Langfjorden, Alta. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN
.
Åshild Karlstrøm Rundhaug. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN
Hva er egentlig en kven? Åshild Karlstrøm Rundhaug fra Langfjorden i Alta har skrevet denne teksten om hennes kvenske oppvekst på 60-tallet. Dette er den første av flere deler.
.
Jeg vokste opp i en liten fjord i Finnmark på 1960-tallet. Den gangen var det veldig mange mennesker som bodde der. Forøvrig var det også mange dyr der, fortrinnsvis husdyr. Jeg hadde ikke så god oversikt over de ville dyrene den gang som no.
Vi hadde 4 butikker fra Sopnes til Dalen Samvirkelag som lå i nærheten av krysset til Bognelvdalen. De andre to butikkene var henholdsvis på Moa og i Botne, som vi sa. Vi kunne gå til alle fire butikkene dersom det var noe vi eller rettere sagt de voksne trengte. Jada vi gikk dit. Noen ganger gikk vi etter fjæra, helst når det var fjærasjø. Det var enklest å gå etter fjæra når det var fjæra sjø. Det hendte jo og at vi seilte på isflak i den der tia, men så langt som til butikken i Botne, nei det turte vi ikke å seile på isflak. Men vi hadde jo lyst til det. Og så gikk vi igjennom isen og ble våte og hvis føttene var blitt våte på disse isflakturene, turde vi ikke å gå i butikken. Enn om vi fikk skjenn. Det var viktig ikke å få skjenn som det het hvis noen voksne snakket litt hårdt om hint og annet de mente var riv ruskende galt.
Å vekse opp i denne fjorden var fint.
Vi hadde badsu i huset. Huset var bygd i 1957. Vi gikk i badsu når vi fikk beskjed om det, eller så badet vi i stamp på kjøkkengolvet. Jeg husker ikke riktig rekkefølgen på hvem som badet først og hvem som badet sist. Vi var mange søsken så hvem som fikk bade først husker jeg ikke. I det reine vannet altså. Han pappa brukte aldri å bade i stampen på kjøkkenet. Ikke ho mamma heller så vidt jeg vet. Men hva som hendte av voksnes stampvask på kjøkkenet når vi hadde lagt oss, har jeg ikke hørt blitt fortalt. Jeg lurer likevel på om han pappa var med på denne kjøkkenvasken, da han ved flere tilfeller sa at han ikke badet i sin egen skit. No er det viktig å bemerke at denne bemerkningen oftest ble hørt etter at vi fikk et såkaldt moderne bad oppe i første etasje. Badstua var og er der den ble bygget. Og ved minst en anledning ble han pappa sendt tilbake i badstua, av ho mamma, med en utrykkelig beskjed om å gå ned igjen å vaske seg pånytt da ikke alle kroppsdelene var grundig nok reingjort.
Ho bestemor brukte å koke såpe i den svarte utebadstua ho hadde. Denne badstua var ei svart røykbadstu. Ho var svart såvel inni som utenpå. Jeg prøvde en gang å gå inn i badstua når ho var oppvarmet og klar til bruk og full av røyk, men jeg oppdaget fort at det ikke var noe blivende sted for meg. På den tida var jeg nok ikke meir enn åtte-ti år. Jeg prøvde bare en gang. Det gikk ikke an å puste der inne. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan de voksne fikk seg til å gå inn i et røykfylt varmt rom for å bli rein. Ovnen var ei grue i et hjørne som det seiv røyk ut i fra. Riktignok var det et lite vindu som kunne åpnes, men det ble ikke brukt så ofte da rommet fort ble avkjølt spesielt om vinteren. Om sommeren var det ingen vits i å åpne vinduene i det hele tatt, da kunne man bare gå å sette seg ute på bakken. Jeg så og at de på vinteren rulla seg i snøen etter at de hadde vært i badsua ei stund liksom for å kjøle seg ned ble det sagt. I den tida så vi nok meir enn vi skulle, men det var ikke alt vi snakket om.
Badstu-koster var viktig. Disse kostene som i ordets betydning av kost ikke var det, men riskvister av rognetreet. Kvistene ble behørig kuttet om våren, eller tidlig på sommeren rett etter at lauet var utsprunget, hengt til tørk i passelig store bunter for å å bli brukt for å lauge seg gjennom hele vinteren. Antallet badstukoster fra år til år vet jeg ikke tallet på, men det var viktig at det blei nok.
Å koke såpe var vanlig, det gikk jo ikke an å vaske og skrubbe matter med kjøpesåper. Sunligt-såper ble brukt, men det blei dyrt i lengden. Ingrediensende til såpkokingen var blant annet dyretalg, kaustisk soda og så var det noe meir jeg ikke husker navnet på. Ingrediensene ble kokt opp og avkjølt for deretter skåret i passelig store handterbare stykker. Lukten av såpene var slik de skulle være, slik som hjemmelagede såper skulle lukte. Jeg husker ikke at de fjaset til denne luktene med parfyme eller essenser av noe slag. Den eneste essensen vi viste om var romessens, og den ble brukt som aroma i sjokoladefyllet. Såpene hadde imidlertid et bunnfall, som betyr at de var brune i den ene enden. Altså i den enden som var nederst mot botnet i såpekokegryta. Jeg husker ikke at ho bestemor skar bort dette brune bunnfallet, men det kan jo hende at det blei gjort, spesielt hvis man måtte skrubbe lyse matter. Lyse matter måtte og skrubbes, kanskje spesielt de.
Jeg lærte å sy kjøttrull av ho bestemor. Det var om høsten vi sydde kjøttrull. Vi sa ikke kjøttrull. Vi sa bare rull, og så fikk de som var rundt om skjønne hva vi snakket om. Ho bestemor lærte meg mange nye ord mens vi sydde disse rullene. Blant annet ble hinna mellom kjøttlagene i slagsidene kalt sjåt.Hvis vi som ungjenter hadde på oss veldig tynne gjennomsiktige strømper, ble også de kalt sjåt. Ho bestemor dreiv gården med kyr, okser og kalver da jeg vaks opp. Slakting av dyr til mat blei gjordt på høsten. Vi ungene ble satt til å røre i dyreblodet, da det ikke skulle stivne og bli til klumper. Blodet ble brukt til blodpølser, blodpudding og blodpannekaker. Alle sammen likte denne blodmaten veldig godt.
Trackbacks/Pingbacks