Hilde Kat. Eriksen. (Foto: Privat)
«Dersom vi starter ei kvensk forfatterforening for alle kvenske forfattere, så skal vi ikke i framtida stenge døra for de som ikke mestrer språket», skriver Hilde Kat. Eriksen i dette innlegget.
«Forfatterforeninger som ekskluderer alle som ikke skriver på kvensk, forlag som kun utgir på kvensk, skrivekonkurranser kun for tekster på kvensk – vi er ikke der i dag. Det må mer revitalisering til, og i mellomtiden må det utvises skjønn». Sitatet er hentet fra Ruijan Kaikus lederartikkel i nr. 1-2022, en leder som handler om hva kriteriene for en kvensk skrivekonkurranse skal være.
Jeg fokuserer her ikke på skrivekonkurransen, som er et flott tiltak, eller ideen om at noen en gang vil forsøke å leve av å gi ut kvenskspråklige bøker! Blikket mitt hviler på de første ordene i sitatet: «Forfatterforeninger som ekskluderer alle som ikke skriver på kvensk». Dit skal vi vel ikke.
Så vidt jeg vet, er det bare to forfatterforeninger i Norge som har et språkkrav: Samisk forfatter- og oversetterforening/ Sámi fágagirječálliid ja jorgaleaddjiid searvi, der kravet er at man skriver og utgir på samisk. Man behøver ikke være same for å bli medlem der, kravet er altså at man skriver på samisk, og så vidt meg vites har foreninga hatt dette kriteriet helt siden oppstarten i 1992.
Litt tristere; Den samiske forfatterforeninga, Sámi Girječálliid Searvi (SGS) endret for få år siden opptakskriteriene, slik at de som blir tatt opp i foreninga i dag, må skrive på samisk. De ikke-samiskspråklige (og noen samiskspråklige) samiske forfatterne forlot foreninga etter at dette vedtaket ble gjort. De som gikk ut startet i 2019 ei ny forening for samiske forfattere, Foreninga samiske forfattere/Searvi sámi girječállide, der det ikke er noen krav til hvilket språk du skriver på.
Jeg er medlem i Nordnorsk forfatterlag (Nnf), og der har vi heller ikke språkkrav. Dersom det kommer søkere som skriver på et språk som vårt litterære råd (som vurderer søknadene) ikke mestrer, så henter vi inn nødvendig kompetanse. – Hvem er så nordnorske forfattere? Nnf utviser kontinuerlig skjønn i vurderinga. Det har vært gjort siden foreninga ble stiftet for femti år siden, 1. august 1972. I vedtektene til Nnf heter det at forfattere som bor og arbeider i landsdelen kan bli medlemmer. Nordnorske forfattere bosatt utenfor landsdelen kan bli medlemmer etter særskilt vurdering, medlemmer av utenlandske forfatterorganisasjoner kan tas opp i laget når de bor i landsdelen. Andre med litterær tilknytning til Nord-Norge kan bli medlemmer etter særskilt vurdering. Og fra starten av har det vært kvenske og samiske forfattere med i Nnf. Blant annet min egen far, forfatteren Hans Kristian Eriksen, som skrev flere bøker med kvensk tema, men som skrev på norsk.
For de samiske og kvenske forfattere som historisk sett gjennom fornorskninga har mistet det samiske og / eller det finske/kvenske språket, så er det ikke uten videre enkelt å ta tilbake språket på et nivå som gjør at man har litterær kvalitet på det skrevne ord. En forfatter må skrive på det språket som en kjenner seg fortrolig med. Hvilket språk man publiserer på, kan være en annen sak. Tekst kan oversettes til kvensk slik at det blir mer litteratur for kvenskspråklige lesere – det vil være med på å styrke det kvenske språket. Det samme gjelder utgivelser av tospråklige bøker.
Jeg håper at ei framtidig kvensk forfatterforening vil være der også for litteraturen og de tekstbaserte kunstuttrykkene (sangtekst, teatertekst, filmmanus og lignende), ikke bare for det kvenske språket. Dersom vi starter ei kvensk forfatterforening for alle kvenske forfattere, så skal vi ikke i framtida stenge døra for de som ikke mestrer språket. Vi skal ha romslighet nok til å tolke dersom ikke alle medlemmer snakker samme språk, i stedet for å ekskludere ikke-kvenskspråklige forfattere. Det er ikke så alt for mange kvenske forfattere å ta av. Det blir smale litterære diskusjoner i ei lita forening som utestenger flere av sine egne, og det gagner i hvert fall ikke verken litteraturen eller leserne.
