Lailas kappløp med sola

Å lage skulpturer i is er en annen måte å være utendørs på. Man blir hektet på is, sier Laila Kolostyak. (Foto: Arne Hauge)

 

– Skal det bli ei kvenrose, eller skal det rase sammen og bli til vann før dagen er omme?

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Vi har et kappløp om denne isblokka, sola og jeg, sier iskunstner Laila Kolostyak fra Alta.

Søndag 13. mars ved Alta museum forvandlet hun et stort stykke is til ei kvenrose. Også kalt aurinkokukka, solblomsten, hjertet i det kvenske flagget. Trolig den største kvenrosa til nå laget i is.

Mange andre var også i sving med kniv og stemjern, de gjøv løs på hver sin isblokk saget ut fra Sierravannet i Altadalen. Folk lagde naturtro strekmennesker og pelsbjørner slik folk hakket dem inn i berget for tusenvis av år siden. Fredssymbolet ble laget. Et smileansikt også. Pluss noe som skulle bli en elg, men som etter et mellomstadium som maursluker degraderte til abstrakt og ergo geniforklart kunst.

Det hender nemlig at man er i overkant heldig ved været, kan iskunstneren trøste. Lyden at verktøyet forteller henne at det er våt is hun nå jobber med.

Må improvisere

– Isen har masse luftbobler inni seg, og når sola skinner på den så smelter den fra innsiden. Da blir det store flak som detter av. Og det er i ferd med å skje med denne skulpturen, sier kunstneren, som etter mer enn 20 år i bransjen har et avslappet forhold til utfordringen.

– Sånn er det, og det er noe av sjarmen med det å jobbe med is. Man improviserer og gjør så godt man kan, så får det bli hva det blir.

Å lage kvenrose åpner også for å høre kvenske ord. Det betyr ekstra mye for Laila, fordi kvensk er det hemmelige språket som besteforeldrene snakket seg i mellom.

Hektet på is

– Når jeg hører kvenske ord, tar det meg tilbake til kjøkkenet til mine besteforeldre. Da jeg satt på ei vedkasse og dinglet med fotan og hørte dem plutselig snakke det hemmelige språket. Men min mamma lærte det aldri, og jeg lærte det aldri. Derfor er det så fantastisk å kunne høre det igjen, sier hun.

Til spørsmålet om det er vanskelig å jobbe med is, svarer hun at det er veldig artig. I tolv år har hun jobbet med tiendeklassinger, og særlig guttene er klare: Is blir man hektet på, «det er så satisfying», innrømmer de overfor lærer Kolostyak.

– Vi bruker skarpe verktøy og jobber med et materiale som på samme tid er både sterkt og svakt. Og så er det gjennomsiktig og magisk og resultatet vises raskt. Det smelter, men sånn er livet som isskulptur. Blir det ei kvenrose, eller raser det sammen og blir til vann før dagen er omme? Vi får jobbe videre og se, sier kunstneren.