljø». At ordningen også gjaldt kvenske barn, ble ikke nevnt, og søknader fra kvensk miljø ble aldri besvart, skrev NKF-RK i sin notat i 1998.

Motarbeidet av departementet
Et annet eksempel var fra 1984 da Stortingets flertall ba departementet legge fram en vurdering om «undervisning i og som mulig på sitt morsmål» for den kvenske befolkning. Departementet tok ikke hensyn til Stortingets ønske og vurderinga ble ikke laget. NKF-RK mente også at da Stortinget 12 år senere vedtok å sette i gang undervisning i finsk som andre språk, motarbeidet departementet også dette vedtaket.

Rammekonvensjonen
Norge var blant de første som undertegnet Den europeiske rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1995. Konvensjonen trådte i kraft i 1. februar 1998.
Ruijan Kaiku skal ha en serie artikler i løpet av året om hva Rammekonvensjonen har betydd før norske kvener.
• Ruija oli ensimmäissii maita joka allekirjoitti Europan minoriteettikonvensuunin vuona 1995. Konvensuuni tuli voimhaan 1998. Tarkastelemma tänä vuona muutamassa artikkeliissa mitä konvensuuni oon merkiny kvääniile.

 

– Vi fikk ingen informasjon

Reidun Mellem forteller at den norske regjeringa holdt kvenene helt utenfor prosessene rundt Rammekonvensjonen og språksjarteret.

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

Reidun Mellem var leder i Norske Kveners Forbund-Ruijan kveeniliitto (NKF-RK) i to perioder i årene 1997–2001. Hun forteller at forbundet fikk vite svært lite om viktige prosesser og fikk overhode ikke delta i forberedelsene til ratifikasjon av Rammekonvensjonen i 1998 og Språksjarteret i 1999. Sistnevnte var undertegna av Norge allerede i 1992.

Holdt utenfor prosessen
– Organisasjonen vår fikk ingen informasjon da Regjeringa i 1992 underteikna minoritetsspråksjarteret. Heller ikkje då dokumentet i 1999 blei ratifisert.
Eit halvår seinare – i oktober 1999 – var noen fra styret i NKF tilstades på Regjeringa sin informasjonsseanse – og der var det den samiske sekretæren som i sin tale nemnte noe om charteret. Vi fra NKF visste ikkje betre enn at vi trudde ho då snakka om Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar. Noe anna hadde ikkje vi hørt om. Men fra den finske ambassaden i Norge fikk vi seinare høre at språkcharteret var både kommen og ratifisert, forteller Mellem.
Mellem og resten av styret i NKF-RK skjønte lite hva slags prosesser som var igang. Og de lurte på hvorfor de ble holdt utenfor.
– Men da visste vi enno ikkje om det skulle omfatte kvenane. Ein av våre folk hadde spurt om dette departementet og fått til svar at det bare gjaldt samane, sier Mellem.

Følte seg ført bak lyset
I september 2000 kom Europarådets ekspertkomite for første gang på inspeksjonsrunde i Norge. I motsetning til de norske myndighetene ville Europarådet også møte og høre på kvenene.
– Dei kunne fortelje oss at språkcharteret også gjaldt kvenane – og at myndigheitene allereie hadde plassert samane på nivå III, mens kvenane hadde hamna på nivå II. Slik fikk vi kunnskap om dette.
Kvenene følte seg ført bak lyset.
– Eg ringde straks statssekretæren i kommunaldepartementet og spurte om det ikkje var slik at dei som ansvarlege instans hadde plikt til å informere oss – som viktig part i saka – om både sjarteret og ratifiseringa. Nei, var svaret. Dei hadde kun plikt til å omtale dette i ei offentlig høring der også kvenane var til stades, og det hadde den samiske sekretæren gjort under presentasjonsmøtet der kvenane jo var inviterte og tilstades! Så her ser vi departementet og regjeringa si informasjonssatsing overfor kvenane! sier Mellem like oppgitt – etter 20 år.

Fine infohefter med bilder av statsråd
– I dei nærmaste par åra fikk vi ikkje svar på våre konkrete spørsmål. Vi fikk beskjed om bare å vente på NOU 2000-2001, for der ville alle svara komme. Heftet kom, og vi studerte det nøye. Det mest konkrete for kvenane var ein lovnad om at to infohefter skulle komme kvart år, med informasjon om alt som no var blitt vedtatt for kvenane. Det førte til at eg i ordskiftet uttalte at dette resultatet var å samanlikne med ein ballong som aldri letta fra golvet. Heftet kom ut to gonger, så vidt eg minnest – med rikelig av smilebilete av statsråd Brustad! Ballongen letta aldri fra golvet – og vi sakna det ikkje då det gikk inn. Slik var det dengongen. Vi skulle ingenting vite og ingenting få, sier Reidun Mellem.