Møt to Alta-søsken, de vokste opp på kobbekjøtt og stolthet

Anne-Britt Eilertsen er født Hammari. Hun og Gunnar Hammeri er søsken. De satte pris på Kvensk identitet – finn din egen vei, som Unni E. Huru hadde med seg til hjembyen deres nå i helga som var. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Som ung lette Anne-Britt ubevisst etter noe, hun tittet i smug på folk fra Finland. Broren Gunnar syns det er greit med fakta til praten på jobben.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg har ikke tenkt at jeg er kven. Det eneste vi har hørt er at vi har finsk avstamming. Da jeg så dette i avisen, tenkte jeg at det hadde noe med meg å høre. Og at jeg skulle fære hit i dag, selvfølgelig. Så ringte jeg til ham.

– Ja, hun ringte til meg. Jeg er også interessert i sånt, og hvis det handler om historie, da er jeg i hvert fall med.

Det er søsknene Anne-Britt Eilertsen og Gunnar Hammari som sier dette. De deltok på Unni E. Hurus foredrag og bevisstgjøringskurs i kvensk identitet og det å finne sin egen vei, holdt i søskenparets hjemby Alattio lørdag 14. september.

Friskt på jobben

– Det var interessant å høre om de lange vandringene og hvor språket opprinnelig kom fra, sier de, og viser til bra mye «finsk-ugrisk» i eget DNA.

Presis 69,4 prosent, sier Gunnar. En faktaorientert kar som jobber på en arbeidsplass med rundt 80 mennesker. Der blir det stadig vekk diskusjoner, friskt kan det bli.

– Da er det greit å ha litt å henge ting på, når folk sier at det er sånn og sånn. Og hvis du skal klare å forebygge fordommer, så er kunnskap den beste måten. Derfor er jeg søkende på ting som dette, sier Hammari.

Likner de på meg?

Anne-Britt kom på noe ei tante av dem en gang sa. Hun sa det til Ruijan Kaiku i 2019. Tante Hanny. Hun sa «når jeg føler meg som kven, så er jeg kven.»

Forresten et minneverdig intervju som du kan lese her: – Jeg føler meg kvensk, så da er jeg det.

– Vi har bestandig visst at vi hadde finske røtter. Da jeg var ung og jeg kunne sitte og kike på finlendere for å se om dem liknet på meg, så var det jo for at det manglet noe. Man var ubevisst på jakt etter ett eller annet. Noe jeg kunne kjenne igjen, fra den siden, sier Anne-Britt.

Fære dit og være der

– Vi trodde forresten alltid at pappa snakket finsk, helt til vi fikk høre fra et finskkurs som mamma og pappa var på i Finland. Der sa de at han pappa var god å snakke, men at han snakket gammelfinsk. Da er det jo det han bestefar har snakket også, resonnerer hun.

– Jo, men selvfølgelig, sier broren.

– De har jo hatt språket med seg fra 1850 når de kom over hit, så de har jo ikke fått matet inn det finske. Det har fått utvikle seg i fred her, sier han.

– Ja. Han pappa elsket å være i Finland. Det merket vi. Han rett og slett elsket å fære dit, være der og bruke språket, minnes Anne-Britt.

Søsknene ser gjerne for seg flere tilstelninger av den typen de deltok på i helga. Det er fint å bli mer bevisst sitt opphav. Likevel, Gunnar påpeker at det er en vrien og diskutabelt nyttig øvelse å skulle skille ut de ulike delene av seg selv. Være seg kvensk, samisk, norsk.

– Jeg tror ikke det har noe særlig med genetikk å gjøre. Det har nok mer med kultur og historien vår å gjøre. Og det er helt greit, kultur er også viktig, sier han.

Han Hammari

– Det er uansett arven og historien vi har med oss, og den er vi stolt over, fastholder Anne-Britt. En stolthet som hviler trygt på det hun vet om dem som i sin tid ble til Hammari på Kronstad i Alta. Folk med ting på stell, både hjemme og borte.

– Det jeg har hørt, er at de som kom var veldig arbeidsomme folk. Flinke håndverkere og gode til å utnytte ressursene i omgivelsene, sier hun.

At forfedrene jobbet og ble lagt merke til for jobben de gjorde, ser man godt i den reneste klassereisen som bestefaren deres gjorde. «Han Hammari», som bestemora deres gjerne omtalte ham som. Han Hammari startet ut fra ingenting, men havnet likevel som skipper på ulike ishavsskuter. En svært ansvarsfullt yrke. De må ha jobbet og utmerket seg, sier Gunnar.

Minne om mat

– Bestefar og sønnen hans igjen drev selfangst og kom ofte hjem via Tromsø. Der losset de skinn og kobbekjøtt på tønner. Når de kom til Alta bar det med hest hjem fra havna, og da ble det kø utenfor huset hos bestemor og bestefar. Da kom folk og hamstrer kobbekjøtt. Det var om ikke gratis, så i hvert fall billig. Jeg tror de ga vekk mye av det, for kobbekjøtt ble ikke definert som menneskeføde av myndighetene. Så vi er vokst opp på kobbekjøtt, sier han. Også søsteren har med seg samme matminne.

– Jeg syns kobbekjøtt er nydelig, men mannen min nekter å smake. Så når vi har vært hos ho mamma så lager ho ekstra middag til ham, sier hun.

– Det er i hvert fall snilt gjort av henne. Noe mer dere tenker er viktig?

– Jeg tenker at ingen har noe å skjemmes for. Vi skal være stolt over det man kommer fra, sier Anne-Britt. Noe broren sier seg helt enig i.