Når sant skal sies

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

 

Når sant skal sies

Framtiden var mer populær før i tiden. Årsaken var kvinnene, de gjorde framtiden lysere ved å spå den.

Med alle garnkavlene i fiskeribyen Honningsvåg sto det neppe på mosegrønne glasskuler, men jeg så aldri mamma stirre inn i sånt fiskeredskap. Hun spådde i noe mer pålitelig. Kaffegrugg.

Få spådde så fint og godt som mamma, og jeg minnes fra oppveksten det støtt og stadig skrapte folk på døra vår.

«Margareth?»

Bleke fjes i gløtten.

«Vi vet nu ikke lenger vår arme råd. Kan du by oss inn på en kopp kaffe?»

Mamma sa aldri nei. Hun og en god kopp kaffe sørget for at framtiden snart ble som den skulle; en trofast kilde til stor bekymring.

Jeg så opp til mamma, og en slik spådomsfull dag løftet jeg på duken fra min faste plass under kjøkkenbordet og så opp til henne. Nappet i buksebenet hennes og hvisket min første spådom:

«Mamma? Når æ blir stor ska æ å spå. Æ ska spå nån sjikkelig.» Jeg slapp duken og dro meg tilbake til min lyttepost.

I spåingen hørte jeg de voksne prate mye om krigens dager. Under krigen var kaffe stor mangelvare, til gjengjeld var behovet for dystre spådommer langt mindre. Under krigen visste alle i Honningsvåg at man var ille ute, trengte ingen spåkone for å skjønne det. Senere, da krigen var over og angsten for framtiden igjen kom snikende, ble det igjen stor tilgang på kaffe. Så omtenksomt er verden skrudd sammen, har jeg lært, at mangler man det ene, så mangler man gjerne også det andre. Og omvendt.

Fra under kjøkkenbordet snappet jeg opp kunsten å spå. Lærte at det, for presisjon i spådommen, må spås i kokekaffe. Gjerne bålkaffe om man var til fjells og havnet i det sannsigerske hjørne.

Selve kaffedrikken skal inntas som vanlig, framtiden fins i gruggen. Derfor vil filterkaffens tynne belegg gir uforutsigelig spådom, med pulverkaffe går alle framtidsplaner i oppløsning, og verst av alt den moderne baristakaffen. Eneste troverdige visjon da, er snarlig børskrakk. Nei, det må være ekte kokekaffe, sterk som en gammel kven.

Fordi nytrukket kokekaffe er varm og må sippes sakte, tar det tid å komme til bunns i sakene. I dagens travle samfunn med sine korte kaffepauser er det vrient å gruble i hop en velbegrunnet spådom, noe som merkes på folkesjela. Framtiden er mer uviss, folkesjela mer rastløs. «En urolig skapning,» som mamma brukte si når hun var i Hammerfest og så en sånn. I dag kryr det av dem, den ene vet mindre enn den andre.

«Hvordan går det?» spør man folk.

«Nei, kem fan som vet?» svarer folk, hjemsøkt av brå framtidsangst.

Før tok folk livet med ro, sjelefred gitt dem av spåkoner som jagde bort mørket, som trøstet og sa det alltids ordnet seg eller ei. Og denne kunsten – å kaste et lys over de ukjente ting som venter en stakkar – ble tradisjonelt utøvd av kvinner. Mannen var like viktig, hans rolle var å rote til framtiden så det ble noe å spå.

Mamma, hun kunne spå det uskyldigste, som da pappa var på fiske og hun spådde meg kakao til kvelds, men også farlige ting som måtte avverges. Det ble en egen stemning over kjøkkenbordet når mamma så i gruggen, og de andre voksne skjønte at skumle utsikter var i vente.

Gruggens ansamling i bunn av koppen, det var spørsmålet. Det samme var gruggens farge og konsistens; jo tettere og mørkere grugg, jo verre kunne det bli, det som ble spådd. Men sjelden bent ut sagt.

«Sir æ alt æ ser? Nei, det ville vært direkte ondsinna,» forklarte mamma meg.

«Det æ kan gjøre, e å be folk være observante på fare, og ta godt vare på sæ og sine. Folk må no uansett finne ut av det sjøl,» sa hun.

Jeg så dem der de gikk, nyspådde folk. Stadig på vakt, etter brøyteplogen, glarholka, steinsprang, søringer, løshunder, likevel lettere til sinns. Mer farge i kinn nå som mamma hadde sett dem, nå som Margareth hadde erstattet himmelsk angst med jordisk redsel.

Først da spådomskunsten tok til å forsvinne med de kloke kvinnene i mammas generasjon, turte sjarlatanene vise seg. Psykologene. En invasjon av dem, og der fikk du ingen ekte kokekaffe, bare ruinert framtid i form av tom lommebok.

Forresten gikk det troll i ord i min egen spådom, og den første jeg spådde, var ei venninne av mamma. Jeg rakk med nesa så vidt over kanten på kjøkkenbordet, og fulgte til punkt og prikke hele ritualet; koppen opp ned på fatet og ikke røre før gruggen var så tørr at den verken rant eller dryppet. Spåing i kaffegrugg besto av nokså mye venting, og da var stemningen alltid spent. Til slutt tok jeg koppen, snudde den varsomt rett vei og glodde nedi, lenge og vel. Så hvor gruggen hadde tatt bolig på det hvite porselenet, så etter Lykkerom og alt mamma hadde lært meg å se etter. Før jeg løftet blikket og sa hva jeg så.

Mamma og to andre venninner hørte da jeg spådde hun fjerde damen. Alle måpte da jeg var ferdig. Bare tikkingen fra klokken på veggen hørtes da. Jeg var endelig stor nok til å spå. Jeg var fem.