Kvenske sommerferier

Foto: Maureen Bjerkan Olsen

 

Kortprosa fra Tone «Seppolatte» Seppola-Edvardsen. Vinner av tredjepremie i kvensk skrivekonkurranse 2021.

 

Tone Seppola-Edvardsen

 

Kvenske sommerferier

Først i voksen alder, etter å ha grublet og lett i flere år etter det kvenske i vår families historie, lett i egne minner, i mine gjenværende slektningers minner, i leksikon og i vitenskapelig teori, har det begynt å demre for meg at sporene av det kvenske i mitt liv ligger skjult i hverdagslivets konformitet. I det som så ganske så likt ut på utsiden, slik det skulle være på 1970-tallet, da jeg var barn.

Navnet vårt var forresten ikke helt likt andres der jeg vokste opp. Kanskje hadde noen spurt hvor det kom fra, om det var samisk, og jeg hadde muligens svart at det visste jeg ikke. Kanskje hadde jeg spurt min far om det, eller kanskje hadde han bare bestemt seg for å orientere meg om saken, for plutselig en dag stoppet han meg på kjøkkenet, og sa «Jeg vil at du skal vite at vi er finsk-ættet, eller kvensk, som noen kaller det nå. At det er derfor vi heter …». Det er mulig han sa noe mer, om at hans familie hadde kommet til Norge fra Tornedalen for eksempel, men det kan jeg ikke huske. Jeg husker at jeg ble overrumplet over å plutselig få overlevert et slags viktig budskap om oss, om meg selv. Måten han fortalte det på, ikke som del av en avslappet prat om familien, eller om «gamle dager», med oss alle samlet i sofaen, men ved at han plutselig stoppet opp, midt i en hverdagssituasjon på kjøkkenet, når det bare var oss to, og ville fortelle meg noe viktig. Som om dette var en anledning han hadde gått og ventet på, og plutselig kjente at nå passet det, eller nå var det på tide. Kanskje var det noe som hadde skjedd like før, som fremkalte det, men for meg var det uventet, og undringsskapende. Det var ikke opplysningen om at vi var «finsk-ættet» eller kvensk, i seg selv som skapte undringen, men måten det ble tatt opp på. Ikke som om at han selv skammet seg over det, jeg fikk heller følelsen av at han var litt stolt. Samtidig var dette altså ikke noe man snakket om i hvilken som helst sammenheng, og på hvilken som helst måte, det skjønte jeg. Den gangen var jeg nok rundt 10 år, og eldst av tre søsken. Sannsynligvis hadde jeg fornemmet det allerede, slik barn ofte gjør, at noe var annerledes med dette navnet, men nå fikk jeg bekreftet at navnet bar i seg noe som gjorde at vi ikke var helt lik naboene.

Likhet var en viktig verdi den gang, da andre verdenskrig fortsatt kastet kalde skygger etter oss, og lyset lå i fremtiden og det moderne. Likhet handlet opprinnelig om likeverd, like rettigheter og demokrati, men et sted på veien kom det til å tolkes som likens-het, og på denne tiden var normene smale for hvordan det moderne og fremtidsrettete mennesket skulle være. Dermed hadde «alle» like skjørtelengder, bukselengder, samme snitt, samme «årets farge», samme hårklipp. Feriene var også like. Bilferie med telt, og senere campingvogn, for noen.

Familien vår, far, mor og tre barn, reiste også på bilferie fra vi var ganske små, med telt av økende størrelse og etter hvert en kombi-camp, kjøpt godt brukt. Faren vår hadde ikke rygg til lange kjøreturer, så vi holdt oss på Nordkalotten, aller helst i Sverige og Finland, akkurat som mange av de andre vi kjente. Vi ungene elsket disse feriene, men først i voksen alder har jeg skjønt at våre ferier ikke var helt som naboenes, selv om vi ved første øyekast gjorde det samme, dro til de samme stedene, eller ikke helt de samme. Vi dro jo sjelden dit vi barna helst ville, dit våre venner dro. Til de flotteste campingplassene på kysten av Sverige og Finland, som hadde fristende vannsklier og karuseller. Når vi passerte slike steder på veien, sukket vi ungene at dit ville vi så gjerne, men spesielt faren vår ville liksom aldri dit. Det var for stort, for dyrt, for mye bråk, argumenterte han, og vi bøyde oss for den skjebnen, at vi hadde foreldre som var sære og ikke skjønte seg på unger. I stedet ble vi vant til «vill-camping» langs skogsveier i myggens og potensielle rovdyrs rike. Hvis det regnet for mye eller for lenge, noe det ofte gjorde, så tok vi inn hos alminnelige mennesker som bodde langs veien og leide ut en hytte eller et rom i huset sitt til mennesker som trengte et sted å overnatte. Vi fant dem ved hjelp av hjemmelagde skilt ved veien. På disse stedene fulgte det som oftest med mulighet for å ta badstue, eller sauna. Ettersom saunaen sto så sterkt i finsk tradisjon, ville det kanskje vært 2 uhørt å leie ut rom uten å gi gjestene tilgang til sauna. Muligens like utenkelig som å leie ut rom i dag uten tilgang til bad? Faren vår kalte det alltid badstue, ikke sauna, slik jeg husker det. I dag tenker jeg at det nok var en del av tilpasningen til det norske, spesielt i en nord-norsk by der finske og kvenske røtter, på samme måte som samiske ikke ble ansett som et relevant tema. På den tiden hadde man nok med å bygge opp sin selvtillit som moderne by, likeverdig med de sørnorske.

Hjemme i denne byen gikk faren vår jevnlig i svømmehallen. Svømming var bra for ryggen, men han var like opptatt av å få en tur i badstua. Senere har jeg innsett at dette nok var en del av hans kvenske kultur-arv, og dermed ble kanskje svømmehallen og badstua en arena der han følte seg hjemme. Jeg visste at de hadde badstue i kjelleren på familiens gjenreisningshus i Nord-Troms.

Et av hovedmålene med å legge ferien til Finland og Tornedals-området i Sverige var ifølge faren vår å ta badstue. I dag tenker nok folk at dette ikke akkurat var eksotiske ferier, slike reiser i nord, men jeg husker godt følelsen av at vi var kommet til en annen verden, helt forskjellig fra vår. Når man kommer over grensen, og har passert fjell-traktene, med sine myrer og dvergbjørk, begynner klimaet og landskapet å endre seg, enten man kjører nedover Sverige eller Finland. Blandingsskog av furu og bjørk reiser seg etter hvert som en vegg langs veien, bare avbrutt av små innsjøer med elver og myrer, eller små stuer i en liten lysning i skogen, av og til omkranset av en liten gress-eng. I sånne stuer var det altså at vi av og til leide et rom.

Badstua på disse stedene var vanligvis et eget lite bygg, gjerne ved en innsjø eller ved elvebredden, omkranset av skog. Når jeg ser bilder av badstuer i Finland eller Tornedalen i dag, er jeg tilbake der, og kjenner i hele kroppen hvordan det var å befinne seg på et sånt sted som barn. Jeg husker en litt fuktig, varm vind mot huden, og hører hvordan det rasler i lauvet på bjørkene som ruver lange og slanke langt over hodet på meg. Det suser i furutrær like ved og jeg kan lukte barskog og fuktig gress. Nede ved vannkanten skvulper det stille mellom steiner på sandbunn. Jeg stikker handa nedi og kjenner at vannet er deilig lunkent, og jeg får lyst å bade. Sånt vann har vi ikke så mye av hjemme ved ishavet, og det gjelder å benytte anledningen. Sola kaster varmgult lys på den myke, gylne sandbunnen, og i øyekroken ser jeg bittesmå fisk, pile under en torvkant like ved. Jeg tar en tur bort til badstua, og gransker pålene den står på, kraftige tømmerstokker. Kledningen har vært avskallet, men malt over igjen. Trappa har eldet treverk i sølvgrått, men er ren og ny-kostet. Det er bare et par hopp mellom trappa og den gylne stranda, og jeg gleder meg til å komme ut fra den varme badstua for å svømme. Jeg vet at med badstuvarme i kroppen kan man være lenge uti, bare man blir vant.

I badstua slapper vi av, ungene på nederste benk for det meste, med en våt vaskeklut over ansikt og munn når det blir for varmt, slik pappa har lært oss. Vi skjønner intuitivt at her er han på hjemmebane og dette er noe han veldig gjerne vil gi videre til oss. Det varme vannet fra ei bøtte ved ovnen skyller bort såpe og sjampo. Mamma hjelper oss, mens pappa sitter på øverste benk, nærmest ovnen. Dette er den beste plassen for den som tåler varmen, og her kan man i eldre badstuer se avtrykk på veggen, etset inn av svette fra rygger gjennom tidene. Pappa sitter med øynene lukket. Av og til tar han øsen fra bøtta ved ovnen og vil kaste vann på de glodhete steinene, slik at dampen kan fylle rommet med en fuktigere og mer intens varme. Vi blir advart på forhånd så vi ikke skal bli redd, og kanskje velger vi å stikke ut og bade igjen, før badstua blir for varm. Dampen stiger med en hissig, fresende lyd, og det lukter hett treverk når den fuktige varme lufta når oss, først litt stikkende, så med en varm ro til kropp og sjel. Etter en tur i badstua føler vi oss tvers gjennom ren, og deilig trøtt. Stekt skinke på primus og søtt, hvitt brød smaker godt til kvelds, før vi kryper i soveposene og sovner til de voksnes stille prat.

Som voksen har jeg skjønt at disse reisene handlet om mye mer enn bare bilferie og camping. I den tiden handlet det selvfølgelig også om en ny tid, om vekst og modernisering som gjorde at folk hadde 3 penger og kunne kjøpe seg den friheten og rekkevidden en moderne bil kunne tilby. Reiser til nabolandene innebar derfor utforskning av nye steder og skikker for de fleste, som for moren vår, som likte å sitte i passasjersetet og se seg rundt, men ikke likte så godt det brødet som var å få kjøpt i butikken. Hun var egentlig ikke så begeistret for resten av det finske heller, men eventyrlysten veide opp. Faren vår hadde ikke vært i disse områdene som barn, men for han var det kanskje likevel en slags reise tilbake, til noe udefinerbart kjent, som satt i kroppen mer enn språket.

Når vi reiste i Finland, virket det av og til som det kom noe sjenert, men likevel ivrig over faren vår. Til vår overraskelse viste det seg at han kunne noen ord finsk som han ville forsøke å bruke i butikken. Han visste hva melk og brød het, kanskje smør også, og han kunne telle til ti, noe han demonstrerte for oss ungene. Han fortalte at det var fordi foreldrene hans hadde snakket finsk hjemme av og til, men han visste ikke helt om ordene var de samme i dagens Finland. Han var vant å reise og finne frem i verden. Som 15-åring hadde han reist til sjøs, og hadde lært seg engelsk omtrent på egenhånd, i desperat lesehunger, når de norske bøkene var ferdig lest og resten var på engelsk. Han var vant til å kommunisere på språk han kunne dårlig, eller ved hjelp av fakter, slik han hadde gjort det når han gikk i land for å spise på restauranter i Kina eller andre steder der engelsk ikke hjalp stort. I Finland gikk han derfor modig i gang på butikken med sitt gamle finsk-kvenske språk, og virket både glad og litt rørt og stolt på samme tid, da han ble forstått, og hans magre ordforråd kanskje bidro til å skape en slags følelse av tilhørighet og mestring. I et område som var litt hans og bittelitt vårt, på tynne, tynne såler.

Under kjøreturene annonserte faren vår gjerne navnet på steder langs veien: «Unger, nå kommer vi straks til Mounio!», eller «Dette er Gellivarre!». I stemmen kunne jeg høre en slags høytidelighet, og jeg forsto at dette handlet om mer enn bare stolthet over å kunne vise oss barna verdenen utenfor hjemstedet vårt. Dette handlet om steder av spesiell verdi, uten at jeg skjønte helt hvorfor, for jeg hadde jo ikke egentlig hørt disse navnene før, og kunne ikke se at det var noe spesielt med disse små husklyngene langs veien. For oss var de strake veiene i seg selv mer imponerende, og skogene de var omkranset av, liksom uendelige og fulle av mygg. Finlenderne syntes vi også var litt rare, der de vandret rundt i treningsdress. Dette var på den tiden da folk hadde sin egen nasjonale og lokale stil, før globaliseringen tok fart og media, multinasjonale klesskjeder og nedbyggingen av handelsbarrierer medførte at alle etter hvert ser mer lik ut i stil, uansett nasjonalitet. Finlendere og finsk kultur sto ikke høyt i kurs, det hadde jeg fått med meg fra kommentarer blant naboene hjemme. Alle visste at finnene hadde feite pølser for eksempel. Dette var suppepølser, ikke egnet for å stekes på bål, slik mange nordmenn på ferie gjorde, når de ikke visste bedre. Vi var ikke så begeistret for deres søte eller svarte brød den gangen, før rugbrødet ble anerkjent som sunt. Finnene var ellers kjent for både drikking og slåssing, noe som jo aldri forekom i norske samfunn, og i hvert fall ikke på bygdefester.

I ettertid har jeg innsett at mangelen på beundring for det finske nok har røtter langt tilbake til norsk nasjonsbygging, og ideene om den finske fare som truet nasjonen fra øst. Selv i dag farges nok en del nordnorske holdninger til det finske ubevisst av nedarvede negative holdninger til et folk som opplevdes som fremmede, med et uforståelig, «stygt og hardt språk». Norske dialekter som røper finsk og samisk arv, har heller ikke hatt høy status. Saunaen, derimot, har man etter hvert omfavnet, til tross for at den til å begynne med ble ansett som umoralsk styggedom, slik at saunaen ble forbudt etter lokale vedtekter på Finnskogen i tidligere tider. Der ble innvandrede skogfinner nødt å besøke det offentlige badet isteden, fortalte den siste beboeren på Hytjanstorpet i en dokumentar på NRK TV.

Av samme forfatter: Gjenglemt språk

Faren vår oppsøkte nok steder han hadde hørt om i barndommen, fra sine foreldre og slektninger. Steder som var del av familiehistorien, som noen hadde reist fra en gang i tiden, der det fortsatt 4 bodde slekt, eller som hadde vært viktige åsted for begivenheter, for markeder, kirkesamlinger og annet han hadde hørt om. Mange av historiene hadde han nok ikke engang kunnet forstå mer enn bruddstykker av, siden de ble utvekslet på det språket som tilhørte de voksne, foreldre og besteforeldre, tanter og onkler, og noen naboer. Finsk, som de kalte det da, var hjemmets og hverdagslivets andre språk. Det hemmelige språket sa noen, som faren vår, som hadde opplevd at språket ble brukt til å snakke om temaer som barna ikke skulle forstå. Men når de voksne var fordypet i sine samtaler, hadde nok faren vår lyttet og gjettet på hva samtalen dreide seg om. Noen ord kunne han, og stedsnavnene var noe av det han kjente igjen, og som nok senere i livet minnet han på sin barndom, sine foreldre og besteforeldre, og om en familiehistorie som nok var både tiltrekkende og litt risikabel. For når noe blir holdt hemmelig, må det vel være noe i det som ikke tåler dagens lys? Noe ulovlig, eller i det minste noe som ikke er helt bra, som kanskje kan komme til å hefte ved en, og bli til hinder?

Når vi reiste rundt nord i Sverige og Finland, var vår tilknytning og arv ikke noe vi snakket om direkte, men heller ikke noe som ble skjult. Den lå der, i lagene mellom. Kunne anes i måten noe ble sagt på, mer enn i det som ble sagt. I fornemmelsen av underliggende emosjoner hos faren vår, som stolthet, sjenerthet, glede og gjenkjenning. I skepsisen hos moren vår, som ikke hadde noen finsk/kvensk tilknytning, men hadde fått et finsk-klingende etternavn i obligatorisk bryllupsgave. Et navn til påminnelse om noe vi ikke helt visste hva var, eller hva vi skulle med, i vårt helt vanlige, moderne liv. Et navn som deles med familie lenger nord, og en fjernere slekt i øst. I landskap som fortsatt sitter i sjela, godt hjulpet av feriereiser, som jeg i ettertid har skjønt var forskjellige fra naboenes. Er det likevel mulig at landskap kan sitte i sjela uten at man har vært i dem før?

Kan lengsel etter landskap gå i arv?
Kan suset fra skogene
Elvens buldring
eller lukten av tjære
ligge i en underbevissthet
som er dypere enn nåtiden?
Sanset og arvet
I generasjoners kropper
Fanget av lyttende ører
I de voksnes historier
I lengselen som formet ordene
I det språket som skulle vokte
deres hemmeligheter