Lykkerommet, del 2

(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)

 

Der en person ser styggedom, kan en annen se håp.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Dersom det sitter flere rundt bordet som klør etter å bli spådd, skal hver spås etter tur i medsols retning rundt bordet. Sola er opplyst, den bør følges også i spåing. Nordpå er spåingen spesielt populær vinterstid, men selv om sola har reist på vinterferie, skal man huske at hun stadig seiler gjennom kosmos, og rotere kaffekoppen i hennes retning.

Regelen om Luft: Etter kaffedrikking og rotasjon settes kaffekoppen på tefatet. Koppen settes opp ned, en handling som utføres av den som drakk kaffen og som skal spås. Der skal koppen stå en stund for å tørke, til gruggen og de fine tegningene har satt seg slik at en stabil spådom kan utstedes. Gruggen kan sige littegrann mens koppen tørker, og det er ok. For at gruggen skal tørke, må det luft til. Koppen plasseres ytterst på kanten av tefatet, slik at en liten flik stikker ut. Da kommer det luft inn i koppen, og gruggen med define tegningene tørker. Mens den tørker skal koppen stå i ro. Hvis man fristes til å bevege koppen, kan tegningene endre seg og gi upålitelig spådom.

Les andre del av den kvenske oversettelsen: Onnenpaikka, osa 2

Dersom gruggen beveger seg etter tørking, altså når den som skal spå tar i koppen, skal man helst starte på nytt. For da har spåersken påvirket spådommen. Da må koppen skylles og ny kaffetår drikkes, før man igjen drikker kaffen og lar koppen tørke. Og slik denne regelen åpner for luft inn i koppen, åpner den også for lys. For mens lys bidrar til at spådommen blir rett, bidrar mørke til at den blir feil.

Regelen om Eierskap: Kun den ene personen som drikker av kaffekoppen, kan spås i den. Å bli spådd i andres kaffekopp gir spådom som motsetter seg oppfyllelse. I verste fall kan slik feilgrugg-spåing bety ulykke både for den som spår og den som blir spådd. Likens har kun to personer anledning til å rotere kaffekoppen. Den som spås, og den som spår. Ingen andre skal røre ved koppen.

Regelen om Romslighet: Der en person ser styggedom, kan en annen se håp. Slik er det i all spådom, også i spådommer utstedt i kaffegrugg. Spåing er sjelden bare summen av to pluss to, i en god spådom kan det gjemme seg både tre og fem og et ukjent antall desimaler.

Regelen om Varsomhet: Den som spår må alltid kjenne sitt ansvar overfor dem som spås. Det er god spåer-klokskap å la være å si alt man ser i koppen. Ser man noe aldeles ille, må man tenke seg ekstra nøye om før man formulerer seg.

Regelen om Tillit: Det som sies under spåing, blir blant deltakerne. Heller ikke unger eller andre som får med seg det som spås, skal si det videre til noen. Det som spås, forblir innad i sirkelen. Det forblir hos Kaffekjærringan, som mamma og dem sa.

Regelen om Angrevask: En spådom som faller spesielt dårlig i smak, kan forsøkes brutt ved øyeblikkelig skylling av kaffekoppen. Det benyttes rennende vann fra springen, varmt eller kaldt, det er valgfritt. Men her må den som blir spådd tenke seg grundig om før spådommen skylles bort, for det som først så ut som en personlig katastrofe, kan vise seg å være det som skulle til for å få orden på sakene. Og hvis man tyr til angrevask, må man avslutte med en liten kaffetår, en slurk for å forsegle det man har angrevasket.

Regelen om Avslutningsslursk: For å sikre at spådommen går i oppfyllelse, må man avslutte økten med å ta en ny kaffetår i koppen. Den slurken, eller «slursken» som mamma og dem sa, sørger for at spådommen har de beste forutsetninger for å gå i oppfyllelse.

Det var reglene for best mulig utførelse av spådom i kaffegrugg. Tolkingen av det man ser, «å læse gruggen», som mamma sa, det er en annen historie. Men det fins noen grunnleggende retningslinjer for tydingen av det man ser. Viktigst av alt er Lykkerommet.

Lykkerommet er området lengst ned i koppen. Det starter der koppens hvite vegger slutter, og dekker hele bunnen. Der nede ses de gjeveste spådommene. Områdene i koppen har også å gjøre med tid, for jo nærmere bunnen man spår, dess lengre unna er spådommen. Tilsvarende, jo høyere opp på koppens innside, desto snarere kan spådommen gå i oppfyllelse. På kanten av koppen, der kaffen ble slurpet og drukket, der befinner den nærmeste framtiden seg. Kanten spås gjerne først, eller helt til sist. Der kan lykken skje i den nærmeste framtid, til og med om få timer, på dansegulvet.

Både Lykkerommets blikk inn i lang framtid og kantens blikk inn i den nære, er steder folk gleder seg til. Men aller best er nok Lykkerommet, det er rosinen i pølsa. Det er for livene våre hva marsipanlokket er for bløtkaka. Lykkerommet er der det aller mest personlige bor.

Fordi gruggen i ulik grad siger før den tørker og fester seg, vil konsistensen og fargetonen i de fine tegningene variere. Jo lysere og finere jo bedre, det er hovedregelen. Men selv om dystre spådommer forekommer hyppigere ved mørk og kompakt grugg, så kan slik dysterhet i noen grad oppveies dersom den øvrige innside av koppen er spesielt lys og fin. Man kan se fine ting også i mørket. Mamma brukte å si det til meg. Det er alltid håp i hengende snøre, sa mamma, når gruggen ansamlet seg i koppen som reneste kobbespya-invasjonen i Kjelvik. Kobbespya er en stor brun brennmanet som kliner til garna og gjør fiske vanskelig og bading verre, og når gruggen på det viset prøvde å formørke framtiden med særdeles mørk spådom, selv da var det håp. Sa mamma. Pluss masse tro og kjærlighet, om hun fikk bestemme her i verden.

Men, det lærte mamma meg, at ingen ting er gitt ut fra en hastig førstevurdering. Være seg lys og luftig eller mørk og dyster, en god spådom tar det tid å utvikle. Opp og ned her i livet, mye kaffedrikkende livserfaring må til. Jeg lærte å spå lenge før jeg begynte på skolen.

Og på det viset brettet samtidig voksenverden seg ut for meg, der jeg lå som liten og strilyttet under bordet og var frivillig usynliggjort. Jeg trengte aldri en kaffekopp med grugg i bunnen for å se hvorledes det ville gått, dersom jeg krabbet fram fra under bordet, tok til å ønes med de voksne og lage bråk.

«Ka sa æ? Så, husj ut å lek. Me en gang.»

Ville de voksne pekt på ytterdøren og sagt. Da ville man aldri fått med seg alt det fine de voksne sa over kaffekoppen. Alt det lærerike og spennende de visste og kunne før i tiden.

Før kaffegrugg og musestille unger gikk av moten, før oldeforeldre og besteforeldre ble noe man besøkte kun til jul; det var bedre før.