Kvenlandsforbundet og Nordreisa kvensk-finsk forening: «Norsk språklov skal legge til rette for at alle jenter kan bli diktardrottning i Norden, også de norske jentene som skriver på finsk eller kvensk.»
«At staten tilrettelegger for en større forskjell mellom finsk og det nye kvenske språket er en tragedie,» skriver Kvenlandsforbundet og Nordreisa kvensk-finsk forening i en av sine mange kommentarer til forslag til ny Språklov.
Det er Kulturdepartementet som har lagt fram forslag til en ny, helhetlig språklov. Høringsfristen var fredag 15. november, og da Ruijan Kaiku sjekket lista med høringssvar mandag 18. november, var Kvenlandsforbundets innspill ennå ikke på plass. Vi velger derfor å gi deg kommentaren i sin helhet her, i et innlegg som berører mange av de problemstillingene Kvenlandsforbundet jobber med. Og dersom du vil lese flere uttalelser om forslaget til ny språklov, så finner du dem på denne linken:
Og her følger Kvenlandsforbundets kommentarer til forslag til ny språklov:
Innledning:
25. oktober 2019 feiret vi 75 årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig. I den forbindelse ble det etter en solid NRK TV-sending vist en film om det som skjedde i de dager på høsten i 1944. I en scene fra «Brent jord» kommuniserer norsksamer med en russisk soldat som alle har rømt fra nazistene. Han skal forklare det som står på et russisk flyveblad fra et sovjetisk fly. De kommuniserer på finsk, Nordkalottens fellesspråk. «Puna arme, Kirkonniemi vapa». (Røde arme, Kirkenes frigitt).
Språk er først og fremst et kommunikasjonsverktøy. Det er et nødvendig virkemiddel for å bli forstått og kunne forstå andre. Dess bedre du kan kommunisere dess bedre er samfunnet beredt til å takle enhver fare. Og mulighet. Språk er en ressurs.
Språk er også viktig for å forstå seg selv. Morsmålet er forutsetningen til å kunne nyansere og sette ord på de aller minste detaljene. Det er også en forutsetning for å videreføre selv de mest intrikate følelsene, kunnskap, og kultur fra en generasjon til den neste.
Det norske språket er under press fra spesielt det engelske. I tillegg opplever det norske språket press fra minoritetsspråkene som brukes i landet. Mange av disse minoritetsspråkene er store majoritetsspråk, f.eks arabisk. I de fleste store byer i Norge kommer derfor en arabisktalende langt i sin norske hverdag bare med å bruke sitt arabiske språk.
I Europa ser man på ulike språk som en forutsetning for å opprettholde samfunnet og for videre utvikling. EU har en målsetting om morsmål pluss to (Mother tongue plus two). Et av de landene som er mest i stand til å leve opp til denne målsettingen er Danmark.
Ikke bare er Norge på noen få tiår blitt et multispråklig land. Den individuelle nordmann snakker og skriver på to til tre språk.
Vi lever i en stadig mer global verden og da har man i realiteten ett språkmessig valg. Man må se på den som en mulighet og samtidig sikre alt det norske.
Vi synes den generelle målsettingen med en ny språklov i bunn og grunn skal bidra til dette
1. En språklov skal bidra til å sikre alle språk som naturlig hører til det norske kongeriket. Språkene skal være bærekraftige og vitale.
2. En språklov skal legge forutsetningene for at språkene i landet blir en ressurs for den videre samfunnsutviklingen.
3. Den konkrete målsettingen for kvener/norskfinner er at loven skal bidra til at våre språk får sin folkerettslige og rettmessige plass.
Vi stiller spørsmålstegn ved at utkastet til ny språklov som skal ha en overordnet rolle, allerede har lovbestemmelser for eksempel i opplæringsloven som gir kvener/norskfinner større rettigheter enn det den nye språkloven gir.
Den nye språkloven har kjemisk rensket finsk fra teksten. Dette reagerer vi sterkt på. Det er faktisk minoritetene selv som bedømmer hvilket språk de bruker. I Norge på grunn av fornorskingen, så er det dessverre riktigere å si «hvilket språk de ønsker å bruke».
Både vi i den lille forening i Nordreisa, en av kvenbastionene i landet, og Kvenlandsforbundet sidestiller kvensk og finsk. Vi mener at kvensk, meänkieli, tornedalsfisk, nordfinsk, gammelfinsk og finsk er like nære hverandre som bokmål og nynorsk.
Kvensk og finsk. Ja, et kjært barn har flere navn
Kvensk tar sitt utgangspunkt i det østersjøfinske språket i Børselv. Nordreisafinsken har mer til felles med det finske språket i Karesuvanto, Finland, enn den har til den finske varianten i Børselv.
Den første skriftlige kilden folket ble eksponert for var bibelen. Den finske bibelen ble oversatt på 1600-tallet og det er stor grunn til å tro at den finske bibelen var viktig spesielt da den læstadianske vekkelsen bredte rundt seg i kvenske kjernemiljøer etter 1840.
Finsk er grunnspråket for alle kvener/norskfinner.
Dette gjelder selvfølgelig også våre naboer (og i mange tilfeller slektninger) i Sverige på svensk side av Tornioelven som snakker meänkieli(tornedalsfinsk). På finsk side (og vi har mange slektninger der også) av Tornioleven snakker man finsk. Her møtes folk daglig og man skulle da tro at språkene har mer felles. Også de som snakker meänkieli bruker den samme finske bibelen som kvenene bruker og har brukt i mer enn 300 år.
Likevel så kan man refererer på side 44 i høringsnotatet:
… kvensk skal reknast som eit eige språk heller enn som ein dialekt av finsk, og at kvensk heller ikkje utan vidare kan reknast som ei grein av same språk som meänkieli/tornedalsfinsk, som er anerkjent som eit eige språk i Sverige, jamvel om meänkieli står nærare kvensk enn standardfinsk gjer.
Hvordan i all verden kan meänkieli og kvensk ha mer til felles enn meänkieli/kvensk har til finsk? Dette beror på politikk i større grad enn det rent språkmessige.
En grunn til at avstandene mellom finsk og kvensk/meänkieli tilsynelatende har blitt større er av nyere tid. For samtidig som både Norge og Sverige fornorsket og forsvensket sine finsktalende minoriteter så har Finland tatt solide grep for å normere det moderne finske språket. Selv om de finske skolebarna i Nord-Finland får sin skoleopplæring på standardisert finsk, så står de finske dialektene fortsatt sterkt som talemål i lokalmiljøene i Nord-Finland. Talemålet i Nord-Finland ligger svært nært talemålet til kvenene i Nord-Norge og til meänkieli. Av den grunn er kontakten med de Nord-Finske språkmiljøene av stor betydning for realiseringen av det kvenske talemålet.
Kvener og Tornedalinger på svenske side har et gammelt ordforråd og nå normerer man språket bort fra det finske ved å lage nye kvenske/tornedalsfinsk ord for de moderne ordene.
Et viktig ord for alle de som er interesserte i språk, bibliotek, kan illustrere dette: På kvensk skal det være biblioteekki, på finsk er det kirjasto, på meänkieli skal det også være biblioteekki.
Dette i seg selv, at staten tilrettelegger for en større forskjell mellom finsk og det nye kvenske språket er en tragedie. For det første, kan man miste evnen til å snakke med sine finsktalende venner og slekt i Finland og Sverige enda mer. For det andre, så avskjærer man muligheten å skape nye muligheter sammen med våre finsktalende nordiske naboer inn i fremtiden.
At avgjørelsen om det kvenske språket ikke var basert på det språkmessige, men basert på politikk kan man referere til på samme side 44 i høringsnotatet:
I oktober 2003 vart det avgjeve ein rapport til Kultur- og kyrkjedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, som konkluderte med at samfunnsforhold og språkforhold motiverer at kvensk skal reknast som eit eige språk heller enn som ein dialekt av finsk…
Rene samfunnsforhold skal ikke ha noe å si for om et språk eller dialekt ligner på hverandre eller ikke. Det kan være det at med å kategorisere språket som eget språk ville være med på å gjøre det lettere å bevare det. Det er i dag utvilsomt lettere å få offentlig støtte til et eget «norsk» kvensk språk enn et «utenlandsk» finsk språk. Dette beror på en feil tolkning av hva som skal være et «minoritetsspråk».
Men med denne avgjørelsen har man mellom annet avskjært muligheten til samarbeid med det eneste området med et bærekraftig finsk språk, nemlig Finland.
Etter departementenes avgjørelser vedrørende kvensk språk så har elevtallene som tar finsk/kvensk på grunnskolen blitt halvert fra rundt 1000 til rundt 500. Å lage kunstige og utvikle enda mer kunstige skiller mellom kvensk og finsk har virket negativt. Myndighetene innfører tiltak som de kaller «revitalisering» av den kvenske kulturen og det kvenske (finske) språket. Resultatet har til nå vært at myndighetene «devitaliserer» kvenenes/norskfinnenes språk.
De fleste språkmedarbeiderne som jobber med kvensk har finsk bakgrunn. Overgangen er ikke så stor, enda. Om en generasjon kan man ikke hente finlendere til å jobbe med kvensk fordi man akademisk har gjort dem enda mer forskjellig. Om tredve år med den politikken som nå føres vil det fremdeles ikke være nok kvenske lærere til å undervise i kvensk.
Det er flere grunner til at elevtallene synker på tross av «Den kvenske vinden» vi nå opplever.
Realiteten er denne: Å lære seg kvensk eller finsk er en stor utfordring uten et samfunn som bruker og snakker språket rundt seg. I motsetning til for eksempel engelsk, så er finsk og kvensk bygd opp på en helt annen måte. Vanskelighetsgraden er så stor at tallene fra grunnskolen gir en feil indikasjon på språkbeherskelsen. Om det er 500 elever som tar finsk eller kvensk så betyr det slett ikke at 500 barn/ungdom behersker språket. Elevene skal være særdeles motivert for å kunne kvensk eller finsk som om det var et førstespråk de har hatt på skolen.
Den oppvoksende generasjon er verdensvant og tar kresne valg. Å lære seg finsk gir større muligheter både i et nordisk perspektiv og på et lokalt personlig nivå. En kven som velger finsk er ikke uønsket valg. Det er et valg myndighetene er pålagt å respektere. Myndighetene vil dra nytte av mer vidtfavnende og anvendelig kompetanse blant elever og studenter da det vil munne ut i mer skatteinntekter.
§ 1 – Formål: Vi forlanger at finsk sidestilles med kvensk på trykk i den nye språkloven
I enhver sammenheng utrykker myndighetene at de regionale og minoritetsspråkene i Norge er:
· Samisk
· Kvensk
· Romanes
· Romani
Dette er feil. Pkt. 2.6.1 er rett og slett en feil fremstilling av jussen på dette felt.
Finsk står oppført som minoritetsspråk i Norge i den Europeiske minoritetspakten, på lik linje med kvensk.
For Danmark er tysk oppført som minoritetsspråk i rammekonvensjonen. En minoritet er ikke nødt til å bruke et lite språk, den kan bruke et språk som er majoritetsspråk et annet sted.
Det er ikke språkene i seg selv som skal beskyttes, det er språket som minoriteten som samfunn eller individer ønsker å bruke som skal beskyttes.
At noen blant kvener/norskfinner ønsker å lære seg finsk og andre lære seg kvensk har myndighetene en plikt til å respektere, spesielt når begge i praksis er nedfelt i lovverk både over og under den nye Språkloven.
Vi siterer også i denne forbindelse til høringsnotatet s. 5:
Ei nyleg vedteken endring av opplæringslova § 2-7 presiserer at dei som har rett til opplæring i finsk, kan velje kvensk viss dei heller vil lære det. (s.5)
Det viser seg rent praktisk at det er en mikro større mulighet å tilegne seg finske lærere enn kvenske. Og dette er også noe myndighetene må ta i betraktning. Man bør lage en lov som er mest realistisk.
Slik utkastet er nå så påfører man de som ønsker å lære seg et bærekraftig finsk språk en skam ved ikke å velge kvensk.
Man må gi etniske minoriteter mulighet til å velge mellom finsk og kvensk på lignende vis som man kan velge mellom nordsamisk, lulesamisk, og sørsamisk. Utkastet til ny språklov er ulovlig på dette området.
I høringsnotatet står det følgende på side 45:
Verken minoritetsspråkpakta del II eller rammekonvensjonen pålegg statane omfattande plikter når det gjeld å revitalisere minoritetsspråk eller å utvikle dei som samfunnsberande språk. Kjernen i desse regelverka er at minoritetsspråka skal anerkjennast og vernast, og retten til å bruke dei skal respekterast.
Det er direkte feil å konkludere på basis av rammekonvensjon, uten å ta hensyn til forholdene rammekonvensjonen er skrevet for, og andre rettighetskonvensjoner og grunnloven.
Da Ministerkomiteen gjennomgikk Norges oppfølging av rammekonvensjonen i minoritetsspråk-pakten i 2018 konkluderte man følgende for det kvensk/finske:
Recommends that the Norwegian authorities take account of all the observations and recommendations of the Committee of Experts and, as a matter of priority:
1. implement a structured policy for Kven/Finnish, giving priority to offering education and a stronger presence in the broadcast media;
Det kan ikke være tvil om at Norge ikke lever opp til sine internasjonale forpliktelser om å tilby kvalitetsundervisning i kvensk eller finsk til den kvensk/norskfinske minoriteten. Det har ikke blitt flere bilde- og lydbølgene på kvensk/finsk de senere årene. Tvert i mot. De siste kvenske tallene i statsbudsjettet holder ikke engang tritt med prisbølgen.
Tar man hensyn til rettighetskonvensjoner, grunnloven, og hvordan man behandler det samiske språk i utkastet til ny språklov helt annerledes utfra det samme juridiske rettighetsgrunnlaget, så er konklusjonen bemerkelsesverdig diskriminerende overfor kvener/norskfinner.
Det virker som om myndighetene ser på det kvenske/finske språket i Norge som en immateriell museumsgjenstand. Det som er fakta er at kvensk og finsk er på listen av språk som skal brukes av levende mennesker. Og da skal det selvfølgelig komme til utrykk i den nye språkloven.
Paragraf 5/6 – Er ikke alle språk likeverdige?
I paragraf 5 ønsker vi at denne setningen fjernes:
Samiske språk og norsk er likeverdige språk. Dei er likestilte språk etter føresegnene i sameloven kapittel 3.
I alle lov-sammenhenger er to etniske minoriteter i samme region blitt forskjellsbehandlet i lang tid uten folkerettslig grunnlag. Dette er forskjellsbehandling av (urfolk) samiske språk og (nasjonale minoriteters) kvensk og finsk språk.
Vi har en folkerettslige tvilsom jusanvendelse i Norge.
I over hundre år har kvener/norskfinner vært diskriminert vis a vis samene av staten. På grunn av en kategorisering som «urfolk» og «nasjonal minoritet» har man siden 1980-tallet forskjellsbehandlet medmennesker i samme region i enda større grad. Det hele gir et gufs fra perioden mellom Charles Darwin og en mann med kort bart i Tyskland på 1930-tallet. Noen har enda ikke skjønt hvor farlig og moralsk galt det er å kategorisere folk i båser som har synlige og skadelige effekter for de som er i den minste båsen. Norge praktiserer at et folks språk er mindre verdt enn et annet.
Å bruke ILO-konvensjonen 169 som anførselsalibi holder rett og slett ikke. Til og med Grl 108 er et lovbrudd når man ser konsekvensen den har for andre folkegrupper i landet.
I grunnloven § 98 står det følgende:
Alle er like for loven.
Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.
Paragrafen forut skal ha rangen, Grl 98 sier at alle er like for loven. Grl 108 kommer etter, og er mer detaljert, men det er tvilsomt at den veier tyngre enn Grl 98.
Det som uansett veier tyngst er FN rettighetskonvensjonene mot enhver form for rasediskriminering og konvensjonen for sivile og politiske rettigheter.
Vi siterer i artikkel 1 i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering:
1. I denne konvensjon betyr uttrykket «rasediskriminering» enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv.
4. Særlige tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse rasegrupper, etniske grupper eller individer som trenger slik beskyttelse som kan være nødvendig for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rasediskriminering forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.
I FN – konvensjon om sivile og politiske rettigheter står det i artikkel 26:
Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.
Dette er paragrafer som har forrang all annen norsk lovgivning. Paragrafene er selvforklarende, og dessverre bryter Norge disse lovene hver dag når det gjelder myndighetenes forskjellsbehandling av urfolk og nasjonale minoriteter.
Det vises til ILO 169. Denne konvensjonen er en rammekonvensjon og den gir ikke konkrete rettigheter som for eksempel FN – Konvensjon om sivile og politiske rettigheter og den mot rasediskriminering.
Det er ingen ting som skal tilsi at noen folkegrupper er mer verdt enn andre, det er heller ikke noe som skulle tilsi at noen sitt språk er mer verdt enn andre.
Overfor minoriteter som ikke kan konkurrere med majoriteten så kan man gi sterkere beskyttelse og bedre støttetiltak. Men, dette må man gi til andre minoriteter også. Det er sterkt kritisk at myndighetene så til de grader forskjellsbehandler samene og kvener/norskfinner. De største overgrepene mot medmennesker blir gjort med loven i handa. I flere tiår har myndighetene mishandlet den kvensk/norskfinske folkegruppen i forhold til det man gjør for den samiske folkegruppen.
Dette har i praksis ført til at kvener/norskfinner ofte velger samiske alternativ. Et konkret eksempel har vi på den lokale videregående skolen i Nordreisa. For en del år siden tok en titalls elever finsk på skolen, det var ingen samiske tilbud. Nå er det kun ca. en elev per årstrinn og langt flere som tar samisk som er opprettet som tilbud.
Det vises til at samene er urfolk. Hvem er ikke det? Oppsto samene før nordmenn, svenskene, tyskerne, kvener/norskfinner og russerne? Hvem sitt språk og kultur er mer verdt enn andre?
§ 8 Skandinaviske språk
Vi ønsker en mer visjonær språklov som gjør paragraf 8 om til «Nordiske språk».
Vi har ikke bare en finsktalende nasjonal minoritet i Norge, vi har også nærmere 20.000 finske nye innvandrere.
Aller viktigst, i henhold til Helsingforsavtalen 1962 så er Norge forpliktet til å fremme grenseoverskridende tiltak med Finland på lik linje med for eksempel Sverige og Danmark.
Vi viser til deler av to artikler i Helsingforsavtalen:
Art 1.Avtalepartene skal søke å bevare og ytterligere utvikle samarbeidet mellom landene på det rettslige, kulturelle, sosiale og økonomiske område, og når det gjelder samferdsel og miljøvern.
Art 2.Ved utformingen av lover og andre rettsregler i de nordiske land skal statsborgere i de øvrige nordiske land behandles likt med landets egne statsborgere. Dette gjelder innenfor samarbeidsoverenskomstens virkeområde.
For å sitere oss selv:
De fleste språkmedarbeiderne som jobber med kvensk har finsk bakgrunn.
Vi siterer også høringsnotatet på side 6:
Som part i den nordiske språkkonvensjonen, som tok til å gjelde i 1987, har Noreg forplikta seg til å verke for at borgarar frå dei andre nordiske landa på visse vilkår skal få bruke sitt eige språk (norsk, dansk, finsk, islandsk eller svensk) i kontakt med offentlege organ i andre nordiske statar.
Alle jentene i Norden skal ha mulighet til å bli dronning, uansett hvilket språk de skriver på
I en oversikt over nordiske dikterdronningen i 2019 delfinansiert av Nordisk kulturfond blir bare skandinaviske damer nevnt: Karen Blixen, Selma Lagerlöf og Sigrid Undset. Finland, en fremtredende kvinnenasjon, har ikke en dikterdronning i det nordiske perspektiv(?). Mulighetene for å skape nye liv, historier og levebrød på de finske søsterspråkene må likestilles med de skandinaviske språkene.
Norsk språklov skal legge til rette for at alle jenter kan bli diktardrottning i Norden, også de norske jentene som skriver på finsk eller kvensk.
Finsk og kvensk er viktige språk i Norge
I 1944 kommuniserte norske sivile og sovjetisk soldat på flukt fra nazistene på finsk. Den finske fare var et politisk tankegods som tilhører fortiden. Den finske muligheten er ikke bare fredsbevarende, den representer noe av det vi skal leve av etter oljen, og ikke minst, den er den viktigste støtten for det kvensk/finske språket og kulturen.
På vegne av Kvenlandsforbundet og Nordreisa kvensk-finsk forening, Rune Bjerkli
