I Øksfjordbotn tok folk fra Sanks ordet og oppfordret folk til å ta kontakt. Vi ser Marit Mildrid Normyr Utsi (til venstre) hun deltok i Sannhetkommisjonens åpne møte sammen med sin kollega Berit Frøydis Svineng Johnsen. (Foto: Arne Hauge)

 

Å si som sant er kan gjøre vondt. Fra Sanks i Karasjok er Berit Frøydis og kollegene klar til å lytte og gi videre hjelp.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Ja, det er også kvener som tar kontakt med oss. Og klart, da kommer vi til spørsmålet, hva gjør vi hvis noen vil snakke på sitt eget språk. Hva gjør vi da, for vi behersker jo ikke kvensk. Men nå er det jo dessverre sånn at språket mye har forsvunnet, men hvis situasjonen oppstår, da bruker vi tolk.

Det sier Berit Frøydis Svineng Johnsen, hun deltok i Sannhets- og forsoningskommisjonens åpne møte i Øksfjordbotn 1. september, hun var der sammen med sin kollega Marit Mildrid Normyr Utsi. De er begge psykiatriske sykepleiere og del av helseteamet og støttegruppen tilknyttet kommisjonen. De kommer fra Sanks, samisk nasjonal kompetansesenter – psykisk helsevern og rus. Sanks holder til i Karasjok og ligger under Sámi klinihkka, som igjen sorterer under Finnmarkssykehuset.

Sjelden bare en ting

– Vi har mottatt mange henvendelser, og vi tar kontakt med dem som ønsker en samtale, bekrefter Svineng Johnsen, som annen hver måned jobber sammen med kommisjonen. Til dette arbeidet har Sanks to stillinger, med fire personer som rullerer på oppgaven opp mot sannhetsarbeidet.

Det er mange eksempler på at folk har det følelsesmessig strevsomt etter å ha delt sin historie med sekretariat eller kommisjonsmedlem. Da hender det at folk blir spurt – om det er i orden for dem at Sanks kobles inn for støttesamtale. Snakke om det vonde.

– Erfaringsvis kommer det veldig mange ting opp. Langt tilbake i tid og sjelden bare en ting. Da hører vi på, og jobber deretter med hvem som skal hjelpe vedkommende videre. Kanskje fastlegen, som kan henvise videre til kommunen eller til spesialisthelsetjenesten.  Slik at folk ikke blir gående alene.

– Er det noen bekymringer som går igjen?

Sorgen

– Det er det. For noen er det frykt for fremtiden. Fremtiden for barna, som ikke har språk eller næring. Hva har man da å gi sine barn, når man ikke kan gi dem eksempelvis reindrift eller fjordfiske. For andre er det språket, hvorfor de ikke fikk lære språket sitt. De har mistet det, og da er det noe som mangler. Så det som går igjen, er fremtidsfrykt og sorg over et tap, sier Svineng Johnsen.

Ved å tvinges til å gi avkall på språk og næring, minner hun om, tvinges man også til å gi avkall på identitet. Årsaken handler ofte om naturinngrep i de tradisjonelle leveområdene. Berit Frøydis Svineng Johnsen nevner vindkraftutbygging, veibygging, nye hyttefelter.

– Det vil si at områdene ikke kan brukes som før. Man ikke kan høste slik som de gjorde, de som bodde der før oss. Det gir en sorg, bekrefter hun.

Lette hjertet

Sanks er som vi forstår til stede også på de åpne møtene, og oppfordringen er klar; ta kontakt dersom din fortelling river av et gammelt plaster. En støttesamtale med Berit Frøydis eller en av hennes gode kolleger kan lette hjertet og gjøre tapet og sorgen lettere å bære.

– Det er bare å ringe oss, eller komme bort til oss etter møtene. Kanskje vet du også om noen andre som kan trenge noen å snakke med? Vi er her for deg, avrunder hun.