(Illustrasjonsfoto: Maureen Bjerkan Olsen)
 

Et åpent, men ennå usendt brev til Sannhets- og fornorskningskommisjonen. Essayet er skrevet av Hilde Katrine Eriksen, og var et av mange gode bidrag til den kvenske skrivekonkurransen 2021/2022.

 

Mitt kvenske brev

 

Hilde Katrine Eriksen

 

Kjære Kommisjonen.

Dette er ikke det brevet dere ba om. Jeg som skriver dette brevet, er kven. Jeg har alltid vært kven. Og norsk. Og alt annet som jeg er. Brevet skriver jeg ikke for å diskreditere noen. Ingens smerte, ingens tap. Ingens iherdige innsats for å revitalisere vår kulturelle fortid. Tvert imot. Det er godt at stadig flere finner ut at vi er mer enn vi visste. Det er av uvurderlig verdi at så mange engasjerer seg for å gjenfinne, bevare og videreutvikle det kvenske – og andre sider ved vår kulturelle arv. Jeg ærer mine medkvener, vår felles med-kvenskhet, med-karelskhet, -tornedalskhet, -norskhet, -samiskhet, -svenskhet, – finskhet og -russiskhet.

Vår med-menneskelighet.

Mitt anliggende er å fortelle om min egen opplevde identitet.

Jeg vokste opp for et halvt hundre år siden, i en familie som var norske, skandinaviske, med flere slektsnavn med dansk og tysk klang. Vi var fra starten av kjent med våre danske og tyske røtter, enten det var fra en og annen handelsmann eller embetsmann, eller kanskje noen på flukt fra noe utålelig. Folk, som hadde flyttet nordover i det dansk-norske riket og forgreinet seg gjennom generasjoner til også deres gener var viklet sammen med arvestoff fra helt andre folkegrupper – i en søskenflokk fra Hålogaland.

For – vi var også kvenske. En inkluderende kvenskhet, som rommet røtter fra mange steder – og flere kulturer. Litt av oss stammet fra gammelt av fra Øst-Finland. En norskfødt oldefar hadde far fra Russland, og mor fra Nord-Finland. En oldemor var født ved Torne-elv og flyttet til Norge som barn. Litt av oss var skogsamisk fra Jokkmokk, litt kom fra Gällivare og Jukkasjärvi. Noen røtter var uspesifiserte, fra 1700-tallet; «kven eller lapp fra Tornedalen». Noen av røttene våre bar navn som Keisari, Merasjer og Heiva, Heinonen og Koivuniemi, Ullati, Finne, Jock og Peräjävaara. Andre het Pehrsson og Isaksson. Eller Andersdotter.

I min tidlige barndom kjøpte familien ei folkevognboble, som blei et viktig redskap i utforskinga av den kulturelle identiteten vår. Det norske sto vi trygt i der vi bodde. Gjennom bygda og familien, – og gjennom den frilynte ungdomsrørsla i Noregs Ungdomslag. Leikaring og «Kven veit»-tevlinger. Det var også i heimbygda at vi blei tatt med på pedagogiske ekskursjoner, som reinmerking og reinslakting, et supplement til å leke rundt dryppende saueskrotter, lempe innpå nylaget blodmat, og banke tørrfisk med øksehammeren.

Vår norsk/finsk/karelsk/skogsamisk/svensk/tornedalsk/kvenske identitet utvidet og utforsket vi videre sammen med foreldrene våre. Vi kjørte, og campet. Vi besøkte stedene formødrene og forfedrene våre kom fra. Vi spiste maten fra disse plassene. Tornedalsk kaffeost. Karelske piroger. Vi så på hus, stabbur og løer. Kornåkrene. Trærne. Elvene, og sjøene. Vi lærte stedsnavn, ord for mat, ord for takk, og tallene i de samtidige, levende språkene. Det moderne livet, i spedd historie. Vi opplevde kulturen slik den utspant seg akkurat da. Moderne arkitektur. Design, tekstilkunst, kunsthandverk. Keramikk, glass, porselen. Smykker, vesker, klær. Forfattere, kunstnere, fotografer. Vinylplater med nordkalott-musikk. Romaner fra Finland. Noveller fra Nord-Norge. Rim og regler fra foreldrebarndommen.

«Bio bio bauga
Jense mitte si lauga
Poro kello baugasta
og jense mitte si laugasta»

Langt senere skulle jeg forstå at vår muntlige versjon var en variant, et vers som hadde en ganske annen skrivemåte:

«Piu, piu paukka
jänes miten se laukka?
Porokello paukastaa
Ja jänes miten se laukastaa»

Alt var en del av det som skulle gjøre oss til de menneskene vi var på vei til å bli.

Den materielle kulturen vi tok til oss var ikke det eneste målet for reisene. Vi lærte at vi var det noen kalte nordkalott-mennesker. Denne nordlige miksen. Vi sto trygt midt i dette, i det mangfoldige, alt dette som var oss. Som blei oss. Fullstendig språklig og kulturell kompetanse var ikke nødvendig. Vi var – og er – en miks. Det er bra nok.

Vi søsken ble voksne, og deretter kan jeg bare snakke for meg sjøl. Jeg hadde skotøy med tupp, samiske øredobber og norrøne brosjer. Amerikanske bukser og norsk anorakk. Palestinsk sjal og skinnarmbånd med tinnbroderi. Jeg gikk på kurs i finsk, jeg lærte russisk, jeg leste verdenslitteraturen. Jeg hørte til.

Hvor vil jeg med disse sannhetsbevisene, denne barndomsnostalgiske fortellinga? Jeg vil fortelle om livet som miks. Om å bruke mangfoldige kulturmarkører, men ikke for å vise at jeg tilhører bare ei enkelt gruppe, annerledes enn alle andre grupper i nord. Men for å være meg. Ganske enkelt. Miks, og bra nok.

Jeg er ikke antropolog, sosiolog eller historiker med fordypning i dekolonialisering eller desslike. Jeg observerer at små grupper som er under press fra storsamfunnet kan begynne å kives internt og grupper imellom. Det virker slik. For at vi skal kunne identifisere de andre i vår gruppe, og for at andre skal kunne identifisere oss, så må vi vise fram det særegne ved oss. Det blir viktig at vi er annerledes enn de rundt oss. At vi klarer å gjøre forskjellene synlige. Dette er oss. Vi er ikke som dere. Her i nord er de fleste av oss så bleike, og vi har ikke alle kinnbein eller øyefasong som forteller at vi er noe annet enn den gjengse hvite person. Så vi kler oss i en drakt, henger på oss symboler, og beskriver vår særmerkte kultur.

Slik som matkultur. Fordi vi lever i det samme området, med samme ressurser, klima, topografi, flora og fauna som de andre rundt oss, så spiser vi mye av den samme maten – med kulturelle variasjoner. De som har hatt dyr, har hatt tradisjon for blodmat og innmat. De som har levd ved vann, elver og hav har fisket. De som har levd ved fjell og skog har jaktet og fangstet. På myrene har vi plukka bær. På flatlandet har noen pløyd, noen har brent før de sådde eller plantet.

Vi har brukt båter, garn, kroker, snarer, spyd, skytevåpen, fangstgraver, vi har satt opp gjerder for å samle dyr, vi har gjett, voktet, melket om kvelden (og om morgenen), vi har ystet, kjernet, vevd og garvet. Vi har byttet og handlet det vi ikke har hatt. Skinn, vevde stoffer, mel kvernet av korn, smykker, redskaper og våpen. Vi har gjort dette lenge. Og vi har levd her sammen, vi har handlet med hverandre, fått barn med hverandre. Snakket hverandres språk. Mange av oss er disse miksene, det beste fra hver. Vi har behøvd hverandre, vi har hjulpet hverandre, vi har bidratt til hverandres fullverdige liv.

– Alt dette er oss

Ja, her hoppet jeg over smerten. Undertrykking og tap. Fornorskninga, fordanskinga, kulturell assimilasjon. Reglene for hvem som fikk kjøpe og drive jord. Overvåkninga av den innvandra finske (og russiske) fare. Og ja, jeg hoppet over det faktum at det finnes personer der ute som angriper folk for å bruke andre drakter og språk enn de selv. Angriper medmennesker fordi de er det de er.

Nei, jeg mener ikke at vi skal forkaste vår fortid, glatte over alt som har vært, og kaste symbolene våre på bålet. Jeg ønsker bare at vi ikke skal sørge så dypt over det som er tapt, at vi mister nåtid og framtid av syne. At vi ikke skal angripe hverandre i kamp om legitimitet, om synlighet. Beskylde hverandre for å ta penger fra hverandres lommer, maten ut fra hverandres munn. At vi ikke skal gå under i sorg over urett som er begått.

At vi skal akseptere hverandre, slik vi er. Det er plass til oss alle.

Dessverre, i samfunnet vårt finnes det de som har tapt sin egen historie av syne. Folk som tror at det norske flagg oppsto gudegitt i urtiden. Som tror at alle norske bunader står i en ubrutt tradisjon fra gamle, autentiske folkedrakter. Som ikke har hørt om nasjonal-romantikken. Om den norske revitaliseringa og nasjonsbygginga fra1800-tallet, da Norge skulle bli noe annet enn Danmark (og Sverige) som hadde styrt oss i århundrer. Det finnes folk som ikke har hørt om norskdomsrørsla. Samlinga om kulturelle symbol som skulle skille oss fra det danske og det svenske. Arbeidet med å samle inn tradisjoner som nesten var gått tapt, folkedanser hentet fra Færøyene og andre øyer og land vest i havet. Hulda Garborgs arbeid for å få det norske folk til å enes om en nasjonaldrakt (Hardangerbunaden, faktisk. Som vi alle i dag kan se, så undervurderte hun individualismen og den sterke regionale forankringa og stedsidentiteten i dette landet). De-kolonialiseringa av Norge, av-danskifiseringa. Reindriftssamene, som var et slikt vakkert naturfolk, skulle helst forbli et eksotisk naturfolk. De andre skulle bli norske, kulturelt og språklig.

Jeg respekterer våre besteforeldre og oldeforeldre for at de ikke ville kalle seg kven. For at de ville være norske. Jeg er ydmyk overfor deres valg, deres iherdighet, deres tanker om hva som måtte til. Sjøl om jeg i ettertidas kvasse lys kunne tenkt meg at de gjorde andre valg, så gjorde de det som var rett for dem, det de mente måtte til for oss som skulle komme etter.

Kvenene, hvem var de? Og hvem er vi i dag? I dag brukes gjerne kven som et fellesnavn på finskættede folk fra mange steder. Jeg får høre: «Er du kven? Kvenene kom jo fra Kvenland i Bottniska viken. De kom på 1700-tallet». Men mine formødre og forfedre kom vel ikke presis fra Kvenland. Jeg velger å kalle meg kven likevel. Det er et navn som flere av våre pionerer bevisst brukte. Ære være de som tok tilbake Kvenordet. Som kalte seg kven. Ingen skam. Ingen overvåking lenger, fra myndigheter som mente at det finske folk i Norge var en foranskutt pil for å sikre en bred vei for Stor-Finland til det isfrie havet i nord.
Et navn tatt tilbake: – Se, vi er kvener!

Min historie er en mosaikk. Mine formødre og forfedre vandret, de blandet seg med andre, skiftet språk, tok til seg andre kulturer, var som de rundt seg. De var kanskje annerledes, sett fra synsvinkelen til mennesker som kommer fra ei ensartet gruppe. Fra én kultur, der alle snakker ett og samme språket. Går i de samme draktene, synger de samme sangene.

Og muligens hadde jeg selv vært en annen om vi hadde hatt flere kulturbærere, språkbærere og historie-fortellere. Kanskje hadde også jeg snakket dette språket med østersjøfinske røtter. Språk er ikke bare kommunikasjon – det er kultur og historie. Jeg forsøker å lære det gamle språket nå.

Min mor, fra en norsk familie, bar med seg århundrer av gjenfortalt historie, overlevert fra besteforeldre på kår på hjemgården. Hvor kom de fra, hvor flyttet de til, hvilke historier fortalte de om seg sjøl og om andre. Alt dette bar hun med seg. En offiser som rømte fra en tysk hær. En handelsmann fra Amager Torv i Kongens by. En plattysk prest. Kirkesangere. Fiskere, bondelensmenn, gårdsfruer og småbruker-kjerringer, sjømenn og lærere.

Min far nøstet opp sin egen historie. Din svakhet kan bli din styrke. I stedet for fortielse valgte han å gjøre synlig sin egen familiehistorie, som også var en del av den nordnorske historia. Han var, og ville være norsk. Og han var og ville være alt dette som var mer enn norsk. Uredd. Uten å skamme seg. Med hjerte for alle de som sleit med identiteten sin. Selv tok han sine valg, samtidig som han kjente seg igjen i de som var usikre, utrygge, som tvilte på hvem de var. Men skam er ikke veien å gå.

Min kulturelle identitet? Jeg er den jeg er blitt. Gjennom familie og slekt, klassekamerater, naboer, sted, region, sammenhenger, gjentakelser, brudd, møter, reiser og skolegang. Livet. Antakelig er jeg femmenning med femtehver sjel mellom Vojnitsa og Ibestad. Noen ganger kan den blanda herkomsten kjennes kronglet ut. For i dag skal man fronte sin ensartete etniske identitet, man skal være bærer av de korrekte tradisjonene, man skal snakke formødrenes språk uten å nøle og uten feil, man skal med stolthet bære sin drakt og feire sin festdag, og holde sine symboler synlig. Man skal ha dyptgripende kulturell kompetanse. En gentest er ikke nok. Man skal høre enhetlig til.

Hvem er vi mikser da? Vi mosaikkmennesker er like ulike som vi er mange, det er vårt fellestrekk. Slektstrærne våre forgreiner seg i et virvar, som et vidjekratt ved elvebredden, over etniske grenser og landegrenser, språkgrenser og tradisjoner. Mitt mentale slektshus er mangekantet, med en vegg for hvert folk og nasjon jeg stammer fra. Drakten min er den jeg til enhver tid bærer. Jeg smykker meg med de mønstre som det mangfoldige nordområdet byr på. Det levende språket mitt er det som foreldrene mine snakket til meg, og som jeg snakker med mine unger på. Og, jeg velger å kalle meg kven.