Liten vilje til å berge historisk kvensk bygning: Eierne fotviler

.

På Repokoski eller Revfossnes på østsiden av Lakselva i Porsanger, langs den gamle hesteveien Hevostie til Karasjok, står et fjøs som meget vel kan være den eldste kvenske bygningen i hele Finnmark. Men å få inn pengene som trengs for å iverksette det nødvendige bygningsvernet, har vist seg frustrerende vanskelig.

Erlend Skjetne

Fjøset står på eiendommen til Agnar Edmund Johansen, hvis slekt har bodd lenge i området rundt Repokoski. Agnar hadde sauer i fjøset så sent som for fem år siden. Men så ble han syk, og siden har det særlig vært kona Laila Nilsen Johansen som har kjempet for å bevare fjøset. Prosessen har vist seg så tungrodd at Laila i april måned gikk ut i avisa Ságat med trussel om å brenne ned fjøset, som er anslått å være fra senest 1772.

Kulturminnefondet har sviktet 
Det har ikke stått på planer. RidduDuottarMuseat med konservator Riinakaisa Laitila i spissen har lagt opp et detaljert budsjett på 500.000 kroner, som må påregnes når det kreves så mye og så spesialisert arbeid som på denne bygningen.
På grunn av trespråkligheten som har vært et særmerke for dette geografiske området, med samisk, kvensk og etter hvert norsk i skjønn forening, har Sametinget gått inn med 100.000 kroner, som imidlertid er 200.000 mindre enn museet søkte om. Sametinget anser fjøset som et hovedsakelig kvensk kulturminne. Finnmark fylkeskommune har bidratt med 40.000 kroner.
Med totalt 140.000 kroner inne, har RidduDuottarMuseat kunnet sette Arne Graven i gang med noe arbeid på fjøset. Han er en erfaren bygningsvernhåndverker fra Karasjok, med kvenske og samiske bearbeidingsmetoder som spesialitet. Han tar seg nå av arbeidet med utskifting av tømmer i de lavere delene av bygget, som er det som haster aller mest. Men selvsagt må det gjøres i henhold til gammel byggeskikk, så det tar tid.
Pengene er uansett altfor få i forhold til budsjettet. Den store skuffelsen har vært Kulturminnefondet, som tre år på rad har avvist søknadene fra ekteparet Johansen, nå sist blant annet med den begrunnelsen at de ikke kan prioritere allerede fredede bygninger. Tilsynelatende oppfatter de også bygget som like mye samisk som kvensk.
Riinakaisa Laitila hos RidduDuottarMuseat deler eiernes frustrasjon.
– Vi er svært skuffet. Det siste avslaget fra Kulturminnefondet var fullt av feil og basert på feiltolkninger. Blant annet stemmer det jo ikke at fjøset er fredet. Det ville det vært om Sametinget hadde oppfattet det som et fortrinnsvis samisk kulturminne, men det gjør de altså ikke. Det er ikke mange man kan søke til om støtte til vern av ikke-fredede bygninger. Assistert av oss, har eierne nå sendt klage til Kulturminnefondet på avslaget, sier hun.

Tungrodd prosess
– Det er jeg som er kjeftsmella, sier Laila Nilsen Johansen som sin åpningsreplikk, idet vi møter henne hjemme på vakre Repokoski en regntung forsommerdag.
Når vi spør henne om truslene om å brenne ned fjøset, blir vi riktig nok beroliget av svaret.
– Nå er jo Arne Graven i gang med å sikre bygningen. Det er bra, for da blir det stående noen år. Men får vi ikke midler til å gjøre alt det som må gjøres, går det jo til helsike etter hvert, sier hun.

Fjøset stammer fra tiden da de første finske bosetterne slo seg ned i Lakselvdalen for å begynne med gårdsdrift. Det er laftet med grovt tømmer, og tilvirket med øks, ikke sag, for sager hadde nok ikke de som i sin tid reiste fjøset. Etter krigen ble jordgulvet styrket med såkalte flyplassplanker, i sin tid brukt av tyskerne som dekke over rullebanen på Banak flyplass. Taket ble etter hvert ødelagt, men ble erstattet av bølgeblikkplater som har hindret bygningen i å kollapse.
Fjøset stod tidligere omkranset av tett bjørkeskog, og ble sannsynligvis ikke oppdaget av tyskerne høsten 1944, med det heldige resultatet at det unngikk flammenes rov. I hele Porsanger var det ellers ikke mye mer enn Kistrand kirke og to tun som overlevde nedbrenningen, og av disse er bare kirka og ett av tunene bevart til i dag.
I grunnen rundt fjøset har Arne Graven funnet filer og spikre som nok er minst like gamle som fjøset selv. Disse er nå blitt noen av mange gamle gjenstander som Laila Nilsen Johansen stiller ut i sitt vesle, men innholdsrike gårdsmuseum.
– Håpet mitt er at arbeidet med fjøset blir gjort helt ferdig nå som det først er påbegynt, sier Laila.
– Jeg er jo over de 70, og ønsker også å oppleve at bygget blir fredet. Jeg har arbeidet knallhardt for å få dette til. Men den økonomiske prosessen, med stadige søknader og avslag, har opplevdes som veldig tungrodd.

Generelt svakt vern av kvenske  kulturminner
– Dette bygget er absolutt verneverdig, sier leder Hilja Huru i Norske Kveners Forbund,  på spørsmål fra Ruijan Kaiku om en kommentar til saken.
– Det som har skjedd i dette tilfellet er bare nok et eksempel på det svake vernet til kvenske kulturminner.
– Vi i Norske Kveners Forbund har i lengre tid påpekt problemstillingen, fortsetter Huru.
– Kulturminneloven må endres for å sikre kvenske kulturminner. I dag må disse dateres til før 1537 for å være automatisk fredet. Det er urimelig og heller ikke hensiktsmessig. Det fører til at yngre, men likevel svært gamle og helt klart verneverdige kulturminner går tapt. Saken med tjæremilene på Skillemoen i Alta er et annet slikt eksempel. De kvenske kulturminnene faller på en måte mellom to stoler, de får ikke tilstrekkelig oppmerksomhet og ikke grundig nok behandling.
Huru håper at eiernes klage på søknadsavslaget vil føre frem.
– Her har det trolig skjedd en misforståelse i saksbehandlingen, og jeg antar at Kulturminnefondet ser nærmere på saken, innhenter all nødvendig informasjon og gir klagen en grundig behandling.