Kai Petter Johansen. (Foto: Pål Vegard Eriksen)

 

«Kommisjonsrapporten setter press på myndighetene på flere områder, blant annet om å søke likeverd», skriver NKF-leder Kai Petter Johansen i dette innlegget.

 

Det er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som har fått i oppdrag å følge opp rapporten «Sannhet og forsoning». Tirsdag 20. juni kommer de til Kainun institutti – Kvensk institutt i Børselv for å lytte til kvenene.

Norske kveners forbund (Nkf-Rk) blir representert ved forbundsleder Kai Petter Johansen, og Jan Erling Pedersen, leder for kvenforeningen i Lakselv. Kai Petter Johansen uttaler:

Sannhets- og forsoningskommisjonen har slått fast at myndighetene må iverksette politikk for å redde det kvenske språket, ivareta kvensk kultur, øke kunnskapen i befolkningen og motvirke konflikter. Det femte punktet i tiltakspakka er å implementere regelverk. Dette siste gjør at det blir ekstra spennende å møte kontroll- og konstitusjonskomiteen, organet som har i oppgave å kontrollere at departementene gjennomfører politikken Stortinget har vedtatt. Forslaget om å iverksette allerede gjeldene regelverk kan ikke forstås på annen måte enn at kommisjonen retter kritikk mot myndighetene på dette punktet.

Forvaltingens manglende oppfølging har ført til tap av språk, kultur og revitalisering. Dette har vi tatt opp med myndighetene, ved gjentatte anledninger og over mange år. Vi er derfor glade for å ha blitt hørt, slik også kommisjonsmedlem Einar Niemi nylig fastslo i et intervju med Ruijan Kaiku. Kommisjonen er også tydelig på at kvenene må ha medbestemmelse i saker som angår oss.

Kommisjonsrapporten setter press på myndighetene på flere områder, blant annet om å søke likeverd. At politikere og myndigheter rangerer nasjonale minoriteter under urbefolkning utfordrer dette. Vi kommer ikke videre når vi alltid skal bli sammenliknet og satt opp mot urbefolkningen. Vi må ha en statssekretær med både kunnskap og vilje til å jobbe våre saker. En av de konkrete sakene vi ønsker å drøfte med kontroll- og konstitusjonskomiteen er behovet for egen statssekretær for nasjonale minoriteter.

Manglende implementering av regelverk og rangering av minoriteter, opplever vi som gjennomgående problemer. Vi vil utfordre de enkelte medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen om å ta dette med tilbake til egne partier. Det trengs en granskning av holdninger og også en vilje til å gjøre noe.

Den generelle kunnskapen i samfunnet er lav, men kunnskapen om hvordan man kan få løftet kvenene og de andre nasjonale minoritetene, finnes. Det er stor overføringsverdi fra det man allerede har fått til når det gjelder samene.

At Jan Erling Pedersen hadde anledning til å bli med i møtet er flott. Det kan være fint for rikspolitikerne å møte en som lever i et område der det kvenske språket brukes daglig. En som kjenner til den rotekte, kvenske kulturen, og som ble utsatt for fornorskningspolitikken gjennom skoleverket.

Vi vil også gjøre det helt klart at vi har tatt av egen lomme for å komme oss til Børselv. Forventningene til Nkf-Rk er høy, også fra myndighetenes side. De vil gjerne ha våre råd, men da må de også sette oss i stand til å klare denne store oppgaven.

Allerede i innledningen til tiltakspakken listes frivilligheten opp blant sivilsamfunnets aktører det knyttes forventninger til. At Nkf-Rk både kan og vil bidra til en forsonende minoritetspolitikk som tar utgangspunkt i det flerkulturelle, må det ikke herske tvil om. Myndighetene må på sin side ta ansvar og sette av midler til oss. Vi har ingen reserver å tære på.