Børselv med Kainun institutti i forgrunnen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Leserinnlegg ved Arvid Petterson.

 

I Ruijan Kaiku nr. 4, 27. april 2020, kommer Svanhild Wilhelmsen med påstander om Porsanger kommunes 2 bygdebøker, fra 1986 og 1994, som ikke kan stå ubesvart. Jeg er bygdebokforfatter for bind 2, Småfolk og drivkrefter, og liker velgrunnet kritikk, som for eksempel løfter nordnorsk krigs-, evakuerings- og gjenreisningshistorie, bokas hovedemner. Her er det imidlertid noen flere enn meg som henges ut, til lite gavn for kvensk kultur.

Hun understreker at hun har en masteroppgave fra Oslo ”på det kvenske.” Hun påstår at hennes mor, Britta Wilhelmsen i bygdebokutvalget i Porsanger ”ble nedstemt av menn med definisjonsmakt,” og at boka bare er preget av samiske kultur. Jeg nevner derfor de som var med i utvalget, og som fikk Porsanger kommune til å satse på historiearbeidet for mer enn 30 år siden:

Britta Wilhelmsen, Oddbjørg Ulstein, Peder A. Persen, Arvid Jørgensen og Herman Kåven. Forsvaret var også representert med vekslende deltaker.

Bygdebokas bind 2 har en større bakgrunn i folks egne fortellinger enn andre bygdebøker. Fortellerne ble viktige samtidsvitner. Noe Britta sier i et intervju, står som valgspråk for hele boka. Britta var en iherdig og dyktig bidragsyter, spesielt ved innsamling av opplysninger til bildene, som datteren nå spesielt klager over.

Flere av utvalgets dyktige medlemmer lever ennå, og noen kunne vært kontaktet, før angrepet. Jeg vil nevne at Oddbjørg Ulstein var gift med én av de, som sammen med Terje Aronsen, gjorde mest for kvensk kultur i startfasen på 1980-tallet; tidligere ordfører og fylkesordfører Helmer Mikkelsen. Hun er mor til Anstein Mikkelsen, som med sine kvenske filmer har gitt folk, som tar avgjørelser på vegne av oss, større innsikt i den kvenske kulturen på landsplan. Hun er forfatter av barnebøker, den siste med kvensk og norsk tekst. Verken Oddbjørg eller Britta hadde grunn til å si at noen dominerte i utvalget, samarbeidet var givende for alle.

90-årige Arvid Jørgensen er den mest kunnskapsrike personen jeg kjenner til. Porsanger museum har overtatt, gratis, 90 hyllemeter med aktuell litteratur fra Sofie og Arvids samling. Han kan fortsatt fortelle om arbeidet med begge bygdebøkene, om noen er interessert. Herman Kåven kan sikkert også bistå positivt.

I de 26 år etter at boka ble utgitt, og solgt i nesten 4 000 eksemplarer, har jeg ikke hørt klager på at jeg som forfatter, definerte bort det kvenske. Hvorfor skulle jeg det? Jeg var med i landsstyret for Norske Kveners Forbund, en periode som nestleder, i den tiden arbeidet med boka foregikk. Jeg oppfordrer Wilhelmsen til å lese litt grundigere i begge bygdebøkene, og, om de finnes, gi eksempler på forbigåelser. Det kan være til gavn for kvensk kultur. Når man klarer å se flere sider av historiske sammenhenger, uttaler man seg sjelden skråsikkert.

 

Palo/Brennelv, 28. april 2020
Arvid Petterson