Miriam Aurora Hammeren Pedersen. (Kuva: Privat)
«Selv om skogfinsk språk faktisk skulle ha et reelt revitaliseringspotensial, så ville en fullstendig gjenoppbygging av språket blitt et svært kostnadskrevende prosjekt.» Det skriver sosialantropolog og organisasjonsuavhengig skogfinne, Miriam Aurora Hammeren Pedersen, i dette leserinnlegget.
Av Miriam Aurora Hammeren Pedersen
Språkrevitalisering er blitt et aktuelt samtaletema i det skogfinske miljøet.
For noen år siden var jeg entusiastisk tilhenger av å gjenreise skogfinnenes språk – det østfinske språket som ble snakket av de finske innvandrerne til det sørlige Skandinavia på 1600-tallet og deres etterkommere. Dette språket er i dag dessverre ikke lenger levende. Det er imidlertid mange, anslagsvis en halv million mennesker her i Norge, som har en forbindelse til dette språket gjennom skogfinsk slektsopphav. Å revitalisere språket «skogfinsk», følte jeg, ville gi dagens skogfinner en mulighet til å komme enda nærmere våre forfedres og formødres kultur, og det ville kunne satt enda mer fart på den revitaliseringen av skogfinsk identitet som for tiden pågår. I 2015 startet jeg til og med en Facebook-gruppe for det skogfinske språket.
I dag har jeg imidlertid skiftet mening, i alle fall delvis. Selv om skogfinsk språk faktisk skulle ha et reelt revitaliseringspotensial, så ville en fullstendig gjenoppbygging av språket blitt et svært kostnadskrevende prosjekt. Jeg synes ikke at det skogfinske miljøet kan tillate seg å prioritere å bruke tilskuddspenger på en fullstendig språkrevitalisering før det blir et allment ønske på tvers av de ulike skogfinske organisasjonene – noe det per dags dato ikke er.
Det betyr imidlertid ikke at vi bør glemme alt om skogfinsk språk. Debatten bør ikke stå mellom full revitalisering eller ingenting. Som professor Trond Trosterud ved UiT skisserte i august på oppdrag fra Skogfinneforeningen, så finnes det også andre muligheter. Én mulighet, skriver Trosterud, er en delvis revitalisering av skogfinsk som et såkalt rituelt språk, noe som «inneber å lære seg å uttale fraser i visse samanhengar». Som eksempler på dette nevner Trosterud det å lære seg skogfinske uttaleregler, å lære seg autentiske rim, regler og sanger på skogfinsk, og å lære skogfinske stedsnavn og personnavn og forstå hva de betyr.
Trosterud skriver at dette tiltaket er «fullt mogleg å gjennomføre», og nevner flere relevante kilder som kan brukes som grunnlag for et slikt prosjekt. Jeg mener faktisk at arbeidet i stor grad allerede er gjort, og at brukbart materiale ligger klart i enda større grad enn Trosterud skisserer.
Det svenske Institutet för språk och folkminnen (ISOF) oppbevarer en samling av «värmlandsfinska» berettelser samlet inn av Matti Mörtberg på 1930-tallet. Noe av dette materialet er publisert på nettet. Om man ønsker å lære seg noen særegne skogfinske ord, fraser og grammatiske former, er ISOFs nettside et godt sted å begynne. Her kan man også lytte til lydopptak av skogfinsk språk, slik at man kan høre hvordan språket faktisk ble snakket. Hele Mörtbergs samling er utgitt i bokform, sammenstilt og kommentert av Torbjörn Söder, og kan også leses på nettet.
En annen lett tilgjengelig ressurs er Torbjörn Söders artikkel «Svensk påverkan på värmlandsfinska», en svært lærerik artikkel om hvordan finsken i Värmland er blitt påvirket av svensk. I Söders artikkel er det mange nyttige gloser man kan lære seg dersom man ønsker det, og han forklarer også noen trekk ved dialektene som ble snakket av de første skogfinnene som innvandret til Skandinavia.
I tillegg finnes det mange små artikler og hefter, tilgjengelige på nettet, samt en rekke bøker om lokal historie og kultur på Finnskogen, som hver for seg inneholder ord og korte fraser fra skogfinnenes språk. En slik bok er Dagfinn Grønosets Finnskogens folk, hvor vi allerede på første side av første kapittel møtes med en skogfinsk hilsen, Hyveä paiveä, «God dag» (som skiller seg fra riksfinskens Hyvää päivää).
Jeg vil hevde at slike små, hverdagslige fraser er svært viktige, og bør legges til Trosteruds liste over rituelle bruksområder for skogfinsk språk. Å si «god dag» eller «takk» på skogfinsk til en annen skogfinne kan være en fin måte å hedre og markere sitt opphav og sin identitet på, selv om man ikke har mulighet til å lære seg det skogfinske språket flytende.
Materialet er der ute, med et stort tilfang av ord og grammatiske former. Noen former vil variere avhengig av dialekt, men når det gjelder helt grunnleggende ordforråd og daglige uttrykk er det lite sannsynlig at forskjellene er så store at det blir et problem. Trosterud skriver også – helt korrekt – at det bør jobbes for å utarbeide en finskbasert ortografi for det skogfinske språket, men vi må ikke glemme at det allerede er gjort et veldig solid grunnlagsarbeid for dette gjennom arbeidene til f.eks. Torbjörn Söder. Alt i alt står vi som skogfinner i en veldig gunstig posisjon når det gjelder språkgjenreisning på lavterskelnivå.
Om man kun ønsker en del-revitalisering av skogfinsk som rituelt språk, kan man få til mye med små ressurser. Klarer man å tromme sammen en liten gruppe personer med nok tid og engasjement samt en viss kunnskap om finsk språk, kan mye gjøres på frivillig basis.
Et første steg vil kunne være å bruke Mörtbergs og Söders arbeider (og andre kilder) som grunnlag for å skrive et utkast til en liten skogfinsk «lommeparlør» – et lite hefte med grunnleggende fraser og korte tekster med oversettelse og uttaleforklaring – som deretter kan sendes til en eller flere personer med relevant språkvitenskapelig fagkompetanse for gjennomsyn og eventuelle rettelser. Når lommeparløren er ferdig kan den utgis digitalt, med produksjonskostnader nær null.
Dette er mitt konkrete forslag, og mitt personlige innlegg i språkdebatten. Selv er jeg ikke lingvist, men bidrar gjerne med tid og arbeidskraft i et slikt prosjekt dersom det er ønskelig.
