Det største problemet om Fefo forsvinner vil være å sikre en felles forvaltning av rekreasjonsressursene jakt, fiske og bærplukking. Men det er på ingen måte en utfordring som ikke kan løses av kommunene i fellesskap, mener Jarle Mjøen. Foto: Tor Oskar Thomassen

 

«Med den sterke finske innvandringen til Karasjok over flere hundre år, og med et norsk innslag, rett nok av mindre omfang, er også karasjokingene en miks av etnisitet og kultur som stadig flere trekker fram som viktig identitetsmerke på oss finnmarkinger», skriver Jarle Mjøen i dette innlegget. Mjøen er politisk redaktør i Altaposten, hvor innlegget først sto på trykk.

 

Jeg er gammel nok til å ha opplevd kampen om Altaelva, og i kjølvannet samfunnets erkjennelse av urett mot det samiske folk og forsterket rettighetsstatus. La meg også opplyse at dersom noen skulle gå gjennom underskriftslistene mot utbyggingen av Altaelva, vil mitt navn dukke opp flere titalls ganger. Motivert av et ønske om å ta vare på miljøet, og unngå kjørevei i viktige viddeområder, var det min måte å stå i kampen.

Les mer om bakgrunnen her: Hvem bodde der først, kvener eller samer?

Alta-kampen ble både en miljøkamp, og en kamp for styrking av samisk språk og kultur. Og ikke minst en rettighetskamp for samene. I min hjembygd Tverrelvdalen ble både miljøkampen, og den samiske dimensjonen møtt med lite forståelse og en motreaksjon som heldigvis aldri utviklet seg voldelig. En av de som engasjerte seg sterkt, ikke minst ut fra det samiske perspektivet i saken, var den avdøde journalisten og forfatteren Jon Michelet. Han gikk offentlig ut og karakteriserte motreaksjonene i Tverrelvdalen som naturlige i en historisk sammenheng; dette var ei bygd etablert av fattige hvite rasister.

Brukt av Alta-innbyggere

Som de fleste andre av mine sambygdinger reagerte jeg med sinne og vantro på uttalelsen til Michelet. I et selvkritisk historisk tilbakeblikk er det bare å erkjenne at Michelet traff gangske bra. For forfedrene ble tvunget ut av bondebygder i dalene i Sør-Norge fordi gårdene hadde nådd en tålegrense i oppdeling til nye generasjoner i slektstreet. Dermed ble gruvedrift, og senere bureising i en ubebodd dal nær gruven på Raipas, deres livsreise. Våre forfedre var utvilsomt fattige, men likevel stolte av sin bakgrunn. Faktisk følte de seg bedre enn de øvrige i Finnmark, og det lå sikkert også elementer av rasisme i hvordan egen kultur ble favorisert, og måten de veide øvrige befolkningsgrupper på. Dette er nok også en arv som først de senere tiår har blitt visket ut.

Vi må tilbake til 1828 for å finne starten på «kolonisering» av Tverrelvdalen. Et hardt liv med å rydde gårder og skape utkomme til seg og sine. Etter hvert ble også utnyttelsen av naturressursene på vidda en viktig del av matauken. Historiene om hvordan bygdefolket, særlig på ettersommeren, tok seg inn over vidda, ofte med hest og vogn, plukket bær og drev matauksfiske, er mange. Denne formen for matauk varte til lenge etter 2. verdenskrig. En mye brukt del av vidda var områdene rundt Iesijavre. På vinteren var det mange som drev jakt og fangst.

Som etterkommer av de «fattige hvite rasistene», er jeg og mine sambygdinger ikke aktuell for rettigheter til land og vann. Det selv om det er mange altaværinger som bruker områdene rundt Iesijavre som nå omfattes av kravene om kollektiv eiendomsrett til folket i Karasjok.

Utmarksdomstolen

I disse dager pågår det en rettssak hvor utmarksdomstolen, satt i Karasjok, skal dømme hvem som har rettighetene til land og vann, også der Alta-folk fram til i dag har høstet av viddas herligheter. Uansett hvor sårt dette er har vi ikke noe valg; vi må respektere at eiendomsretten er juridisk, og at det høyst sannsynlig er Høyesterett som til syvende og sist og etter en lang rettsprosess vil fastslå hvem de rettmessige eiere er.

Det er to hovedgrupper som har stevnet Finnmarkseiendommen for å sikre seg eiendomsrett til arealene innenfor kommunegrensene til Karasjok. I den ene tvisten framstår Karasjok kommune sammen med to organisasjoner som krever kollektiv eiendomsrett til land og vann på vegne av kommunens innbyggere – alle innbyggerne. Den andre tvisten drives fram av den såkalte Guttorm-gruppen og to reinbeitedistrikt. De krever også eiendomsrett til land og vann, men kun en eiendomsrett for den samiske befolkningen.

Det store paradokset for meg er at Stortingets intensjon med Finnmarksloven, med full støtte fra Sametinget og samiske organisasjoner, var at finnmarkingene i fellesskap skulle eie land og vann i hele fylket, noe det nå kastes vrak på.

Garantien var at Finnmarksloven ikke skulle tildele rettigheter på etnisk grunnlag, men derimot sikre at forvaltningen av rekreasjonsressursene fiske, jakt og multeplukking skulle forbli en allemannsrett. Frykten for at Finnmark skulle bli et lappeteppe av forvaltninger ble framstilt som skremselspropaganda. Saken i utmarksdomstolen kan ende opp med det stikk motsatte av lovnadene om at vi alle er finnmarkinger, har like rettigheter og skal kunne forholde oss til en forvaltning uansett hvor vi beveger oss i utmarka i Finnmark.

Paradoksene

Paradoks to, selv om det kanskje ikke er det mest sannsynlige utfall, er at rettighetene blir tilkjent den samiske delen av befolkningen i Karasjok. Det blir et skille på etnisitet, rase og kultur som kaster mørke skygger til regimer og land vi helst ikke vil assosiere oss med. Vi er heldigvis langt fra slike forhold uansett dom. Samtidig er det er nærmest utenkelig at rettsstaten Norge skal stille seg bak å skille innbyggere født og oppvokst i Karasjok på grunnlag av etnisitet. Med den sterke finske innvandringen til Karasjok over flere hundre år, og med et norsk innslag, rett nok av mindre omfang, er også karasjokingene en miks av etnisitet og kultur som stadig flere trekker fram som viktig identitetsmerke på oss finnmarkinger.

Vi er i starten av rettssaken. Innledningsforedraget til en av partene er avholdt når jeg skriver dette. Caroline Lund og hennes to hjelpeadvokater representerer Karasjok kommune og lokalbefolkningen i rettssaken mot FeFo om eiendomsretten til Karasjok. Lund brukte sterke ord, og hevdet at innbyggerne var utsatt for kolonialisering, fornorskning og regelrett rasisme av Staten før Fefo ble til. Her tror vi Lund har sine ord i behold.

Likevel er det mange i Finnmark som ønsker Staten tilbake som forvalter. Statskog, som til tross for alle sine feil og mangler som forvalter, behandlet finnmarkingene som finnmarkinger uavhengig av etnisitet.

Fefo ut, kommunemodell inn

Dersom Karasjok-eiendommen blir en realitet vil det være starten på slutten for Fefo.

I neste omgang vil Kautokeino og Tana få sine eiendommer og forvalte. For Alta og øvrige kommuner er det da naturlige å kreve at kommunen på vegne av innbyggerne skal forvalte land og vann innenfor sine kommunegrenser. Det vil vi tro at også vil være tilfellet for andre kommuner.

Da kan vi få en kommunemodell, styrt demokratisk uten etnisk forskjellsbehandling. Det største problemet vil være å sikre en felles forvaltning av rekreasjonsressursene jakt, fiske og bærplukking, men det er på ingen måte en utfordring som ikke kan løses av kommunene i fellesskap. I en slik modell vil reindrifta, og dermed den viktigste samiske kulturbæreren, bli den store taperen.

Reindrifta kjenner ikke kommunegrensene, noe lovgiverne har vært klart på og har gitt en ekstra beskyttelse gjennom Finnmarksloven som nå kan stå for fall.