Med tre slag på ambolten ble smia erklært åpen

Den var ikke død esse, den gode gamle smia i Børselv. Her ser vi ildsjelen Jan Daleng idet han erklærer smia for offisielt åpnet. I medgang og motgang har Daleng og hans gjeng stått på og naglet prosjektet «Smi mens jernet er varmt.» (Foto: Arne Hauge)

 

Mye mulig er det ingen tilfeldighet at det kvenske ordet for flink – er seppä. Et ord som også betyr smed.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

De to andre ordene for smed (sier digisanatkirja), er pajamies og rauttii. Ordet for jern er rauta, og pajamies kommer vi tilbake til.

Smie på kventunet i Børselv i Porsanger i Finnmark, det var målet for «Smi mens jernet er varmt.» Jan Daleng og hans prosjektkolleger holdt ord, i kjølvannet av en opphøyet, men jordnær tale ble smia offisielt vekket til liv lørdag 16. juli i år.

– Så skal vi herved erklære smia for offisielt åpnet, sa Daleng til de frammøtte rundt klokken 11.15 denne regntunge julidagen, fulgt av tre tunge hammerslag på ambolten. Smia har ambolter som veier både 80 og 160 kilo.

Det har kostet

– Så langt som dere ser her, kom vi i år. Vi har gjenskapt smia etter tradisjonell byggeskikk. Vi har saget tømmer selv, laget 2,5 toms plank og 1 toms takbord, og vi har samlet smedfaglige kvenske ord. Vi har allerede rundt hundre ord på blokka, og vi har laget en teoretisk beskrivelse om smedkunsten. Den beskriver alt om jernbearbeiding, på en kort og fyndig måte. Den må dere lese. Og så har vi jobbet med grunnarbeid og lafting, vi har samlet utstyr, og til slutt har vi nå i tre dager kjørt kurs i smiing, sa Daleng i sin åpningstale.

Men det har kostet. De har fått delfinans fra Troms og Finnmark fylkeskommune, men hovedpotten ble lagt i form av ildsjelers arbeid. Anslagsvis, sa Daleng, har prosjektets folk lagt ned rundt 800 arbeidstimer.

– Regner man 300 kroner timen, så er det en kvart million. Vi har kjørt 4500 kilometer, og vi har kjøpt utstyr for rundt 40 000 kroner. Vi har altså lagt ned verdier for rundt 300 000, og før smia blir helt ferdig, tipper jeg vi havner et sted mellom 400 000 og en halv million i egeninnsats, sa Daleng.

Det som gjenstår, er hovedsakelig innredning. Men de skal også tekke taket, planen er å bruke torv.

Snille givere

– Vi har det som mangler, men det gjenstår å montere. Vi skal montere en blåsebelg, arbeidsbenk, en filebenk, skrustikker, smistikker, stolpestikker og ulikt annet, sa prosjektlederen, som klargjorde at smia blir åpent tilgjengelig for folk som enten vil reparere ting eller prøve seg på smedarbeid. En ordning må lages, sa han, så smia holdes i hevd og ikke ødelegges av ukyndige.

Den rekonstruerte smia ble i sin tid eid og driftet av Laathaan Monnans. Vi har Samuli Paulaharjus fotografi fra 1934 å takke for at smia – etter hundre år i limbo inneklemt mellom to permer – igjen lever. Takkelisten er lang, sa Daleng. Børselv kvenforening og Kvensk institutt. Nord-Troms museum og Riddo Duottar museat, de har lånt ut henholdsvis Hans Erik Olsen og Bror Ivar Salamonsen.

– Vi har sikkert andre å takke også, og så har vi noen snille givere. Utstyret vi trenger til smedarbeid er gammelt og tradisjonelt og vanskelig å få tak i. Mye ble også ødelagt under krigen. Men vi har med oss Alf Einar Hansen, han har vært med på byggingen og har gitt oss feltesse, kurv, vindusglass, verktøy, tjære og mye annet, sa Daleng.

Pajala, da?

En entusiast som heter Per Nærbu har donert smistikke og stolpestikke. Det samme gjorde Olaf Andersen, i form av ei kortreist smistikke fra Brennelv. Fra ei lokal bu fikk de en 80-kilos ambolt og en slipestein. Svein Tore Kåven har gitt ambolten som veier det dobbelte. Svein Johansen har gitt en gammel blåsebelg, og Hans Erik Olsen bidro med diverse jern og mye annet samt som kursholder i de tre innledende Kippari-festival dagene.

Inspirasjon til smia kom altså i form av Paulaharjus bilder og beskrivelser av smedkunsten i Porsanger. Smedene kom med innvandringen fra Tornedalen fra slutten av 1700-tallet. Hovedsakelig fra Pajala. Og da var vi der, som lovet. Stedsnavnet Pajala betyr nemlig «i smia.» Pajamies betyr smed-menn, direkte oversatt. Og det var blant pajamies i Pajala at svenskekongens produksjonssted for våpen på den tiden lå. Smedkunsten øverst i Tornedalen var derfor meget avansert, siterte Daleng Paulaharju på.

– Smedvirksomheten i Porsanger har lange tradisjoner. Tilvirking av saker og ting av jern og stål og ulike andre metaller, baserte seg på kunnskap som gikk i arv mellom generasjoner. Trolig kan kvenenes kunnskap om jernbearbeiding spores svært langt tilbake i tid, fordi de svenske smedene allerede på 1600-tallet hadde avansert kunnskap om bearbeidingsprosesser. Som herding og forming, herunder trekullbrenning og andre tilhørende prosesser, sa Daleng. Også nærhet til, og arbeid på, metallverkene både i Tornedalen og Kiruna-området ga håndverkerne avansert kunnskap som senere ble medbrakt til Ruija.

En stor mester

Ser vi på historien, så kom den første bosetteren til Børselv i 1768. Han het Samuel Samuelsen Kippari, var fra Kipparigården i Øvertornio, og ga siden navnet til den lokale kvenske Kipparifestivalen. Poenget er at det blant hans etterkommere oppsto meget dyktige smeder, blant annet en jernsmed, rauta-seppä, som førte til at Rautio ble et slektsnavn. Det er kjent fra Paulaharju at Johan Aronsen, Juhani Rautio, var en så stor mester at han hamret alle spikere og andre jernvarer som trengtes til å bygge Lakselv kirke. Det var i 1862.

– Han bygde også havgående båter store nok til å bære hundre melsekker. Begge sønnene hans ble for øvrig smeder. Men også mange andre familier hadde gode smeder i Porsanger. De beste smedene framstilte ljåer, økser, kubjeller og endatil revesaker. Til mindre arbeider hadde man ei smie på nesten hver gård, sa Daleng, og fortalte om en kar i Børselv som var så god med hammeren at han også bygde børser.

Ord og uttrykk

Når det gjelder prosjektdeltakere i «Smi mens jernet er vamt», så skal vi nevne Olaf Andersen, internasjonalt anerkjent metallurg som bidro med teorien. Han er oppvokst i Østerbotten med smedarbeid. Alf Einar Hansen fra Alta er nevnt, ekspert på byggeskikk, Jan Daleng naturligvis, samt Bror Ivar Salamonsen med sin utdannelse i bygningsvern og langt over middels interesse for smiing. Like interessert er Bjørnar Josefsen, en lokal kar som har bidratt med bygging og transport av tunge saker med traktor og annet.

– Terje Aronsen har bidratt til å finne ord og uttrykk når det gjelder smedarbeid, og sist, men ikke minst, Hans Erik Olsen, som har vært rådgiver på design og innredning, og kursholder.

– Så vi har mange å takke for at smia nå kan åpnes, sa Daleng, før hammeren altså falt. Det ga gjenklang, kan vi trygt melde.