Leif-Harry Hansen gir boka «Tanker om et tapt språk» sine beste anbefalinger i denne anmeldelsen. Her fra et foredrag han holdt i Yykeä/Lyngen under Paaskiviikko 2019. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
«Gjennom passasjer i hennes beretning ser jeg min mormor, Inger, og hennes søster, Nelle, tre fram så levende der de lystig kommuniserer sammen på kvensk.» Det skriver Leif-Harry Hansen i denne bokanmeldelsen av diktsamlingen «Tanker om et tapt språk/Ajatuksii menetetystä kielestä.»
Av Leif-Harry Hansen
Anmeldelsen ble først publisert i Nordnorsk debatt.
«Tanker om et tapt språk»
Diktsamling av Marie Konstanse Skogstad
Ruija forlag, 2022
Dette er etter min mening en flott bok med et gripende innhold presentert i en kortfattet og dvelende lyrisk form. I forfatterens tilbakeskuende erindringer supplert av moden ettertanke, bæres teksten fram av et iboende savn «av noe» fra hennes barndomstid, slik den artet seg på 1950-tallet.
Boka omhandler minner som har blitt arkivert og blitt liggende lagret under etiketten «glemselens slør» i et ellers offensivt og fremtidsrettet yrkes- og familieliv. Med stigende alder kommer også tiden for erindringer om de såkalte «gamle dager.» Det blir en tid for nærmere ettertanke.
I antropologiske tekster kan vi lese om stammesamfunn med formaliserte eldreråd som konsultative justisinstans, og generelt kan vi vel si at den eldre generasjons klokskap er å betrakte som modnet intellekt som kommer til uttrykk gjennom kontekstsbevisste refleksjoner.
Dette evner Marie Konstanse Skogstad å få til i sin noe lettere mollstemte diktsamling fylt av respekt og bevissthet om sin kvenske identitet. Innholdet eksponeres for meg nærmest som en «bumerang» – altså, den delen av min identitet som ikke har vært spesielt påaktet gjennom livet, men som gjennom denne boka vekker minner om at også mine aner på morssiden kommer fra området innerst i Bottenviken der Marie Konstanses familie kommer fra. Gjennom passasjer i hennes beretning ser jeg min mormor, Inger, og hennes søster, Nelle, tre fram så levende der de lystig kommuniserer sammen på kvensk.
Den samme gjenkjenningen gir gitte settinger slik forfatteren skildrer sine foreldre og sitt nærmiljø i presise vendinger der hun minnes scener fra hverdagslivet. Med bakgrunn i mine erfaringer og nærmere innsikt i dette lokalsamfunnet, er boka «Tanker om et tapt språk» rett og slett representativ for oss som var barn innenfor dette bygdemiljøet i Lyngen i etterkrigstiden.
Gjennom presise observasjoner, deltakelse og åndsnærvær, står denne lyrikksamlingen fram som en kulturell dokumentasjon gjennom et tidsvitnes tanker og velformulerte tekster.
Bokas layout er enkel og gjennomført nøktern med appellative kortfattete tekster i ubunden form . Altså uten enderim, men likevel manende til ettertanke siden formidlingen er så dvelende og vemodig i tonen at den evner å gripe leserne på en var og inkluderende måte.
Bortsett fra de korte strofene på hver side, er det lagt inn noen autentiske naturbilder fra forfatterens hjemtrakter i Lyngen, bilder som forener nåtid og fortid med den bestandigheten denne naturen representerer.
Inne i enkelte av diktene er det lagt inn kvenske ord og uttrykk, signaturer, som står der som identitetsmerker for en tapt kultur. Med bakgrunn i disse betraktningene om en særegen og flott diktsamling, gir jeg boka «Tanker om et tapt språk» mine beste anbefalinger.
Les også:
