Stig Harby. (Foto: Rolf Edmund Lund/Altaposten)

 

Leserinnlegg fra Stig Harby om hvem som først befolket områdene i nord: – Det er en rekke førhistoriske kven-navn i Nord-Norge som Kvenvika, Kvenvatnet, Kvenflågen og Kvænangen som vitner om tilknytning til kvenfolket.

 

Ellinor Marita Jåma fra Norske Reindriftssamers Landsforbund har i et leserinnlegg i Altaposten tidligere i år (16/1) gått ut med en meget høy sigarføring og oppfordret – alle andre vel og merke – til å ta utgangspunkt i fakta og ikke omskrive historien, for så selv å fortsette samme innlegg fullt med fakta feil og med en høyst «kreativ» omskrivning av Finnmarks historie som ikke har det fjerneste med virkeligheten å gjøre.

Les Jåmas innlegg på Altaposten.no: – Må ta utgangspunkt i fakta, ikke omskrive historien

Og man kan ikke annet enn å forundre seg hvor skamløst og med den aller største selvfølgelighet dette gjøres i all offentlighet. Hvis dette er representativt for arbeidsmetodene til NRL, så har nok denne organisasjonen vel mistet all sin troverdighet som interesseorganisasjon og samarbeidspartner for myndigheter og det øvrige samfunnet ellers.

Her er Harbys innlegg som startet debatten: – En historisk urett

Det som likevel er mest urovekkende med innlegget til Ellinor Marita Jåma er den holdningen Norske Reindriftssamers Landsforbund legger for dagen for deres arbeid her – uansettet om det skyldes egen villfarelse eller om det er et bevisst ønske om å villede offentligheten. Da må man nå virkelig begynne å spørre seg hva denne organisasjonen egentlig sitter og forteller i sine hemmelige konsultasjoner med representanter for regjeringen, stortinget og fagdepartementer i Oslo – som også er helt uvitende om Finnmarks historie – når Finnmarks befolkning ikke selv hører på eller får innsyn i hva som egentlig blitt sagt her.

Det kan sikkert diskuteres om den opprinnelige befolkningen i Finnmark var sjøsamer, skoltesamer/østsamer, kvener eller nordmenn av norrøn avstamning – eller for den saks skyld også finner, bjarmere og kareler blandet opp i dette. Men når man tar i betraktning hvor innvevd disse opprinnelige befolkningsgruppene i Finnmark er blitt med hverandre gjennom giftemål i generasjoner over en tidsperiode på mere enn 1000 år, er det vel nokså åpenbart hvor teoretisk og så meget lite juridisk relevant en slik akademisk diskusjon egentlig er nå i 2019. Derimot er det eneste som er 100% sikkert, er at Finnmarks opprinnelige befolkning ikke var reindriftssamer.

Reindriftssamene har i dag selvsagt like stor tilhørighet til Finnmark som alle de opprinnelige befolkningsgruppene sjøsamer, skoltesamer/østsamer, kvener og nordmenn som allerede befant seg i Finnmark når reindriftssamene som siste folkegruppe innvandret til fylket i fra sør. Og utvilsomt har reindriftssamene også siden sin innvandring opparbeidet seg visse historiske rettigheter med hensyn til reinbeite på betydelige deler av fylkets areal gjennom alders tids bruk som det er vanskelig å bestride i dag. Men disse opparbeidete rettighetene gjelder selvsagt ikke på Finnmarks komplette areal slik som dette uriktig praktiseres gjennom finnmarksloven og reindriftsloven i dag, hvor til og med for arealer som historisk alltid har vært vernet for reinbeite av hensyn til den øvrige opprinnelige befolkningen i fylket nå også er blitt «overtatt» av reindriftsnæringen i tillegg – og det helt vederlagsfritt.

Det er en rekke førhistoriske kven-navn i Nord-Norge som Kvenvika, Kvenvatnet, Kvenflågen og Kvænangen som vitner om tilknytning til kvenfolket på et eller annet vis. Spesielt interessant er Kvænangen-navnet. Den finske forskeren Lassi Saressalo sier dette navnet må fjorden ha fått allerede før år 1000, mens det enda var vanlig a bruke –angr som sisteledd i fjordnavn. Vi har mange slike navn langs Norges kyst (e.g. Stavanger, Tananger, Hardanger, Porsanger, Varanger), mens Island som ble befolket av norske vikinger fra år 871 ikke har et eneste –angr navn på sine fjorder. Forskerne mener derfor at denne måten å danne fjordnavn på da var gått ut av bruk. Dette tyder på at det har vært både kvensk og norrøn bosetning i Finnmark i minst 1300-1400 år.

Derimot finner man på Island Álftafjörður, som i likhet med Altafjorden i Finnmark, kommer fra norrønt og betyr svanefjorden. I 1251 klaget myndighetene i Novgorod til norskekongen Håkon IV Håkonson over de krigslignende tilstandene mellom nordmenn og karelere i Finnmark, hvorpå da en fredsavtale ble inngått dem imellom. Sørøya hadde norrøn bosetning fra før 1200-talet og Vardøhus festing ble etablert allerede i 1306.

De første bosetterne i Bottenviken var kvener (fra år 200-600). Kvenenes virksomhet strekte seg langs hele Bottenviken og helt opp til Vesterhavet og Ishavets strender og de var grunnleggerne av den faste bosetningen i nordområdene. Kvenland avgrenset seg mellom Kainujoki i vest (Kvenlandselven, i dag Kalix-elven) og elven Kemijoki som grenset mot sine evige rivaler Karelerne i øst. De første bosetterne levde av jordbruk, jakt, fiske, og var et samlerfolk. Det forkom at de hadde et antall tamrein. Forøvrig var reinen vill og ble jaktet med snarer og fangstgroper. Kvenene var et uavhengig folkeslag som ikke godtok å bli skattlagt av andre, og norske Finnmarksfogder var ikke velkomne.

Karelernes og kvenenes selvstendighet gikk tapt i maktkampen som fant sted mellom Sverige og Novgorod, og Karelen og Kvenland ble da delt i to. På 1300-tallet gjorde Sverige slutt på det kvenske selvstendighets området. Svenskene koloniserte området med økonomiske og politiske motiv og håndhevet svensk overhøyhet i området. Den svenske koloniseringen slukte den eldre og mer spredte finske bosetningen. Når svenskene ekspanderte i kvenenes områder, var det en fredelig kolonisering. Et russisk overherredømme ble avløst av et svensk. I de vestre elvedalene ble de forsvensket, men ikke i de østre. Kvenene kom inn i den svenske maktsfæren, men Kvenenes skatteoppkrevere «birkarlene» forble i kontroll. De utgjorde allerede bygdens lokale elite. De fikk nå offisielle privilegier som svenske skatteoppkrevere istedenfor.
Birkarlene var kvenske storbønder som holdt til i Torneå, Luleå og Piteå. Svenskekongen gav birkarlene det privilegium å være skatteoppkrevere og handelsmenn og slik sikre sin kontroll blant lappene. Birkarlene kom for å kreve inn sjø-finn skatten til bestemte tider i året. De handlet også med sjøfinner og nordmenn. Birkarlene hadde sine privilegier enda til 1554, når Gustav Vasa tok skatteopptaket til kronen og birkarlene ble da fogder under kronen.

Dagens tamreindrift oppsto i et stormøte i Sodankylä (dagens Finland) i 1612 da de første birkarler slektene gikk over til tamreindrift om hovednæringsvei. For å unngå krigshandlingene og også unngå å bli inndratt som soldater i den den store nordiske krigen som herjet mellom Sverige og tsarens Russland (1700-1721) begynte disse birkarler familiene for alvor å trekke seg nordover mot Finnmark bosetningsmessig utover 1700-tallet. Betegnelsen Lapp kommer jo også fra ordet lappalainen som betyr forvist, flyktning eller rømling.

Man vet helt nøyaktig når disse birkarler slektene, som dagens reindriftsamene i Finnmark er de direkte etterkommere av, innvandret til Finnmark – da dette er vel dokumentert i både i kirkebøkene i Torne og Kemi Lappmarker hvor de kom i fra og i Finnmark hvor de senere ankom. I media har dette allerede blitt omtalt ved flere anledninger at den aller første reindriftsfamilien som innvandret til dagens Finnmark var familien Lodgje i 1642 (opprinnelig tysk lensmannsslekt Aslachson). Og Finnmark var som sagt ikke ubebodd i 1642. Den neste birkarlerslekten som kom til Finnmark var Turi familien i 1680, også den en gammel lensmannslekt.

Utover 1700-tallet innvandret enda flere kjente birkarlerslekter fra Torne og Kemi Lappmarker til Finnmark som familiene Kemi (1700), Somby (1700), Sara (1710), Tornesis (1720; stor presteslekt), Gaup (1724; kjøpmannsslekt opprinnelig fra Ungarn), Vars (1725), Eira (1726), Siri (1730), Hætta (1750; opprinnelig Hinderson fra Tyskland), Trosten (1750; opprinnelig fra Baltikum), Bær (opprinnelig Bär fra Tyskland); Boine (1815), Magga (1891), Keskitalo (1910) – for å nevne noen. Blant den opprinnelige befolkningen i Finnmark (sjøsamer, skoltesamer/ østsamer, kvener og nordmenn)
ble disse reindriftsamene kalt «svensklapper» etter områdene i Torne og Kemi Lappmarker hvor de innvandret til Finnmark i fra.

Dagens reindriftsfamilier i Finnmark var ikke de første som innvandret til Finnmark (de kom faktisk sist), de fleste var ikke samer da de innvandret, men kvener som ble assimilert inn i den samiske lokalbefolkningen i tidens løp. Disse reindriftsfamiliene levde ikke i stammesamfunn når de kom til Finnmark, og de lever heller ikke i stammesamfunn i dag. Dagens reindriftsfamilier i Finnmark oppfyller derfor objektivt sett ikke definisjonen av urfolk slik som ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk forutsetter dette.

Paradoksalt nok er det likevel alltid reindriftssamene som stadig vekk klager kongeriket Norge inn for FN for brudd ILO-konvensjon nr. 169 – og ikke sjøsamene, skoltesamene/østsamene, kvenene eller nordmenn som jo faktisk utgjør den opprinnelige urbefolkningen i Finnmark, dvs. de som faktisk kom først til fylket og bosatte seg her.

Stig Harby