Pål Vegard Eriksen har et sterkt ønske om å se bestemoras språk i de brevene hun skrev til sin venn i Finland. Kanskje du vet noe om Sanna Marja Liisa Kosonen, hun skriver seg kanskje Liisa Virtanen. (Arkivfoto: Heidi Nilima Monsen)
– Bestemor hadde en brevvenn i Suomussalmi. Jeg har et inderlig håp om å komme i kontakt med henne, sier Pål Vegard Eriksen fra Storslett.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Milda Karlotte Salo som liten. (Foto: Privat)
Nylig tok Pål Vegard Eriksen kontakt for å høre om Ruijan Kaikus lesere kanskje vet noe i anledning en sak han lenge har hatt på hjertet. Eriksen har kontaktet media også i Finland for å spre det spørrende budskap, og saken gjelder bestemorens brevvenn.
Pål Vegard opplyser at bestemora hans het Milda Karlotte Salo, senere gift Eriksen. To av hennes besteforeldre kom fra henholdsvis Kauhava sør i Finland og fra Syväjärvi nord i Finland.
Ute etter språket
– Bestemor ble født i Norge, men hun snakket kvensk/finsk. Jeg har blitt fortalt at brevene hun sendte ble skrevet på hennes eget språk. Et språk hun egentlig ikke hadde lært seg å skrive. Det finnes ingenting annet skriftlig etter henne på hennes eget språk, sier Eriksen, som til daglig arbeider med kvensk språk, kultur og historie ved Halti kvenkultursenter IKS i Nordreisa. Brevene bestemoren sendte fra seg på hennes eget morsmål er derfor av stor interesse for ham.
– Det er ikke innholdet som sådan jeg er ute etter, det er språket. Jeg vil så gjerne lese bestemors språk, og se hvilke ordvalg og vendinger hun har brukt. Dersom noen av brevene finnes vil det være av enorm betydning for meg personlig om jeg fikk sett på dem, sier han.
Ble aldri noe av
Pål Vegards bestemor døde allerede i 1998. Før hans bestefar også døde, det var i 2020, fortalte han om brevvekslingen til sønnesønnen.
Milda Karlotte ble senere gift Eriksen. Hun hadde en finsk brevvenn, som barnebarnet i dag prøver å nå. (Foto: Privat)
– Bestefar husket brevvennens navn som Sanna Marja Liisa Kosonen, men det trenger ikke være helt korrekt. På en facebookgruppe hevdet imidlertid noen at hun i dag skriver seg som Liisa Virtanen, sier brev-søkeren.
Bestefaren fortalte også til Pål Vegard at de var blitt invitert på besøk til Suomussalmi, men at det dessverre aldri ble noe av.
Må bare prøve
– Jeg vet ikke om bestemors brevvenn ennå lever, jeg aner ikke om brevene fortsatt finnes, og jeg vet ikke om hun vil la meg få tilgang til dem. Men jeg kan ikke la være å håpe, og kan ikke la være å prøve. Jeg håper lesere av Ruijan Kaiku kan føre meg til henne.
– Dessverre har ikke bestemors språk overlevd helt til min generasjon, så dersom jeg kom i kontakt med brevvennen og hun bare snakket finsk, så må jeg nok kontakte en tolk, avslutter Pål Vegard.
Så dersom du vet noe om saken, ta kontakt, kan det oppsummeres.
