Myrene i Varanger – en viktig ressurs for folk og dyr

Forlatt hytte i myr. (Foto: Sander Larsson Framnes)

 

Å slå våtmark var en vital del av høyhøsting i Finnmark.

 

Sander Larsson Framnes
sander@ruijan-kaiku.no

 

Norge har mer enn 20 000 kvadratkilometer myr og våtmark. Dette utgjør mer enn seks prosent av landarealet. I Finnmark utgjør våtmarkene en betydelig større del, og i de indre delene av fylket utgjør våtmarkene mellom 10 og 30 prosent av arealet. (Kilde: statsforvalteren.no)

Særlig i Varanger består mye av landskapet av våtmark.

Ressursrike økosystem

Det var lite av slåtter i byene, og dyrt var det også å eie. Derfor ble myrslåttene uhyre viktige for mange av de beboende i områdene med myr.

I tillegg til det næringsrike myrhøyet/heinä, var myrene en viktig kilde for sanking av bær, uttak av torv til brensel og bygging, og til fiske og jakt. Bær, fisk og vilt solgte de gjerne videre. Særlig bær ble solgt, og de eldre kan ennå i dag huske hvordan de plukket bær hele høsten og solgte det i byen for å tjene en slant. Det var lønnsomt arbeid, og myrene var rike på bær.

Dessert for dyrene

Myrhøyet/heinä var en nødvendighet for å komme seg gjennom de lange vintrene i Varanger. Det stive gresset ble kokt i fjøsgryta/hauepata sammen med fiskeavfall og ble næringsrik kost for dyra.

Dessuten var myrene rike på arter, blant annet urter. Dette ga god smak og blir som en dessert for dyrene. (Kilde: nationen.no)

Fjøsgrytene var essensielle i enhver fjøs i Varanger. Det barske landskapet gjorde det vanskelig å gro høy, så fjøsgrytene ble brukt til å koke opp fôr til dyra, gjerne av tang og matrester fra husholdet.

Sesongarbeid

Arbeidet startet opp i første halvdel av august. Da var slåtta og annet arbeid nede i bygda avsluttet. Sysselet i myrene kunne vare fra noen dager til rundt en måned,

avhengig av været og hvor mye høy og annet man trengte.

På denne tiden strømmet alle fra bygda opp til fjells. Dette blir gjenfortalt som ei flott tid, og de eldre mimrer tilbake og savner de flotte dagene til fjells.

«Og utmarksslåtten oppe ved Øvervatnet blei seinare ikkje tatt opp igjen. Men i allefall vi barna sakna lenge dei gode sommardagane der oppe. Fisking, bærplukking og sauesanking foregikk jo der i fjelldalen i åra etterpå, i seinare tid også litt hyttebygging. Men vi barna fra den gongen, som no er å finne i oldeforeldregruppa, vi gjømmer nok stadig på eit vakkert minne – med folk på alle slåtteteigane, med flittig høya-ståk og leven – og med kaffebål og rop og latter over alt. Og med strålande solskinn over alle fjell.» (Kilde: Reidun Mellem/Ruijan-Kaiku.no/ kvensk utmarksslått i Elvevoll-dalen)

I fjellet samlet familienes barn seg til lek, og det var riktig mye moro de kunne finne på med bare en bekk. De kunne bygge demning eller broer, fange småørret, og seile med båter. Men de slapp ikke unna arbeid. Det var tunge dager i fjellene, og alle i familien tok i. Barna hadde særlig til oppgave å rake høy.

Alle trår til

Når barna skulle hjelpe var det vanskelig å håndtere redskaper laget for voksne. Derfor var det nødvendig at de hadde egne redskaper som var tilpasset dem, om de skulle være til god og effektiv hjelp i arbeidet.

Reidar Aleksandersen har en historie om hvordan han opplevde overgangen fra det å være barn til å bli oppfattet som skikkelig slåttekar, som godt tar for seg hvordan redskapene var tilegnet de små.

«Jeg fylte 9 år denne høsten. Vi skulle opp til slåtta, og på lasset hadde far tatt med en liten ljå og en orv som passet til. Far nevnte ikke denne spesielle redskapen med ett ord, men jeg skjønte at den var til meg. Jeg måtte flere ganger se på den fine ljåen på turen opp.

De minste barnas oppgave på fjellet var å rake sammen høyet. Jeg rakte høy hele første dag, slik jeg hadde gjort tidligere år, og den lille fine ljåen var i tankene mine hele dagen. Far sa ingen ting. Neste dag fortsatte jeg å rake mens jeg tenkte på ljåen. Far sa fremdeles ingen ting. Da det nærmet seg middagstid neste dag, og far fremdeles ikke hadde nevnt ljåen med ett ord, gikk jeg bak noen vierbusker, og stakk rivebladet under en rot. Jeg dro til av alle krefter – slik at rivebladet gikk tvers av!

Så var det middag og jeg måtte, litt trist, fortelle at riva var gått i stykker. Greit, sa far, da får vi sette ljåen på skaftet. Etter middag tok han meg med til en spesiell plass der det var lett å slå, og siden har jeg hatt ljåen i handa.» (Kilde: varangermuseum.no / Med bårstang, sapilaat og siipi)

Spesialisert utstyr

Det var uvanlig å kjøpe de arbeidsredskapene og hjelpemidlene man trengte. De aller fleste lagde dem selv, eller bestilte hos lokale redskapsmakere. Utformingen av redskapene var ofte enkel, og man brukte lokale materialer som var lette å erstatte eller reparere.

Dette ser man særlig på rivene. De var fult laget av tre, og tennene var enkle å bytte ut om ei tann brakk av.

De kvenske rivene var spesialisert til å samle mest effektivt. De hadde ikke rett rivestang, men heller bøyd. Slik samlet de mer gress.

Også ljåene var annerledes enn nordmennene sine. Den finske orven (ljåskaft) var kortere og hadde en buet form som ga en praktisk og komfortabel stilling. Det var de finske orvene som ble foretrukket i Varanger.

Den finske ljåen var smalere, lengre og spissere enn den norske. Imidlertid var den også mer utsatt for slitasje og ble etter hvert erstattet av den norske ljåen som var bredere og sterkere.

Når man skulle slå i de bløte myrområdene brukte man ljå med vinge. Denne vingen ble kalt siipi. Det hadde funksjon som et nett, og ble brukt på bløte myrer hvor det ofte var overvann. Den fanget det korte myrgresset så det ble lettere å rake sammen høyet til tørking eller hesjing.

Denne vingen ble laget av et bøyelig lett materiale, som en kvist av selje eller rogn. Nettet var gjerne bomullstråd.

Livet til fjells

Gamme på Børselvfjellet – Veistikningslag utenfor torvgamme på Børselvfjellet i 1934. Helt til høyre står John Johansen Skogen (f.1887-d. 1973) fra Børselv. (Fotograf: Thoralf Hamborg)

På fjellet bodde de i gammer eller telt. Gammene hadde ofte ildsted eller ovn. Gulvet dekket de med fersk ris av bjørk eller vier hver gang de kom opp. Om natten dekket man seg med ullpledd, tykke lappetepper, eller skinnfeller. Noen kastet bare de tykkeste klærne over seg.

Maten ble planlagt lang tid i forveien, og bestod ofte av torsk, sei og laks som ble saltet i tønner. I tillegg kunne man fiske ørret mens man var på fjellet. Hjemmebakt brød ble tatt med. Havregrøt eller suppe ble kokt til frokost. Til grøten var det melk. Man kunne også ha med kjernemelk. Dette var væska som ble igjen etter at rømmen var kjernet til smør. Denne ble tappet i butter og ble etter hvert sur og god. Når man skulle drikke den ble den ofte blandet ut med litt vann. De som hadde ku, kunne ta den med seg til fjells.

I tillegg til dette måtte man ha med smør, gryn, kaffe og salt. Maten ble oppbevart tørt i sekker og kasser. Ferskmaten ble satt på skyggefulle steder eller i bekken.

En stor jerngryte ble tatt med til matlagingen. Dette var ofte barnas oppgave å bære.

Etter flere uker med den samme maten, kunne de fleste bli ganske lei og begynte å eksperimentere. Ikke alle forsøk var like vellykket, men av og til traff man gull. Sverre Jakola fra Vestre Jakobselv forteller i «Med bårstang, sapilaat og siipi» at yndlingsretten hans var kalt kiiseli. Det var brødbiter stekt i ei gryte med fett og tilsatt sukker og melk. Det smakte helt fortreffelig!

Transport

Når tiden kom for å frakte ned høyet og de andre råvarene, brukte man gjerne hest og slede. Det var ikke alle som holdt hest, så da byttet de gjerne til seg tjenesten å få kjørt varene sine ned, og betalte med noe av råvarene de hadde høstet.

Det var i februar de hentet høyet, og de satte gjerne av flere dager til arbeidet. Det måtte være gode forhold før de bega seg til fjells. De startet grytidlig om morgenen for å rekke to turer for dagen. Det var viktig å stå på, for veien kunne når som helst fyke igjen.

Når arbeidet stod ferdig, var familiene klare for den lange vinteren – med matrasjoner til både seg selv og dyra.

(Hovedkilde: Varangemuseum.no)