«Kvensk har vært og er en ressurs, når skal man forstå dette?»

.

Dette hjertesukket kommer fra Norske Kveners Forbund – Ruijan kveeniliitto i forbindelse med etterspillet i tjæremilesaken og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og vern av nasjonale minoriteters kulturminner.

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

Norske Kveners Forbund – Ruijan kveeniliitto spør seg hvorfor det er så vanskelig å nå frem med kvenske saker, og bruker tjæremila og kvenske kulturminner som et eksempel på dette. Et annet  eksempel er Distriktspsykiatrisk senter i Lakselv med et kvenskspråklig tilbud som ble lagt ned til tross for heftige kvenske protester.

Bryr seg ikke om rammekonvensjonen?
I tillegg påpeker kvenforbundet viktigheten av et solid kvensk medietilbud.
– Det kvenske folket har tydelig i 30, kanskje 40 år, sagt at vi trenger å høre kvensk på radio og TV. Det samme har Europarådet påpekt gjentatte ganger uten at det har blitt et eneste minutt ekstra kvensk sendeflate, framholder NKF som mener at det svekker rammekonvensjonen at man ikke bryr seg om anbefalingene.
– Det er det minste man kan forvente når en stat har ratifisert konvensjonen, syns NKF.
Hjertesukket kommer i etterkant av at NKF – RK har mottatt to svarbrev fra henholdsvis KMD (Kommunal og- moderniseringsdepartementet) og OED (Olje- og energidepartementet) i tjæremilesaken i Alta. NKF ba i februar i år om blant annet  vurderingene gjort i denne saken i forhold til rammekonvensjonen.
KMD skriver i sitt svar at det «generelt sett skal mye til før det kan konstateres brudd på kravet til å sikre vilkårene for effektiv deltakelse etter rammekonvensjonen» der de har sett på artikkel 15 i konvensjonen.

På bakgrunn av dette tror Kvenforbundet at departementet og andre vurderer det slik at det generelt sett skal mye til for at hele rammekonvensjonen, ikke bare artikkel 15, har betydning for kvenske saker, som f.eks. kvenskspråklig tilbud i psykiatrien eller et godt kvensk medietilbud.
– Når det så synes som om politikken overfor minoritetene i Norge er mye styrt av nettopp konvensjoner, så står vi igjen med svært lite. Holdningene må endres og politikken må motiveres ut fra at det er riktig og viktig for en stor gruppe innbyggere, ikke til enhver tid bare passe på å holde seg innenfor et minimum i forhold til konvensjonene, påpeker NKF.

Manglende påvirkningsmulighet
NKF ønsker å presisere at de syns det er bra at departementet har gått inn i uttalelsene fra Europarådet knyttet til rammekonvensjonen, og sier de registrerer at departementet sier at både hvordan kvenene skal sikres påvirkning og et mål for effektiviteten i påvirkningen er overlatt til statens skjønn, dvs det er opp til norske styresmakter.
I tillegg påpeker NKF at departementet lar være å kommentere at artikkel 15 «implies for the State Parties an obligation of result».
– Når vi ser på resultatet i disse to sakene, så er det klart at hverken måtene for påvirkning har vært effektive nok, ettersom kvenene i Statnett/NVE-saken ikke fikk komme med våre innvendinger til saken: Heller ikke at når man ser på hvilken innvirkning disse måtene for påvirkning som tilbys kvenene har hatt, skriver NKF som påpeker at kvenenes innvendinger blankt har blitt avfeid i begge sakene tilknyttet kvenske kulturminner på Skillemoen.

– Dermed kan man på ingen måte se at statens plikt til å sikre resultatene av slike saksbehandlinger er ivaretatt, uttaler NKF. Derimot viser uttalelsene som er referert fra Alta kommunestyre referert i Ruijan Kaiku en sterk nedvurdering av verdien til kvenske kulturminner i forvaltningssystemet.

Skjønnsvurdering fra departementet
I følge NKF konstaterer departementet selv at statens skjønn er at det «generelt sett skal mye til før det kan konstateres brudd på kravet til å sikre vilkårene for effektiv deltakelse etter rammekonvensjonen».
– Det er beklagelig at de ikke vil gjøre betraktninger i denne konkrete saken, særlig sett i lys av at de konkluderer med at det er opp til staten selv å gjøre slike vurderinger, mener NKF.

KMD sier i sin vurdering at departementer og direktorater har et selvstendig ansvar for at rammekonvensjonen overholdes. I tilfellet med tjæremila på Skillemoen er det NVE og OED som har dette ansvaret.

– Samtidig som dette altså er overlatt til statens eget ansvar og skjønn. Dermed er det ingen overordnet samordning på nasjonalt nivå, ansvaret pulveriseres og tolkingen av rammekonvensjonen overlates til hver enkelt instans uten at hverken regjering eller koordinerende departement KMD vil gripe inn ved eventuelle feiltolkninger som kan være brudd på rammekonvensjonen, framholder NKF som mener at dette er uholdbart.

– KMD må ta det ansvaret de har rapportert til Europarådet at de har for å samordne politikken, som vel også må innebære å vurdere enkeltsaker, i tillegg til å sørge for å spre kunnskap om kvenenes rettigheter til blant annet kommuner og direktorater, mener NKF.

Praksisen må endres
Videre påpeker NKF at KMD i sitt svarbrev ikke har vurdert saken i forhold til artikkel 5 og at OED heller ikke har svart alle punktene NKF ba om i sine brev.
– Svaret [fra OED] er jo litt merkelig: NKF ber om en redegjørelse for deres konkusjon fra februar 2016 der de sier dette ikke er i strid med konvensjonen, og Olje- og energidepartementet lurer nå på hvilke artikler i konvensjonen vi mener. Så, ble dette i det hele tatt vurdert i før konkusjonen i februar? Det virker som de ikke har lest brevet vårt skikkelig før de har svart, sier en oppgitt leder Hilja Lisa Huru.
For Norske Kveners Forbund – Ruijan kveeniliitto er det viktig at praksis endres, ikke bare hos NVE som har varslet de vil forbedre rutinene for å varsle bl.a. kvenske organisasjoner.
– Vi lurer på: hvordan vil staten skape de «forutsetninger som er nødvendige» for at kvenene skal kunne bevare bestanddeler av vår kultur og kulturminner av stor verdi for det kvenske folket, spør NKF seg og bruker tjæremilesaken som et viktig eksempel.
– Vi trenger mer kunnskap om kvenske kulturminner, og vi vil at departementene sammen skal jobbe for en utredning og innsats for kvenske kulturminner som innebærer blant annet kartlegging av kulturminner, fordeling av forvaltningsansvar, hensiktsmessig endring av kulturminneloven, oppbygging av et fagmiljø til å ivareta og sikre vernet til kvenske kulturminner med mer.

– Vi skulle for øvrig ønske at staten tok et ansvar i forhold til kvensk språk og kultur, ikke fordi de er pålagt dette i henholdt til konvensjoner og traktater, men rett og slett fordi det er det riktige å gjøre.  Kvensk har vært og er en ressurs, når skal man forstå dette?