Ernas kvenske dobbeltgjenger?

Ruijan Kaiku-journalist Heidi Nilima Monsen tok en kopp kaffe, en liten prat og en selfie med Statsminister Erna Solberg. (Foto: Aron Bræstrup Løsnes, Altaposten)

 

Hva ville du sagt til Erna Solberg dersom du hadde sjansen? Ruijan Kaikus Heidi Nilima Monsen hoppet spontant i det, og tok opp både kvensaker og tilbød seg å være Statsministerens dobbeltgjenger.

 

Det er vel ikke alt man gjør her i livet som er helt gjennomtenkt, men av og til må man bare ta ting litt på sparket. Så da Statsminister Erna Solberg gjestet Alta 6. mars og inviterte byens borgere til å ta en kopp kaffe med henne på kjøpesenteret, tok jeg en tur bortom for å sjekke stemninga. Litt nysgjerrighet har man jo innabords. Først satte jeg meg hos noen bekjente ved et bord i nærheten og studerte sirkuset av livvakter, pressefolk, skuelystne og de få tøffe sjelene som turte å ta seg en prat med selveste Statsministeren. Jeg sneik meg til og med til å ta en snik-snap av landets mektigste kvinne. Siden det ikke akkurat var en milelang kø av folk som hadde motet seg opp til å snakke med Solberg, fant jeg ut at jeg like godt kunne benytte sjansen til å ta en liten kaffeprat med Erna selv. Hvorfor ikke? Det er jo ikke hver dag en liten kven fra Kvenvik får den muligheten.

Et pappkrus med rykende varm statsministerkaffe ble plassert i hånda mi, og jeg ventet utålmodig i 3 minutter på benken kliss inntil Ernas kropp mens Altapostens utsendte gjorde seg ferdig med et intervju og fotografering. På de tre minuttene rakk jeg å fundere litt på hva jeg skulle bruke min tilmålte tid med Statsministeren til. Har jeg egentlig noe fornuftig å komme med? Forventer hun at jeg skal komme med løsning på klimakrise og verdensøkonomien? «Det var kanskje ikke helt gjennomtenkt dette her?» hvisket en tvilende stemme fra bakerst i hjernebarken.

Så ble det min tur. Høflighetsfraser ble utvekslet i vennskapelig stil, og tøff i trynet heiv jeg meg rett på sak og spurte hva hun tror ville skje dersom kvenene i Norge ville søkt om urfolkstatus slik det nå jobbes for i Sverige. Hun virket ikke nevneverdig tatt på senga av mitt spørsmål, og i beste politikerstil la hun diplomatisk og pedagogisk ut om at dette med kvensk urfolkstatus er et vanskelig juridisk tema, men at hun har forståelse for at kvenene synes dette er en viktig sak. Hun husket også godt at dette med urfolkstatus var tema da kvensk minoritetsspråk i sin tid ble vedtatt. Da var hun nemlig kommunalminister. Og så sa hun at gjennom de vurderingene hun hadde sett, så var det ikke avgjørende at de norske grensene ikke var satt da «kvenene kom hit på 1700-tallet», siden Norge som nasjonalstat på mange måter allerede var etablert da. Dette til tross for at ILO-konvensjonen har nettopp det med folks tilholdssted før grensedragning som ett av sine viktigste kriterier for urfolkstatus.

I mitt stille sinn tenkte jeg at det er vel vitterlig dokumentert at det var kvener her oppe før 1700-tallet? Men jeg turte ikke avbryte Statsministeren med faktaopplysninger siden hun var så godt i gang med å snakke.

«Men man er jo en nasjonal minoritet. Og det er jo den nasjonale minoriteten ved siden av de som har fått urfolkstatus, altså samene, som har vært lengst i Norge. Men det er jo 1700-tallet stort sett. Noen mener 1600-tallet, men 1700-tallet er vel det man har dokumentert,» sa hun på både inn- og utpust mens jeg lot som jeg skjønte akkurat hva hun mente med det hun sa.

Så fikk jeg lurt inn et spørsmål om man kan forvente at det kommer mer midler til kvenske språksenter, og om hun opplever at kvenene som folk står godt samlet. Til det første fikk jeg et standard budsjettsvar om at dette vurderes etter hvor mye penger man har. Til det andre spørsmålet svarte hun at hun ikke har opplevd kvenene som splittet, heller at man i perioder har vært få. Men etter at kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk, så har det kvenske igjen blitt sterkere. «Det er jo noen aktiviser som har holdt dette godt i gang», smilte hun og skottet på meg.

Hun fortalte også at sist hun var i Alta, fikk hun se en kjempefin kvensk utstilling på Alta Museum. Da var det Kvenfolkets dag.

Så toppet jeg samtalen med å vise fram et selfie der jeg var snarlik Solberg selv, og sa at dersom hun noen gang vil trenge en stand-inn, så kunne jeg gjerne stille opp. Da flirte hun og anerkjente likheten: «Ja, du ligner jo faktisk litt på meg der ja. Du kan jo være dobbeltgjengeren min. Stilig!», og så lo vi godt, før jeg fikk ta en selfie med henne. Selvsagt med skjønnhetsfilter. «Ja, vi må ta ett bilde hvor vi ser ung og pen ut», lo hun.

Og etter en samtale på til sammen fem minutter, var det «Ha det bra», og jeg fikk pappkruset med kaffeskvetten med meg videre. Den var fortsatt ganske varm.

 

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no