Sanna Sarromaa har skrevet en ny kronikk der hun gjentar at kvensk ikke er et språk. I 2015 ble disse lærebøkene i kvensk gitt ut. (Foto: Liisa Koivulehto)

 

Sanna Sarromaa fortsetter å argumentere for at kvensk ikke er et eget språk i denne kronikken, først publisert på Nordnorsk debatt 22. januar. 

Sanna Sarromaa (Foto: Privat)

Jeg forstår godt at Åse Wetås, direktør i Språkrådet, forsvarer kvensk. Det sitter jo flere byråkrater i Språkrådet som lever av å pusle med denne utdaterte og retarderte dialekten. Jeg mistenker at noen kveners iver til å ha sitt eget ”språk” nettopp er motivert ut fra størrelsen på det norske statsbudsjettet. I fjor fikk kvenske språksentre flere millioner i statsstøtte. Ruijan Kaiku, den kvenske avisen, finansieres også fra statsbudsjettet.

Jeg mener at Wetås bommer på flere av sine poenger. Hjertespråket, som jeg har snakket så varmt om, kan ikke være et språk som man lærer på skolen eller i voksen alder fordi regjeringen, Kvensk institutt eller Språkrådet vil. Hjertespråket er morsmålet, det mamma eller pappa snakket til deg som baby. Det er på dette språket du er blitt elsket som barn – og det er på dette språket du kommer til å elske dine egne barn. Jeg mistenker at det ikke fødes en eneste baby på 2020-tallet som har foreldre som kan snakke kvensk slik som et hjertespråk skal snakkes: fra hjertet, med kjærlighet, med alle nyanser. Jeg sier alltid at jeg aldri kunne ha elsket mine barn på norsk, fordi norsk er et tillært språk for meg. Jeg har alle nyansene på finsk. Hvor mange kvener er det egentlig igjen som snakker kvensk bedre enn norsk, som hjertespråk? Null?

Språkgruppene Wetås nevner, og sammenligner kvensk med, er mye større enn det kvenske språksamfunnet. Hindi og urdu har henholdsvis 200 og 80 millioner morsmålsbrukere. Kvensk har 2000. Det kvenske språksamfunnet er bittelite – og blir stadig mindre med naturlig avgang.

Jeg synes det er skremmende at Wetås argumenterer for at barn skal brukes som instrumenter for å redde et døende ”språk”. Barn skal ha rett til å lære seg ekte og levende språk – som finsk – med flere millioner språkbrukere. Foreldre som velger kvensk som andrespråk til barna sine på skolen gjør dem en bjørnetjeneste. Ikke finnes det utdannede lærere, ikke finnes det lærebøker og ikke finnes det litteratur på kvensk. Kvensk er jo et talemål, ikke et språk. Jeg jobber som norsklærer på en videregående skole. Mine elever lærer om norske dialekter. De lærer heldigvis ikke å skrive dem, fordi det finnes et norsk skriftspråk. Slik burde det være med kvensk også: Snakk akkurat så kvensk som du vil, men skriv finsk, for finsk er skriftspråket.

For å trekke en parallell som Wetås ikke nevner: Finlandssvensk er a) et språk som tales utenfor Sverige b) har en lang historie utenfor Sverige c) har utviklet seg i en annen retning enn rikssvensk, og d) forskjellene i ordforråd (der finlandssvensk bruker ord av finsk opphav) kan skape problemer for gjensidig forståelse mellom svensk og finlandsvensk. Det er likevel ikke slik at finlandssvensk er noe minoritetsspråk i Finland. Det er sterke kulturelle, historiske og sosiale faktorer som taler for at svensk og finlandssvensk kunne vært ulike språk, men de er altså heldigvis ikke det. Finlandssvenskene har aldri kjempet for dette synet – de er jo bare 290 000 språkbrukere. Og det er fremdeles 288 000 flere enn de kvensktalende i Norge.