Møte med kvenske samtidsforfattere

.

Nasjonalbiblioteket og Språkrådet markerte kvensk språkdag 26. april med litterært møte med forfatterne Ingeborg Arvola og Jakob Arvola. Deres bøker er viktige bidrag til kvensk litteratur og selvforståelse.

Solveig Johnsen

Romaner, noveller og dikt fra kvenske miljøer og om kvenske forhold har nærmest vært fraværende i de etablerte store norske forlagene sine utgivelser. Arrangementet Med kvensk i kofferten – Ingeborg Arvola og Jakob Arvola ble et interessant møte med to kvenske samtidsforfattere med bakgrunn fra Sør-Varanger.
På programmet stod Ingeborg Arvola med romanen «Neiden 1970» som handler om barndommen i en kvensk bygd, og Jakob Arvola med sine fortellinger «Det går ikke over», om mennesker som flukter fra seg selv.

Om det å være kven
Forfatter og kritiker Vidar Kvalshaug intervjuet forfatterne og spurte hvordan deres kulturbakgrunn har preget arbeidet deres, og hva slags rolle kvensk språk og kultur har i deres forfatterskap.

– Hva er kvensk? innledet Kvalshaug med å spørre.
– Det har vært en tornefull vei fram til det det er i dag. En historie om strid, om kvensk er dialekt av finsk eller eget språk, sier Jakob Arvola.
– Man kan si det er en hedersbetegnelse å være kven, tilføyer Ingeborg Arvola. Når man vet at kvener har bodd like lenge i området vårt som samer, så må det jo være en gammel kultur. Mange av de hun kjenner sier de er finske. Språklig så er det like lett å forstå mienkieli som kvensk. Ingeborg husker de pleide å snakke norsk hjemme når det var andre tilstede som ikke kunne kvensk/finsk.

Neiden 1970
Ingeborg Arvola er en produktiv forfatter og debuterte i 1999 med romanen Korellhuset. Hun har siden utgitt mange bøker for barn og voksne. I 2015 kom hennes selvbiografiske roman «Neiden 1970», utgitt på Cappelen Damm. Hun innledet med å lese utdrag fra boka.
– Hvordan føles det å invitere andre inn i en verden du har lagt så mye av deg selv i, spør Kvalshaug.
– Det var veldig fint å kunne skrive om faren min. Boka er en kjærlighetserklæring til han, tross hans alkoholmisbruk. Det får vektskåla til å se bedre ut, forteller Ingeborg Arvola. Hun skriver om sin barndom i Neiden, og deler med leseren sine gode og magiske barndomsminner med faren.
Det inkluderer alt fra fisketurer, juletrehenting i sprengkulde, skiturer, farens godteriskuffe til henne på kjøkkenet og fyllekuler med farens venner. Alt sett med barneblikk. Som leser får en sympati for et barn som må ta mye ansvar for seg selv, men også for faren.
Kvensk kultur og levesett er sterkt til stede i romanen, og hun beskriver Käpälä-fisket, som faren deltok i.

I romanen møter vi forfatteren vekselvis som barn og voksen, og vi hører om hvordan hun som mor i Oslo er i ferd med å gjøre farens feilgrep. Hun må ta det vanskelige valget å velge bort og holde avstand til faren som hun er så glad i, og det er det sentrale i romanen.
– Det var trist å velge bort faren, forteller Ingeborg Arvola.
– I litteraturen snakker man om utenforskapet. Følte du deg noe annerledes med de problemene dere hadde? spurte Kvalshaug.
– Nei, svarer Ingeborg Arvola bestemt. Hun måtte finnen faren noen ganger i nabolaget, men det gikk greit. Det var en større overgang å forholde seg til byen og barnehage, forteller hun.

Taushetskultur
Journalist og forfatter Jakob Arvola debuterte i 2014 med fortellingene «Det går ikke over», utgitt på forlaget Vigmostad & Bjørke. I boka har han samlet historier fra 1914 og hundre år fram i tid.
– Hvor tett ligger fortellingene inn på ditt eget liv? spurte Kvalshaug.
Jakob Arvola er oppvokst i Bjørnevatn og kjenner gruvesamfunnet i Sør-Varanger godt.
– Det var et hardt og tøft industrisamfunn, maskulint og et litt lovløst samfunn, forteller han. I Bjørnevatn var det også stor gjennomstrømming av folk som arbeidet i gruvene.

Fortellingene er ikke om sanne personer og hendelser, men han har brukt trekk fra seg selv, sin kulturelle bakgrunn og folk han har møtt, i sine fortellinger. Arvola leste utdrag fra fortellingen Åttegangen fra Kirkenes i 1978 om jeg-personen som forteller om det tragiske som rammer Cecilie, men ulykken forties og angeren henger ved den som lever videre i taushet. Følelser skulle ikke vises, som Arvola så fortreffelig skriver: Det hvilte en taus, felles flauhet over å føle noe annet enn sinne. Her er fortellinger til ettertanke, mye tungsinn, men også mye humor med mange originale personligheter. Det er flere historier om menns forhold til kvinner
– Kan boka leses som en protest mot det maskuline samfunnet? spurte Kvalshaug.
Arvola tar et oppgjør med en maskulin taushetskultur, der menn holder kjeft og tier om det de går og bærer på. Taushetskulturen med det å tie om det vanskelige og ikke vise mye følelser er den røde tråden og gjennomgangstemaet i hans fortellinger. Bokas tittel «Det går ikke over» henspeiler nettopp på at det nytter ikke å flukte fra seg selv, fra det en velger å tie om eller unnlate å gjøre i stedet for å ta et oppgjør med det. Fortellingene til Jakob Arvola er i så måte allmenngyldige, men taushetskulturen han beskriver vil være gjenkjennelig for mange i de kvensk/finske miljøene, og tida er nå inne for å gå videre.
– Nå skriver jeg en novellesamling der skam er et sentralt tema, enten det er om mennesker som skjemmes eller som er med og skaper skam, forteller Jakob Arvola til slutt. Han slipper med andre ord ikke helt tråden fra sin første bok.

Offentlige kvener
Ingeborg Arvola røper at hennes ønske er å kunne skape og skrive om et eget univers, og har Tove Jansson som en av sine forbilder. Så får vi vente i spenning og se hva neste utgivelse blir.
Publikum fikk stille spørsmål, og Reidar Harjo fokuserte på kvenenes status i samfunnet i dag.
– Kan dere være litt offentlige kvener for oss som trenger å få satt litt mer lys på det kvenske? spurte han forfatterne om.
Her kom ingen høylytte negative protester på det.
– Ja, var Ingeborg Arvolas klare svar, og jeg stiller gjerne opp i kvendrakt offentlig, hvis noen sponser det for meg.