Det er trygt å ty til ull i ulike sammenflettinger, men Ruijan Kaikus konkurranse er åpen for alle typer kvenske kulturmarkører. (Foto: Arne Hauge)
Har du den fineste og mest spennende kvenske kulturmarkøren?
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Strikking, tresløyd, rosemaling, matlaging og mye annet håndarbeid:
– Det har stått på dagsorden i femten år å få i stand flere kvenske kulturmarkører. Får man det til, vil det være veldig bra. Jeg har tro på en konkurranse, sier Ivar Johnsen, generalsekretær i Norske kveners forbund, Ruijan kveeniliitto.
Som medlem av juryen skal Johnsen bedømme innsendte bilder av bidragene til konkurransen. Johnsen håper at folk samtidig skriver noen linjer om tingen; forklarer hva det er, bruksområde, om man har laget den selv og hvor ideen kom fra.
Designet Kvensokken
Hva er så en kulturmarkør? Anne-Gerd Jonassen bor i Sørstraumen i Kvænangen, og er en av få som faktisk har designet en typisk kulturmarkør. Trommevirvel verdig; hun designet og produserte Kvensokken. Den tuslet inn i offentlighetens lys i Ruijan Kaiku høsten 2015, hvor Anne-Gerd gjorde noe så raust og sjeldent som å røpe den ulne statshemmelighet; hun ga oss oppskriften. Den ser du her: Slik strikker du kvensokken
Les også: Vadsøvotten – ullen inspirasjon
Velger duse farger
– Jeg hentet fargene fra emblemene til Norske kveners forbund og Halti kvenkultursenter. Sokkene ble ganske populære, men skulle jeg designet dem på nytt i dag, ville jeg valgt dusere farger, sier Jonassen. Her har du litt praktisk informasjon om konkurransen:
Anne-Gerd sier at dempete farger harmonerer fint med det kvenske. I gode og onde dager har naturen til all tid preget kvenenes kulturelle bevissthet, en natur som trives best når den maler fra palett i varierte jordfarger. Hun minner om at folk før i tiden farget plagg og annet med farger laget av vekster hentet fra skog og mark.
Gjenbruk er tingen
Det Kvensokkens mor derimot ikke nedtoner, er behovet for ennå flere kvenske kulturmarkører.
– En konkurranse vil være kjempefint, sier hun, og forteller at det er grupper og utvalg på gang som skal se nettopp på kvensk brukskunst før og nå. Det er alt fra smedarbeid til tjæremilebrenning og lafting og tømring. Og gjenbruk.
Elvebåten er en fin kvensk kulturmarkør, og noe man definitivt kan delta med. Som alternativ til en 7 meter lang Norgespakke, kan den stolte eier heller sende en epost med bilder av båten og detaljene. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
– Kvenene var kjent for å aldri hive noe før man var helt sikker på at det ikke kunne brukes til noe annet. Jeg minnes min far hadde en trekasse som ble til verktøykasse. Man gjenbrukte alt, sier Jonassen, som gjerne deler sine ideer med leserne.
Kvensk busserullsjakke
– Jeg har lyst til å brodere bilder med kvenske ordtak. Pent på veggen samtidig som det vekker interesse for språket. Å sy enklere kvenske plagg, som hverdagsskjørt, vest og kep, frister også. Det blir rimeligere enn kvendrakten, og plaggene kan brukes oftere.
En annen ting Anne-Gerd har lyst å lage, er kvensk busserullsjakke med belte rundt midjen. Et kofteliknende enkelt plagg, beskriver hun, hvor matpakken kan puttes innafor.
– Vi kunne også trenge tovete votter med det kvenske flaggmotivet og emblemet til forbundet vårt, sier hun.
Bli med og revitaliser
– Og uansett hva man lager, enten det er mat eller husflid, hvis man kommer på noe nytt som man selv mener er kvensk – ja så er det det. Opphavsmannen bestemmer, sier Jonassen.
Ideene er mange. En sambygding av Anne-Gerd, han heter Valter Olsen og er rektor ved Kvænangen barne- og ungdomsskole, har overfor Ruijan Kaiku pekt på modernisering av gamle strikkeoppskrifter som en liten puslespillbit i en revitalisering som omfatter nær sagt en hver tradisjonell gjenstand sentralt for det kvenske husgeråd.
