Filetarbeidere under en pause på Bugøynes på 70-tallet. (Foto: Camilla Carlsen/Grenselandmuseet)
«En av sakene de tok opp i forbundet var den negative tonen i massemedia.» Alf Salangi med et nærmere blikk på betydningen av finsk arbeidskraft for fiskeindustri og samfunn lengst nord i landet. (Innlegget har tidligere vært publisert i Sagat.)
De fleste av oss kjenner til den finske innvandringen spesielt siste halvdelen på 1800-tallet hit til Finnmark og Nord-Norge.
På den tiden var jordbruket hovednæringskilden i Nord-Finland, men det ble klimatisk forverring med misvekst og hunger, sykdommer, nød og død. Folk var nødt til å flytte på seg, de fleste som kom til Finnmark kom fra et større område i Finland som omfattet hele Lapplands len til Oulu-distriktet.
100 år senere, siste halvdelen på 1900-tallet spesielt på 60- og 70-tallet fikk vi nyere finsk innvandring, såkalt ny innvandring. På 1960- og 70-tallet var det gode tider i fiskeriene, det var gode priser på fiskefilet og gode forekomster av fisk. Filetproduksjonen gikk for fult ved fiskebrukene, men det var mangel på arbeidskraft.
Man måtte få tak i arbeidskraft utenom Finnmark fylke. På slutten av 60-tallet og på 70-tallet var det store vervekampanjer fra norsk side for å få tak i finsk arbeidskraft til Norge. Det var stor arbeidsledighet, spesielt i Nord-Finland. Mange kom, spesielt jenter som tok arbeid i fiskeindustrien langs hele Finnmarkskysten. På 60-tallet hadde Hammerfest og Berlevåg mest finsk innvandring. På 70-tallet var det også mange som kom til Sør-Varanger, Vadsø, Vardø, Båtsfjord og Nordkapp.
I Sør-Varanger var det behov for arbeidskraft ved AS Sydvaranger, på sykehus, helsevesen og bygge bransjen. På Bugøynes var det behov for arbeidskraft i fiskeindustrien. Her var det også mange finlendere som fikk seg arbeid. Den nyere finske innvandringen kan karakteriseres som arbeidsmigrasjon.
Mange arbeidere behersket bare det finske språket på den tiden. De som fikk seg arbeid øst i Finnmark, kunne kommunisere noe på finsk med stedets befolkning, men slik var det ikke overalt ute ved kysten og i Vest Finnmark. I selve tettstedet Kirkenes var det heller ikke så mange finsktalende. Språket har mye å si for kontakten med lokalbefolkningen og trivsel.
Det kom også familier med barn hit. Mange jenter, men også menn, giftet seg med norske beboere og stiftet familie. På grunn av språket hadde finlenderne ofte behov for hjelp i det nye landet i arbeid, helsevesen, trygdesystemet og offentlige kontorer med mer.
I den forbindelse ble det dannet flere norsk finske foreninger i fylke. Mange av foreningene feirer 40-årsjubileum i disse dager. Selv var jeg med på å stifte Sør-Varanger norsk-finsk forening. I styrene satt både innvandrere og lokale fastboende.
På medlemsmøtene hadde innvandrerne behov for å treffes sosialt, kulturelt, bli kjent med likesinnede og lokalbefolkningen. Man sang finske sanger og fikk info om hverandres tradisjoner innen mat med mer. Det ble tatt opp info om det norske systemet innen blant annet arbeid, sykdom og trygd.
Foreningen arrangerte merkedager i Finland slik som nasjonaldagsfeiringen, morsdagsfeiring og feiring av jul for barn og barnefamilier m.m. Foreningen arrangerte dansefester der det var finske danseband til stede. Det kom sangkor, spillemenn m.m. fra Finland på norgesbesøk med gjenvisitt fra Norge.
Det ble opprettet vennskapsavtaler mellom finske og norske byer/steder. Det ble arrangert idrettsutveksling mellom landene. Foreningen arrangert felles turer til Finland og også i fylke.
Det ble dannet Nord-norsk finskforbund og en av sakene de tok opp i forbundet var den negative tonen i massemedia, i både norske og finske aviser, angående finske jenter i fiskeindustrien med mye festing og dårlig oppførsel. Mange finske foreldre oppsøkte steder der barna jobbet for å få nærmere kjennskap om dette. Ofte uten at barna viste om dette.
Forbundet var initiativtakere til en undersøkelse om finske innvandrerkvinners liv i Nord-Norge blant annet kvinner i fiskeindustrien. Både de lokale finskforeningen og finskforbundet har hele tiden hatt som mål å ivareta de finske innvandreres interesser i det norske samfunnet.
Norge har også vært heldig og fått mange ressurspersoner fra Finland innen arbeid og i samfunnslivet ellers. I senere tid har det blitt færre lokalforeninger og forbundet er blitt landsomfattende og heter i dag Norsk-finsk forbund.
Alf Salangi
