Lærte noen ord og regler som små: «Vi har ennå lyden litt i hodet»

Søstrene Johanne og Katrine Raade på hver side av moren Åshild Huru. Til høyre håndverker Helga Vara, hun bidro med kunnskap og veiledning på grindvev-verkstedet. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Døtrene sørfra ble så klart med da moren åpnet Skallelv-huset for håndarbeid, käsityö.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg skal lage et slags belte. Det er første gang, så jeg vet ikke helt hvordan det blir. Men det er veldig gøy, sier Katrine Raade idet hun tar en pause fra grindveven på väävilohta, veveloftet. Met vääväämä, vi vever, het verkstedet.

Vi befinner oss altså i ei lun loftsstue nord på Varangerhalvøya i Finnmark, i ei bygd som annet hvert år er vertskap for festivalen Lyden av Skallelv. Her har det kvenske stått stått ualminnelig sterkt opp gjennom historien, og huset hvor verkstedet ble holdt, eies av Katrines mor Åshild Huru.

Regler og sånn

– Mamma er kvensk og er her fra bygda, men jeg bor i dag i Bærum. Så jeg er halvt kven og halvt Bærum. Det er en artig miks. Men kvensk, det kan jeg ikke, dessverre.

– Hvis du hadde valget som liten, ville du lært deg det språket?

– Jeg var nok ikke så opptatt av det da, men jeg skulle ønske nå at jeg hadde lært meg det. Hadde vært kjempefint å kunne, sier Raade, som sier hun gjerne skulle økt ordforrådet.

– Vi lærte noen små ord da vi var små, regler og sånn, men ikke noe mer enn det. Egentlig har jeg lyst til å lære kvensk. Kanskje gå på et lite kurs, når jeg har tid, sier hun, og bekrefter at morens nærhet til språket er så sterk at hun snakker det flytende den dag i dag. Noe som åpner for muligheter for å få ekstra hjelp når datteren er på ferie nordpå.

– Mange får ikke vite det før de er godt voksne, så det er vel uansett fint at dere hele tiden har visst at dere var kvener?

Storesøster

– Absolutt. Andre har sikkert hatt det annerledes, men vi har snakket om det i alle år. År ekstra mye den senere tiden. Så jeg er glad for det, sier Katrine.

På forhånd ble det oppfordret til å ta med gamle og nye vevde tøy, og samtidig la håndarbeidspraten løpe fritt. Det var en myldrende aktivitet som sammen med den lune stemningen kan beskrives som «koselig kaos.»

Med på veveverkstedet var også Katrines storesøster, Johanne Raade. Hun bor i Tromsø og beskrives som en stor veve-entusiast. Har selv såpass kunnskap om faget at hun på verkstedet lærte folk om oppsett av en vev. For øvrig en vev hun selv hadde kuratert, som det heter. Turen opp til Skallelv gjør hun hver sommer.

– Jeg satte opp mamma sin gamle vev, som hun vevde masse på da hun var yngre og ikke har brukt på noen år. Jeg byttet fra hester- og trinseroppsett til kontramarsj, som det heter. Det gjør at du kan veve andre mønstre, sier Raade, som bekrefter at det er mye arbeid å sette opp en vev. Lønn for strevet er kosen i form av selve vevingen.

Lyden i hodet

Som liten vevde Johanne nå og da for gøy, men lærte det ikke. Det var først under koronatiden at hun tok kurs, lærte seg gamle veveteknikker. Også hun bekrefter den gode kjennskapen til kvener og kvensk.

– Vi har visst det lenge. Bestemor og bestemor snakket kvensk hjemme da de levde, det samme gjorde mamma og hennes søsken. Så vi har lyden litt i hodet og kan noen enkle ting.

– Klart det hadde vært fint å kunne, men det ble som det ble, sier Raade, som faktisk har tatt grep. Hun har meldt seg opp i kvensk årsstudium ved universitetet. Et studium som i år hadde rekordmange søkere. Hun peker på Sannhetskommisjonen og ulike andre årsaker til at kvensk har sånn medvind.