Foto: Maureen Bjerkan Olsen

 

«Jeg fant ingen svar på mitt spørsmål verken i mine bøker eller ved å drikke», minnes misjonæren Peter Kujala i dette innlegget.

 

Peter Kujala. (Foto: Privat)

I tenåringsalderen satt jeg ved kanten av et stort vatn i finsk Lappland. Sammen med meg hadde jeg litt øl. Jeg satt og så på solnedgangen. Snart tok mørket over. Mens jeg satt der opplevde jeg bare tomhet. Jeg spurte meg selv: Finnes det i virkeligheten ikke noe mer? Dette spørsmålet  jaget inne i meg  mens jeg leste på Universitetet.

I nærmere fire år leste jeg kanskje 100 av de mest kjente bøkene som litteraturavdelingen hadde, filosofi og så videre. Samtidig ble finsk øl byttet ut med en annen type øl og også vin. Jeg var ofte på studentkroen og ble etter hvert beruset tre ganger i uken.

Jeg fant ingen svar på mitt spørsmål verken i mine bøker eller ved å drikke. Meningsløsheten og tomheten ville kvele livet, om det da fantes noe liv. Hele tiden møtte jeg kristne som ønsket at jeg skulle ta i mot Jesus. Med hånflir og overlegenhet viftet jeg dem bort. Ordene de brukte kom jeg likevel ikke unna og de vekket min samvittighet. Jeg fikk en merkelig opplevelse, men hvor kom den fra?

Skulle jeg behøve «syndenes forlatelse?»

I disse dagene døde en nær bekjent av meg. Jeg var med og bar kisten og idet vi bar den ut, opplevde jeg  Guds nærhet. Jeg opplevde lys, glede og fred midt i all sorg og død. Det fantes noe der oppe.

Rystet og fornærmet sent om kvelden den 17. august 1995, begynte jeg å lese en bok om evangeliet. Da ble den kristne tro alvor for meg. Jeg forsto at jeg var skyldig ovenfor Gud. Frelseren Jesus hadde likevel tatt min skyld, min straff, opp på det blodige Korset. Men som en sta, envis og overmodig finlender ønsket jeg enda et bevis og en bekreftelse fra den Høyeste. Jeg fikk svar. Jeg så ut gjennom vinduet og løftet mitt blikk i nattemørket mot himmelen mens jeg ropte høyt: «Gud om du finnes, vis det for meg nå.» Og Gud viste seg denne gangen med overveldende kjærlighet og fred. Hele rommet ble blendet hvitt. Jesus tok meg i handa og sa: «Peter, jeg døde for deg. Jeg elsker deg. Du er tilgitt og fri. Følg meg.»

For første gang falt jeg ned på kne og bad: «Forlat meg Gud, sett meg fri. Jeg tror på deg Jesus. Jeg er din.» Det nesten mest utenkelige skjedde. Tomheten forsvant. Livet seiret og fylte meg slik at hvert atom i min kropp fløt over. Jeg ble frelst og opplevde mening, salighet og hensikt med mitt liv.

Slik er det fortsatt etter 27 år. Jesus er den beste gaven. Alle kan ta imot Ham som bærer enda inn i evigheten. Tryggere kan ingen være.

 

Peter Kujala, misjonær til Nordkalotten