Illustrasjonsfoto: Arne Hauge

 

«Skribenten gir en sterk følelse av tro på den nye kvenske vår», skrev juryen om bidraget til Ragnhild Margretha Taranger Krüger. Her er teksten som presterte så godt i vår kvenske skrivekonkurranse.

 

Mamma, bestemor, oldemor og min kvenske vår

Jeg husker bestemor Elna på kjøkkenet. Den tette, korte kroppen med kjoleforkleet i blomstrete stoff. Kjøkkenet og alt annet var alltid ordentlig og rent, med matter på gulvet. Mattene hadde hun vevd selv, veven sto i badstua. Badet, som hun kalte det, var et rødmalt uthus bak huset. Jeg husker at vi tok badstu eller dampbad som bestemor sa, jeg var liten og syntes det var alt for varmt og merkelig og ekkelt. Pappa pisket meg med et bjørkeris, jeg skjønte ikke vitsen og strittet imot.

Bestemors matter hadde striper i symmetriske mønstre. To like matter ved siden av hverandre, med sirlige striper som passet perfekt sammen. Stripene var laget av oppklipte klær som var brukt og gjenbrukt til de ikke lenger kunne brukes til annet enn mattefiller. Mamma vevde også. Mattefillene ligger enda på loftet mitt, flere gamle, støvete pappesker fulle av store nøster. Pent nøstede filler i mange farger, det er arven fra Mamma. Jeg har også Mammas store, fine vev i garasjen. Jeg flyttet rundt med den i noen år, før den slo seg til ro her i garasjen vår. Jeg har aldri brukt den. Veven er rusten, jeg vet ikke hvor jeg skulle ha satt den opp, eller hvem som kunne hjulpet meg. Jeg drømmer om å veve, om å føre arven videre, om at også jeg skal veve matter med fine striper som snakker om historien vår, om klærne vi hadde på oss når vi var på skolen, når vi var på juletrefest eller i fjæra.

Mamma kunne se på mattene hun selv hadde vevd, og fortelle historier om klærne som var inni matta. – Der er dressen jeg sydde til deg da du begynte på skolen, kunne hun si. Hun sydde to dresser til meg, jeg husker de klærne. Bukse og jakke i bredstripet cordfløyel. Grønn cordfløyel for sommerhalvåret, brun for vinterhalvåret. På en film som ble spilt inn på skolen vår, kunne man se begge settene. Innspillingen må ha blitt laget på to forskjellige dager, det var kanskje bare mamma som la merke til at den lille jenta hennes hadde byttet klær i den siste scenen. Filmen handlet om lærer Målfrid som underviste en gruppe elever foran skolen. Målfrid snudde seg bort fra klassen for å vise noe, og da hun snudde seg tilbake, var alle ungene vekke. Hvor var vi blitt av? Jeg husker at vi sprang opp i skogen, slik vi gjorde i gymtimene med orientering. Jeg vet ikke hvem som laget filmen, det jeg husker best er at mamma la merke til at jeg opptrådte med både den grønne og den brune dressen, som siden ble til striper av historier inni ei matte.

Mamma likte å sy. Jeg husker den jevne duren fra syrommet, hun sydde alle klærne våre i mange år. Hun sydde dukker til meg, og strikket klær til dem. Mamma satt ved den røde rokken og spant ullgarn, og hun farget garnet med steinlav fra fjellknauser og bjørkeblader fra haugen bak huset. Hun tilsatte krapp og kochenille fra apoteket for å få bedre farger, og beis av alun og jernnitrat for å få fargene til å sitte. Hun eksperimenterte med urin – den skulle helst være fra menn som hadde drukket alkohol, for å få det fineste blått, men jeg tror aldri hun fikk til noe blått garn. Hun strikket likevel de nydeligste og mest forseggjorte gensere i hjemmespunnet, hjemmefarget ull, men sorry mamma, genserne klødde og stakk noe helt forferdelig og var umulige å gå med.

Mamma vevde matter og duker, og hun lærte meg også å veve. En teknikk kalte hun trolltenner, jeg likte det navnet, jeg vevde trollenes tenner, et mønster med firkanter ved siden av hverandre i to farger. Hun satt også gjerne og broderte hardangersøm, hun hørte på Nordlandssendinga på radioen og gjettet på konkurransen men ringte aldri inn. I varme netter satt hun gjerne og broderte på verandaen med utsikt over Langhaugen, utover havet og horisonten, hun broderte og hørte måsen skrike i midnattssola. Kanskje hun forsvant inn i dette håndarbeidet slik jeg forsvinner inn i tegningene, akvarellene, maleriene mine med mange lag.

Bestemor hadde kjeller under kjøkkenet. Ned dit gikk det en luke med en stige under. Der nede var det multer, poteter og tyttebær. Kanskje hun også satte sherrypuddingen, den ferske fisken og de hjemmelagde kjøttkakene ned der. Kjelleren var sikkert også sirlig og ordentlig med matte på gulvet. Når sluttet hun å klatre ned den bratte stigen? Jeg tror ikke jeg var med ned dit noen gang. Jeg husker bare et skummelt hull, jeg fikk beskjed om å holde meg vekk fra luka mens hun var der nede. Jeg kjenner lukta av huset hennes. Det lukter bestemor, Finnmark, kaffe og grøt. Bestemor bakte verdens beste brød. Hun plukket multer, viddas gull. Multer hadde reddet onkelen min under krigen, da han var en syk baby. Han klarte ikke å spise, men fikk sø fra multebærene og overlevde. Nå spiser vi alltid multebær til dessert på julaften, og gjerne ellers hvis vi er heldige og får tak i noen.

Oppe på loftet hadde Bestemor soverom. Jeg og storebroren min delte rom, vi var der alene, uten foreldre. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi foreldrene våre hadde blitt skilt. Vi ble sendt hit og dit med militærfly, vi var militærunger og klarte fint å fly uten voksne. Jeg vekket storebror midt på natta fordi det var lyst ute. Sauene og sola var i full gang. Jeg så på klokka og tenkte at den var fire på ettermiddagen. Jeg tok feil, det fant jeg fort ut. Storebroren min var seks år eldre og visste bedre. Jeg fikk kjeft og måtte prøve å sove noen timer til. Midnattssola var ekstra ivrig i Finnmark, skjønte jeg da.

Bestemor syklet med den røde sykkelen til Samvirkelaget for å handle. Vi fikk ikke til TV-en. Bestemor ville ikke at vi skulle trykke på den mens hun var på butikken. Hun gjemte fjernkontrollen og ville ikke at vi skulle gjøre noe før guttene kom. Guttene var sønnene hennes, onklene våre. De kom etter jobben og ordnet TV-en. Mange år senere, da vi besøkte henne på gamlehjemmet, spurte hun alle som kom på besøk om de hadde bil. Hun måtte komme seg hjem til Jakobselv. Hun skulle ta opp potet, og lage middag til guttene. Guttene var på det tidspunktet i syttiårene, to av dem hadde flyttet til Thailand. Guttene til bestemor måtte få middag, fisk og potet skulle stå på bordet når de kom hjem fra skolen.

Bestemor var rask på foten, hun hadde arbeidet hele livet. Hun var den eneste jeg har møtt som kunne rense reker med ett grep. Hun hadde jobbet som rekepiller i sin ungdom, som kokke og mye annet. Bestemor fortalte at moren hennes ble syk da hun var 10 år. Siden måtte hun stelle hus og heim og ordne med småsøsken og mat og fjøs. I alle år melket hun, måket møkk, bakte, vasket hus og klær, kokte fisk og stoppet strømper. Hun strikket sokker og broderte etter mønster. Bestemor bodde ved fjorden, men lærte aldri å svømme, før hun gikk på svømmekurs som syttiåring. Til syttiårsdagen fikk hun også en ny sykkel. Den gamle var blitt skranglete og slitt. Med den nye DBS-en, glinsende ny og rød, syklet hun de sytten kilometrene til Vadsø for å vaske hos folk. Hun var flink til å vaske. – Æ liker å vaske, sa hun. Hun kunne det, hadde gjort det alltid.

Da mamma døde, vasket vi huset. Det var jul, og vi måtte ta julevasken hun ikke rakk før hun døde. Mitt ansvar var å vaske lillegangen. Jeg tenkte at det ikke var noen oppgave man måtte ta alvorlig når mamma var død. Men for Bestemor var det viktig. – Du skulle ha vasket gangen, sa Bestemor på vei hjem fra begravelsen. Jeg skulle ha vasket lillegangen. Den var veldig liten, og sikkert møkkete, og det er fint å vaske selv om noen er døde.

Bestemor vevde fremdeles matter med striper, hun solgte mattene og tjente penger. Bestemor støttet Redningsselskapet, det var ikke rart, livet i Jakobselv med en mann som fisket, var avhengig av Redningsselskapet for at ikke livet skulle bli ødelagt. Bestemor fikk brev i posten fra andre gode formål hun kunne støttet. Hun svarte på brevene, skriftlig. Hun skrev omstendelige brev og forklarte sirlig og saklig at Redningsselskapet var hennes gode formål som hun støttet, og at pensjonen ikke rakk til å begi seg inn på andre saker.

Bestemor hadde to komfyrer. Den ene var en gammel og vedfyrt. Den andre komfyren var mer moderne. Bestemor snakket finsk på kjøkkenet. Det kom naboer innom, slektninger, bestemor satte over kaffekjelen og så snakket de på et språk jeg ikke forsto. Jeg sugde til meg lydene og kaffelukta og folkene som så på meg med milde blikk. Er det jenta til Åshild, sa de. De kjente mamma. Mamma som reiste derfra, som ble fin bydame i Bergen. Mamma som reiste ut til sjøs og kom hjem med voksende mage. Ingen visste hvem Åshild skulle få barn med, hun sa heller ikke at hun skulle få barn. Hun gikk med store klær og var mest hjemme. Da hun skulle føde, ringte hun etter taxi. Taxisjåføren var fetteren hennes, som spurte om hun skulle på byen. – Nei, æ ska føde, sa mamma. Så fødte hun storesøsteren min, som ikke hadde noen far, men til gjengjeld to mødre. I bygda gikk det rykter om at hun hadde fått barn med en svart mann. Men han var bare fra Tønsberg. Det var ikke fint nok at mamma var fra Finnmark, så de fikk ikke gifte seg. Senere møtte hun Pappa, som jobbet i militæret i Vadsø.

Hvordan kan jeg unngå å være kreativ, jeg er datter av pappa som var klatremus Spillemann som elsket å synge svenske sanger, han elsket å underholde, elsket å være på scenen, dirigere og spille gitar og teater. Og Mamma, hun var Snusmumrikken. Hun elsket Tove Janssons fortellinger om Mummitrollet, og hun var nysgjerrig og anarkistisk anlagt. Hun lærte seg så mange husflidsteknikker, neverfletting, toving, hun gikk på kurs og utviklet seg så lenge hun levde.

Hvordan kan jeg være så elendig til å vaske, jeg som hadde en bestemor som var så flink til det? Jeg støvsuger knapt, og har jeg støvsugd har jeg ikke krefter til å tenke på vasking. Hvis jeg ikke skal skjerpe meg veldig, som til jul eller hvis vi får besøk. Da vasker jeg med mye styr og ståhei og føler meg elendig som ikke har vasket før. Ellers overser jeg det og tenker at verden ikke går under av at jeg ikke vasker. Men kanskje jeg går under hvis jeg ikke skriver og maler og tegner og lager uendelige mønstre. Det tror jeg, det føler jeg, man må faktisk prioritere hardt.

Bestemor var gift med Hermann. De fikk fire barn. Jeg møtte aldri bestefar Hermann, han døde før storesøsteren min ble født. Han var sønn av Brita Stina fra Kuusamo og Juha Jakob fra Piipola. Brita Stina kom da hun var ungdom, og reiste flere ganger frem og tilbake mellom Kuusamo og Ruija. Hun kom først til Kiberg der hun jobbet og tjente penger. Senere kom hun til Vestre Jakobselv og giftet seg altså med Juha Jacob som ikke ville i det russiske militæret. Han kom til Jakobselv og fant Brita Stina og så bodde de der i resten av sine dager og ble foreldre til en haug med unger som vokste opp og den yngste var Hermann som ble far til Mamma.

Mamma lærte meg noen få ord på finsk. Hevonen on hest, pappi on prest, suola on salt, gaikki on alt. Jeg lærte at västäräkki betyr linerle og at solskinn er aurinkonpaiste. Og når vi spiste middag, hadde vi ikke ruskefat men ruskakuppi. Jeg sugde på ordene som karameller, var stolt, viste dem fram. Det var gode ord i munnen og i hjertet, jeg lengtet etter disse ordene, jeg ville også snakke finsk. Og så kalte Mamma meg for Brita Stina. Hun ville nok at jeg skulle hete det. Pappa bestemte oppkalling etter vestlandsk farmor og grandtante. Men mamma kalte meg likevel innimellom for Brita Stina, etter bestemoren fra Kuusamo. – Drita Stina, sa broren min. Det var ikke like stas.

Da jeg var liten, tenkte jeg for eksempel på hvordan det hadde vært om familien min aldri hadde flyttet fra Bergen til den lille bygda Seines i Nordland. Da hadde jeg vokst opp i byen og blitt byjente, et helt annerledes liv så jeg for meg. Og sikkert mye bedre, for det tror man jo gjerne. Og byen var jo såklart mye bedre enn bygda, det visste jo alle. Jeg tenkte også på om Bestefar ikke hadde dødd den natten ved siden av Bestemor. Om han hadde kunnet vekke henne, om det hadde vært en ambulanse som kunne kommet og reddet ham, kanskje Bestemor hadde kunnet utføre hjerte-og-lungeredning, 2 pust inn i munnen og 30 kompresjoner, kanskje han hadde blitt frisk igjen og jeg hadde kunnet snakke med ham 15 år senere, kanskje vi kunne hatt et bilde av meg på bestefar Hermanns fang.

Jeg kjente ikke bestefar Hermann, like lite som jeg kjente oldemor Brita Stina, moren hans. Men jeg kjente kona hans, Elna Alfine Mietinen, født Malmstrøm, min bestemor. Hun lagde pannekaker til oss, hun kom til oss når vi trengte henne, da foreldrene mine ble skilt og ellers i livet, jul eller påske. Hun lå inne på mammas arbeidsrom som vi kalte kammerset, på vei til oss kjøpte hun alltid alle ukebladene i kiosken, inkludert Romantikk og Starlet. Hun trengte noe å lese på, fordi hun var ikke spesielt flink til å sove. Der er vi like, jeg og bestemor. Vi leser om natta. På den måten får man lest mye, kan jeg fortelle dere.

Det siste året har jeg lest mye om kvener og kvensk historie. Jeg har lest at det er en kvensk vår på gang. Jeg har lest om Kvääniteatteri og kväaninuoret og Ingeborg Arvola og Laila Lanes. Jeg har lest i Ruijan Kaikku og hørt på Ruijan Radio og jeg har prøvd å lære meg både finsk og kvensk. Fremdeles er de kvenske ordene for meg magiske karameller. Ord som hyvästi, joulufesti, talviaijankäänet og aamuruoka smaker bestemor og Jakobselv og jeg aner skyggen av Brita Stina bak dem. Kanskje Brita Stina hadde disse ordene i sin munn? Jeg samler på alt som kan gi næring til min kvenske identitet. Jeg oppdager at det er mye jeg liker og tror på som kan knyttes til det kvenske. Jeg oppdager at min opptatthet av håndverk og av gjenbruk og av skikkelige materialer kan være noe jeg har arvet, ikke bare fra mamma, men at hun også hadde arvet det fra sine formødre, ikke bare i Jakobselv men også i gamlelandet, Finland.

Jeg meldte meg inn i Facebookgruppa Kvener ut av skapet, og fant en haug med interesserte og interessante folk. Jeg begynte å male bilder inspirert av Brita Stina og hennes historie, som også er min historie. Brita Stina er så langt borte, men hun var en jente som kom til Finnmark. Hun kom sammen med faren sin, moren var død, kanskje i barsel. Hun hadde tre yngre søsken, den yngste var baby. Reiste de frem og tilbake med tre små? Hvem passet dem mens pappaen jobbet? Han måtte sikkert ut på sjøen og fiske, han som de fleste andre. Ikke rart han giftet seg igjen ganske fort.

De kvenskinspirerte bildene ble til en utstilling. Jeg bor på Vestlandet. Ingen kunne hjelpe meg med å synge kvensk på åpningen, jeg følte at det måtte være kvensk sang. Jeg måtte lære meg Hyvän illan selv, og synge selv. Det var skummelt, men godt, å stå der og synge den gamle sangen, de gamle ordene, og fortelle litt om historien til oldemor og andre kvener.

Onkelen min liker ikke at jeg bruker ordet kven. Men det er så mye mening i det for meg, jeg kan ikke høre på onkel. Sorry, onkel, men det er min tur nå, det er den kvenske våren, og ord kan forandre innhold, det er bra å være kven nå, vi kan være stolte!

Mie olen Brita Stina.
Mie olen viisikymmentä vuotta vanha.
Mie olen kvääni ja olen ylpeä siitä.

(Jeg er Brita Stina. Jeg er femti år gammel. Jeg er kven og jeg er stolt av det.)

 

Ragnhild Margretha Taranger Krüger. (Foto: privat)