Fra arkivet – publisert i Ruijan Kaiku fredag 20. oktober 1995.

Skrevet av Hans Kristian Eriksen

Om kvenene er det skrevet mange hyllemetere med avhandlinger og artikler, noveller og romaner, seriøs litteratur og underholdningslitteratur. Kvenene har vært framstilt som slåsskjemper, stor drikkere, knivstikkere og drapsmenn. Ikke sjelden står de også for et laussluppent seksualliv – for ikke å snakke om saunalivet. Det følger fyll og spetakkel med dem i mye av litteraturen. Men myten om kvenene forteller også om flinke, trauste jordbrukere, tause slitere som driver fram det gode jord bruket – som nordmennene i Troms og Finnmark ikke kunne før kvenene kom. Kvenene i bøkenes verden er også læstadianere, og læstadianere kan man latterliggjøre.

Her skal eg ta for meg noe av det som har vært skrevet om kvenene, og kanskje vise hvordan det litterære bildet har vært med og forma nordmennenes syn på det historiske finske folket i Norge. På den andre sida har nok folket sine forestillinger om kvenene hatt betydning for hvordan forfattere har skrevet. I moderne tid heter de ikke lenger kvener, de som kommer fra Finland, og det følger nye myter med dem. Toivo og Pekka lever i beste velgående. Men de gamle mytene er kanskje for en stor del glemt. Eller er de det?

Langt tilbake i tid finner vi en storslagen beskrivelse av landet til kvenene. Den står i Egils soga, skreve ned på Island. Der får vi høre om den store høvdingen Thorolv Kveldulvssson på Helgeland som gjorde ferder inn til Kvenland alt på 800-tallet og kjempa sammen med kvenene mot karelere og andre folk.

Alta før 1850

Det er ikke før på 1800-tallet vi kan snakke om en litteratur der kvener spiller en rolle. Riktignok finner vi sporadisk omtale av kvenene i skrifter fra 1700-tallet, og spesielt blir de ofte nevnt i skriftlige kilder som tingbøker, tingrapporter og andre dokumenter. Det foreligger f.eks. et stort materiale om kvenene i Alta omkring midten av 1700-tallet, men det var jo arkiv og ikke litteratur. Men det er i dette materialet vi finner opp lysningene om Knut Kven og den onde amtmann. Likeså er det mange opplysninger om kvenene i de viktige dokumentene som kalles «grenseexaminationsprotokoller». De ble skrevet av major Peter Schnitler under grensebefaringene i 1740 åra, men de kom ikke i boks form før i vårt eget århundre.

Heller ikke i første halvdel av 1800-tallet finnes det noen egentlig litteratur om kvenene i Norge. Det som skrives er for det aller meste reiseskildringer og rapporter. Men det er her eg vil begynne.

Først en beskrivelse fra Alta omkring 1830, like etter at kvenene hadde begynt å strømme til Kåfjord kopperverk. Presten Fredrik Rode skriver i boka «Optegnelser fra Finmarken» (1842): De ere stolte, stivsindede, falske, fordringsfulde, trættekjære og brutale, og det med kun få undtagelser! At karakterisere et Folk saaledes, kunne lettelig synes overdrevet… men man erindre sig, at det ikke er noen hel nasjon, som her skildres, men snarere kun dens udskudd og de udskuttes efterkommere.»

Nils Vibe Stockfleth

Presten Rode var nok ikke aleine om denne holdninga, men det var heldigvis noen som hadde et helt annet syn på kvenene. En av dem var Nils Vibe Stockfleth. Han var prest, og har kanskje fått et noe frynset ettermæle på grunn av opp førselen i Kautokeino 1852, der han bl.a. gav en av samene et rapp med stokken. Men han forsvarte både samene og kvenene, og i boka «Bidrag til Kundskab om Qvænerne i Kongeriget Norge» (1848) skriver han bl.a. at et så nøysomt og driftig folk som kvenene gjerne måtte få befolke Finnmark. Stockfleth ser også det positive i at kvenene holder på språket sitt – noe som ikke skulle bli sett på med blide øyne seinere. Han skriver at alle kvenfamiliene har finske bøker – og konkluderer med at qvænene stedse er holde og stedse ere forsynede med religøse bøker i deres eget modersmål, som de i almindelighed lærer deres børn at lese i, gjør tilintetgjørelsen av deres sprog til en umulighed og en utenkelighed…

Har det gått slik?

Litteraturen om kvenene etter 1850

Det er først i andre halvdel av 1800-tallet vi virkelig begynner å få en skjønnlitteratur som hand ler om kvener. Nå opptrer de også hos noen av våre største diktere. Nord-Norge er oppdaget på en ny måte. Det er blitt populært å skildre det mystiske folket i det mytiske og mystiske nordlandet. La oss ta fatt i en av de såkalt fire store i norsk litteratur.

Jonas Lie

Med sine vyer og syner og opplevelser fra Tromsø og Troms. I sin første bok, Den Fremsynte fra 1870, boka med det drømmeaktige og mystifiserte landet og folket, og seinere i Tremasteren Fremtiden eller Liv nordpå (1872, lar han alle Nordkalottens folkeslag storme fram. Her er et sitat fra Den Fremsynte: Finnen på ski med sine rensdyr, kvenen, russen – ikke å nevne den stadigferdende, på land trege, men i sin båt kvikke nordlendings eiv – er unektelig alle helt interessantere folk enn den grå havrebonde, hvis fantasi neppe går lenger bort fra hans egen aker enn til det å undres på hvor oppe i utmarken mon gampen nu skal hentes.

Jonas Lie tenker også på rase blanding og har sine egne teorier om blanding av same-kven og same-nordmann: Kven-nordmannen beseirer nordlandsnaturen, lappenordmannen ligger mere under for den og lider under dens trykk.

I fortellinga Tremasteren «Fremtiden» eller Liv nordpå gir han en bekrivelse av en kven i Kvenangen, gift med ei samejente. Også her prøver han å karakterisere folket, kanskje mye med tanke på at lesere i Sør-Norge skal få vite hva kven, same og norlending er. Han skriver bl.a. at «den trossige kvenen er sjelden overtroisk av seg, således som finnen (samen) og nordlendingen». Jonas Lie gir jamt over et fint og positivt bilde av kvenen.

Henrik Ibsen

lar også en mystisk kven opptre i dramaet Fruen fra havet (1888). Kvenen blir nevnt som «Den fremmede». Den kvinnelige hovedpersonen Ellida Wangel har vært og er forelsket i han. Mannen er blitt drapsmann og er på flukt. Han har en sterkt, dragende makt over EllidaWangel, som forteller at han er:

Oppe fra Finmarken, sa han.
Forresten var han født over i Finland. Var nok vandret inn som barn – med sin far, tror jeg.
– Altså en kven?
– Ja, de kalles jo så.

Det mystiske ved mannen knytter seg nettopp til at han er kven. Det synes som om det har vært viktig for Ibsen å få det fram. Eg husker godt en forestilling med «Fruen fra havet» på Senja. Riksteatret var der, og den mystiske kvenen kommer luskende inn i Ellida Wangels liv på nytt. Da kommer det halvhøgt fra benke raden bak oss:

– Å Jesus i luggan, der kjem han igjen!

Og når vi først holder oss til de klassiske toppene i norsk litteratur, la oss trekke inn en til:

Bjørnstjerne Bjørnson

Han ville lansere Nord-Norge som turistland etter sin reise med kystruta. I boka En ny Feriefart (1869) gir han en alminnelig positiv omtale av kvenene, men ikke noen egentlig beskrivelse. Han vil vel bare ha nevnt folket:

En del av folket er som kjent kvener og finnlapper. De første (Finlands finner) er et sterkt, dyktig folk, gode selhundskyttere, hvalrossfangere og håkjerringfiskere, også landbrukere. Når de i ekteskap med norske alltid får disst til å tale kvensk, kommer dette ikke som man har trodd, av overlegenhet, men tvert om der av at det er kvenen en fysisk umulighet å tale norsk når han ikke er vant dertil fra barn».

To professorer

To professorer reiste nordover i året 1867 for å oppdage Nordlandet og folket. De to var J.A. Friis, han som skreiv sameromanen Lajla – og Ludvig Kristensen Daa. Dette var akkurat i de store vandreåra, og i et av det verste uåra Finland har hatt. Begge skreiv grundige beretninger fra denne lange ferda som gikk gjennom Finnmark og østover Karelen til Kolahalvøya. Professor Daae kalte boka si «Skisser fra Lapland, Karelstranden og Finland» (1870). Han drøfter det finske innslaget i Norge, sammenligner med den store tilstrømminga av russiske fiskere m.m. og konkluderer med disse orda:

Saa længe Amerika er Maalet for den Norske Udvandring, ville Finlændingene være ikke en fare for Norge, men det eneste Haab om, at Finmarken kan erholde en Bebyggeise afdygtige Folk, som elske Norges Love og Nærings-Frihed.

Jens Andreas Friis, den andre reisende professoren sommeren 1867, er ikke fullt så optimistisk når det gjelder kvenene og Finnmarks framtid. Han synes det er beklagelig at nordmenn drar til Amerika, mens norsk land i Finnmark blir befolka av en ganske fremmed Befolkning, grundforskjellig fra os i Sprog, Nationalitet, Sæder – og i alfald den første tid – ogsaa i sympatier.

J.A. Friis blander en kven også inn i boka Fra Finmarken. Skildringer (1881). Det var den boka som seinere fikk navnet Laila. Der har ikke kvenen andre oppgaver enn å vise at han er kven, og at kvenene vandrer mot Ruija. Det er en helt nøytral beskrivelse. Der imot tar Friis for seg en annen som han kaller Aslak Kvæn i flere for tellinger i boka Skildringer fra Finmarken. Denne Aslak Kvæn er skildret rå og brutal, mishandler et lægdsbarn, prøver å voldta henne – og dreper sin egen sønn. Voldtektsforsøket er omtalt slik: Nu er du i min magt, lægd barn, sagde han med et djevelsk grin i sit stygge ansigt. Kys mig!

Det er nok en sannhet, meiner forfatteren, når han skriver at «Aslak er en skrekk for alle sine naboer, nordmenn og finner» (=samer)… Det er i alle fall klart at den type skildringer ikke kunne gi folk flest noen positiv holdning til kvenene. Om vi så går inn i vårt eget hundreår, så følger denne holdninga med hos noen.

Schøyen og Qvigstad

Eg skal ta med noen få sentrale navn fram til 1980-åra. Det begynner med Carl Schøyen som i Tre stammers møte (1918) gir en fin og menneskelig skildring av det finsktalende folket som kom fra Nord-Sverige til bygdene i Sør-Troms. Det er personen Skouluk-Aandaras (fra Lavangen) som beretter og er hovedpersonen. Gjennom hans fortellinger får vi gode miljøskildringer fra forholdene i det indre av Nordkalotten på 1800-tallet – i Pajala og andre bygder i Tornedalen. Carl Schøyen beretter også om barnetransporten fra Sverige/Finland til Norge, det som enkelte har kalt «kvit slavehandel». Carl Schøyen er vel den første som behandler temaet litterært og prøver å vise forståelse for det som skjedde.

La meg også nevne navnet Just Knut Qvigstad som gav ut den grundige avhandlinga om «Den kvenske indvandring til Nord-Norge» (1921). Den ble stå ende som standardverket om kvenene til lenge etter siste krig. Qvigstad uttrykker verken antipati eller sympati for kvenene. Han er tørr, vitenskapelig og nøytral i følelsessaker..

«Han var et vildt dyr, kvænen…»

Også andre forfattere har fortalt om mindre sympatiske kvener. John Giæver fra Tromsø er mest kjent for sine bøker om ishavsfolk og overvintrere, men den aller første boka han skreiv handla om en kven – Ildgjerningsmand. Fortælling fra vildmarken. Den kom ut i 1923. Hovedpersonen er en dreper kven.
«Han var et vildt dyr, kvænen. Han hadde stukket med kniv og løst hjerteblodet på folk. Så hadde han git sig fjeldet i vold.»
Denne kvænen er på flukt, og det ender med flere drap – inntil han blir drept av sin egen sønn, som har lært å drepe av faren. Det er et voldsomt folk, disse kvenene.

Regine Normann, kjent for en rekke bøker med eventyr og overtru fra Nord-Norge, har ei skildring av kven i boka «Det graner mot høst» fra 1930. Fortellinga om kvenen heter «Kvenen som fulgte dauingene» – og antyder med det mystikken omkring kvenen.

Arthur Ratche hette en journalist som gav ut boka Finsk fare for Finnmark i 1936. Den foregår i Nord-Troms, spesielt Skibotn. Boka stempla kvenene som femtekollonister, tvilsomme nordmenn. Slik kom den utvilsomt til å bety mye negativt for kvenene i Norge med sterk mistenkeliggjøring av de som snakka finsk, de finske preikerne, Samuli Paulaharju m,fl.

Cornelius Moe skreiv flere tekster der kvener er nevnt. Eg vil nevne diktet «Samling» fra «Finnmarksdikte» (1934) – om læstadianere som «kvensker». Det er ikke akkurat noe positivt inn trykk man sitter igjen med etter å ha lest denne teksten.

1960- og 1970-åra

Lars Berg gav i 1966 ut romanen Dei varme kjeldene – og i 1961 Den lange vegen. Den første boka foregår på en gard i Finland. Det er ei alminnelig og hovedrollen, men med det seksuelle sterkt inne i bildet. Den andre boka handler om den samme unge gutten i Norge – og åpningslinja forteller ikke lite om hva den handler om; «Vil du, din finndevel, komme deg i motoren!»

Hans Kr. Eriksen, som også står for denne artikkelen, skreiv en rekke artikler og noveller fira slutten av 1950-åra og ut over. I 1973 gav eg ut boka Vandrere i grenseland. Om eg skal si om meg sjøl og mi eiga bok, så måtte det være at eg kanskje var litt skeptisk til ei framtid for kvensk språk og kultur. Men feltarbeid i kvenske distrikt gjennom 60-åra var lite oppløftende sett fra folket si side. I 1985 gav eg ut ungdomsromanen Flukten til havet, der hensikten var å gi unge lesere en følelse av hva kven var – og den tilknytning vi har til det moderne Finland.

Idar Kristiansen begynte å gi ut romanverket Kornet og fiskene i 1978 méd boka Svanevinger i nord. Han fortsatte med Den salte åkeren (1979), Stiene fører til havet (l9So) og Guds nåde nordpå (1981). Dette roman verket kom til å skape en viss debatt om kvenene og kvenlitteraturen. Ordet «kvenheroisme» ble tilmed lansert. Vi må ha lov til å si at det er et verdifull og sterkt skjønnlitterært verk. Men de som hevda at mytene om seksuell løssluppenhet o.l. blant kvenene ble ført videre hadde nok litt rett i det.

Bente Pedersen med Raija

Den første av bøkene om Raija, Fremmed fugl, kom i 1986. Utgangspunktet er en jentunge som blir tatt med fra Tornedalen til Norge av flyttsamene. Det er en sympatisk og bra underholdnings roman. Etter hvert utviklet serien seg til å omfatte 40 bøker. Det er stor variasjon i kvaliteten, men Raija-bøkene er slett ikke dårlig som underholdningslitteratur, tvert imot noe av det beste vi har fått i denne sjangeren. Og hovedpersonen er kven som virrer rundt på den svære Nordkalotten. Slik sett blir romanene om Raija både underholdning og folkeopplysning. Noen vil nok hevde at mytene om kvenene styrkes ved det voldsomme gemyttet og de seksuelle «utskeielsene» vi blir vitne til. Men når vi er kommet så langt har vi egentlig glemt at Raija er kven.

Eg har flere ganger skrevet positivt om Bente Pedersen og Raija-bøkene, og eg trur nok eg har rett i den påstanden at Raija serien har skapt mange lesere og ført til større allmenn opplysning om Nordkalotten – og for den saks skyld også om kvenene. Særlig godt får hun fram «mobiliteten» blant Nordkalottens folk, og bøkene har jamt over bra historisk sannhetsgehalt.

Men den store romanen om kvenene har vi ennå ikke fått.