Veien videre for den kvenske navnestriden i Karasjok og Kautokeino er fortsatt uviss. Sametinget og Risten Turi Aleksandersen (innfelt t.v) ønsker ikke et tredje språk på skiltene i frykt for «overtaking av stedsnavn.» Språkrådet og Daniel Ims (innfelt t.h) gjør nye vurderinger. (Kuvat: Pål Vegard Eriksen/Åse M.P. Pulk, Sametinget/Moment Studio)
Språkrådet og Sametinget har nå hatt møte om striden rundt de kvenske navnesakene i Karasjok og Kautokeino.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
Denne saka er oppdatert etter publisering.
Tidligere i høst kunne Ruijan Kaiku avsløre at Sametinget i et skriv til Språkrådet ba sistnevnte stanse kvenske navnesaker i Kaarasjoki/Karasjok og Koutokeino/Kautokeino.
Les saken: Sametinget setter seg på bakbeina
Språkrådet ville på det tidspunktet ikke uttale seg om saken før de hadde besvart henvendelsen. Det gjorde de for øvrig samme dag som Ruijan Kaiku publiserte saken.
I besvarelsen ba de om et møte med Sametinget for å drøfte problemstillingene videre, og ville ikke foreta seg noe i navnesakene før et slikt møte hadde funnet sted.
Har møttes
Nå har dette møtet funnet sted. Det bekrefter avdelingsleder i Språkrådet, Daniel Gusfre Ims, overfor Ruijan Kaiku.
– Vi er enige om at stedsnavntjenesten skal gjøre greie for hva som er grunnlaget for stedsnavnsaker som reises, og om at det skal være et tilstrekkelig dokumentert grunnlag for navn det reises sak for, sier Ims.
Han sier at Språkrådet, som Kvensk stedsnavntjeneste ligger under, og Sametinget som driver den Samiske stedsnavntjenesten, har lagt ulike paragrafer i stedsnavnloven til grunn for å reise navnesak.
– Sametinget peker på paragraf 11, mens Språkrådet peker på paragraf 1, forklarer han.
Ifølge avdelingslederen har Språkrådet etter møtet lovet å komme med en ny skriftlig vurdering om dette.
– Men den tilbakemeldinga har vi dessverre ikke fått ferdigstilt ennå, sier Ims.
Saametinka Kaarasjovessa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Vil ikke kommentere
Ims sier videre at det var et ryddig og fint møte mellom Sametinget og Språkrådet.
Han bekrefter at Språkrådet og Sametinge skal følge de samme «føringene» når det gjelder tilstrekkelig dokumentasjon i navnesaker.
– Det er samme formelle føringer, men det er også greit å være enige om praksis, sier han.
Om status på Karasjok- og Kautokeino-sakene, viser han til forannevnte skriftlige vurdering som Språkrådet skal komme med.
– Vi er dessverre noe forsinka med dette arbeidet, og jeg kan ikke kommentere mer om hva som skjer videre, før vi har sendt vurderinga til Sametinget.
Ruijan Kaiku har også spurt avdelingsdirektør for språkavdelingen i Sametinget, Risten Turi Aleksandersen, om hun vil si noe om møtet, om Sametinget fant det matnyttig, og hva som skjer videre med saka.
Aleksandersen sier at hun er kjent med at Ims allerede har uttalt seg om prosessen.
– Jeg har ingenting ytterligere å legge til, annet enn at vi nå venter på vurderingen fra Språkrådet, sier hun.
Stridens kjerne
Paragrafen Sametinget sokner til omhandler bruk av stedsnavn. Den sier blant annet at «Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.»
Ett av Sametingets argumentet, i forannevnte skriv, var at Karasjok og Kautokeino er områder der det ikke bor kvener. «Den samiske stedsnavntjenesten vil med dette legge fram at de foreslåtte kvenske navnene som Språkrådet framlegger hverken brukes blant folk på stedene eller av folk som har næringsmessig tilknytning til stedene», skrev de den gangen.
Lovens første paragraf, som Språkrådet peker på, sier blant annet at formålet med loven er å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner, og medvirke til kjennskap til og aktiv bruk av navna.
Den sier også at loven skal sikre «omsynet til norske, samiske og kvenske stadnamn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar.»
Her er paragrafene i sin helhet:
Paragraf 1 i stedsnavnloven
§ 1. Formål og verkeområde
Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna.
Lova skal sikre omsynet til norske, samiske og kvenske stadnamn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar.
Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta. Lova gjeld også bruk av stadnamn i selskap som det offentlege eig fullt ut og i læremiddel som skal brukast i skolen. Departementet kan i særskilte tilfelle gi forskrift om at lova skal gjelde når selskap som det offentlege ikkje eig fullt ut, skal bruke stadnamn.
Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.
Paragraf 11 i stedsnavnloven
§ 11. Bruk av stadnamn
Når skrivemåten av eit stadnamn er fastsett etter denne lova og ført inn i stadnamnregisteret, skal han brukast av eige tiltak av dei som er nemnde i § 1 tredje ledd.
Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.
Offentlege organ og andre som er nemnde i § 1 tredje ledd, skal halde fram med å bruke dei skriftformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak.
Les mer om saken her:
