Skogfinske Beate har designet «kvenluhkka»

Skogfinske Beate Devik-Lauritzen viser gjerne fram sin kvenskinspirerte luhkka med den karakteristiske kvenrosen på. (Foto/kuvat: Heidi Nilima Monsen)

 

Luhkka har i lang tid blitt brukt på Nordkalotten. Nå har skogfinske Beate Devik-Lauritzen designet en kvenskinspirert luhkka med kvenrose på.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Beate Devik-Lauritzen som holder til i Skillefjorden utenfor Alta, har denne vinteren designet en kvenskinspirert luhkka.
– Det var et veldig artig prosjekt, og jeg kunne godt tenke meg å være med å utvikle kvensk design videre, smiler Beate som deltar i Ruijan Kaikus kvenmarkørkonkurranse med nettopp denne luhkkaen.

Ønsket noe kvenskinspirert
Hun kan fortelle at det var en kompis av gubben hennes som spurte om hun ikke kunne sy en luhkka til han. Og da Beate spurte hva slags pynt han ønsket på lukkkaen, så dro han litt på det:
– «Æ føle mæ jo egentlig mest som kvæn» sa han til meg, ler Beate.
Dermed var det bare for den engasjerte syersken å finne ut hvordan hun kunne gjøre luhkkaen kvensk.
– Jeg hadde jo lest litt om kvener tidligere, og har også vært medlem av Facebook-gruppen «Kvensk husflid» noen år, så jeg hadde jo en viss ide om hvordan jeg skulle gripe dette an, forteller hun.
Inspirert av kvendrakta og den berømmelige kvensokken fra Kvænangen, valgte Beate ett mørkt grått ullstoff, så la hun inn røde og gule sidesømmer, gule og røde dusker fra hettesnora, samt kvenrosa fra flagget som håndsydd broderi på front.
– Jeg har drevet med bunadsøm i mange år, og syns hånbrodert blir finest, sier Beate som også valgte å putte inn et element av kråkesølv i broderiet.
– Jeg vet ikke om dette er noe kvenene har pleid å bruke, men det er i alle fall vanlig blant sjøsamer fra dette området, forteller hun.

God tilbakemelding
Kompisen ble så fornøyd med luhkkaen, at Beate også sydde en matchende kvenluhkka til hans kone.
– Hun er ganske mørk, så til henne sydde jeg luhkkaen i et lysere grått stoff, men med de samme rød og gule detaljene og kvenrosebroderiet, sier hun.
Det er ikke bare kunden som har gitt gode tilbakemeldinger på det kvenskinspirerte plagget, også på Facebookgruppen «Kvensk husflid» strømmet det inn godord om kvenluhkkaen. Og bestilling.
– Det var en dame fra Nordland som ønsket seg en slik luhkka, men hun ville ha med hvit pelskrage i tillegg. Så det får hun, forteller Beate. Hun sier at når broderiet og mønsteret først satt i fingrene, var luhkkaen ikke spesielt vanskelig å sy.

– Den er ganske enkel å konstruere, men jeg måtte sette meg ned med ark og passer for å få til kvenrosa. Dens form er jo ren matematikk. Bortsett fra det brukte jeg ikke noe spesielt mønster, men sydde etter eget hode og erfaring, forteller hun og røper at selve formen på luhkkaen er tegnet av fra ei venninnes gamle luhkka.

Beates systue
Beate har sydd i mange år, og da hun flyttet sammen med mannen, til Skillefjorden utenfor Alta for nesten et år siden, ordnet hun raskt et syrom i den nye boligen. Der driver hun sin egen systue, og har spesialisert seg på luhkkaer, skinnluer, bunadsøm og kofter.

– Jeg er medlem av fagforbundet Bunadspolitiet, og får bruke merket Norwegian Made. Dette viser at produktene er garantert laget i Norge. Jeg er veldig stolt av å få være med i denne merkeordningen, sier hun.
Sying og ulike typer håndarbeid er noe Beate har holdt på med i mange år.

– Jeg har alltid vært interessert i håndarbeid og kunstneriske uttrykk, og jeg må ha noe å drive på med, sier hun.
Hun har blant annet sydd flere kofter fra Alta/Kvænangen/Loppa, og driver også med bunadsøm, både brodering og montering.

– Men jeg syns det er morsommere med luhkkaer fordi jeg der kan bruke fri fantasi og kreativitet, og må ikke følge noe mønster slavisk. Jeg får en annen kunstnerisk frihet, og det er deilig. I tillegg er det et bruksplagg, ikke bare noe som kan brukes en sjelden gang, sier hun.
Beate sier at hun gjerne også syr kvendrakta hvis hun får vært med på kurs eller får sømbeskrivelse.
– Kvendrakta er utrolig flott, syns hun.

Tilbake til det finske

Beate er ikke kvensk, men skogfinsk, og noe av det hun syns er ekstra artig – med at hun nå har laget en kvenskinspirert luhkka – er at det har tatt henne tilbake til hennes egne finske aner.
– Jeg hadde jo lest litt om det kvenske siden jeg selv er skogfinsk. Det har vært veldig interessant å se hvordan historiene våre på mange måter har vært like, og hvordan flere av kulturuttrykkene har likhetstrekk, smiler hun.

– Ved å nå jobbe med det kvenske er sirkelen på en måte sluttet, ved at jeg har fått gå tilbake til det finske i meg, sier hun.
Bestemora til Beate hadde det skogfinske navnet Malki. Dette har Beate valgt å føre videre til neste generasjon, ved å gi datteren Malki som mellomnavn.

– Jeg husker så vidt at «mor Malki» sang finske barnesanger for meg. Nå skulle jeg ønske jeg kunne disse sangene selv, slik at jeg kunne synge dem for mine egne barnebarn, sier Beate som er vokst opp i Asker, men som flyttet til Finnskogen i voksen alder før hun til slutt havnet i Finnmark.

– Barna mine har gått på skole i Finnskogen, og der lærte de en del om den skogfinske kulturen, blant annet gjennom besøk på museet. Den skogfinske kulturen er fortsatt ganske levede, og hvert år arrangeres Finnskogdagene, en folkefest i juli for hele familien. Der ser man ofte finnskogdrakta på damene, forteller hun.