Blir kvenene for alvor satt på kartet? Vi har pratet med Unni Elisabeth Huru i oppkjøringen til Sannhetskommisjonens rapport. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

At sannhetsrapporten etter framleggelsen blir glemt i en nedstøvet skuff, har Unni Huru liten tro på.

 

Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Klikk her for å høre intervjuet med Huru på Ruijan Radio

– Det vil myndighetene i så fall få kraftig motstand på. Her har folk brettet ut av sitt innerste liv, så jeg tror ikke det er mulig å gå rundt rapporten. Men hva som kommer ut av den for de tre ulike gruppene som har blitt undersøkt, det blir veldig spennende å se, sier Unni Elisabeth Huru, nestleder for Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto.

Neppe et kventing

At rapporten til syvende og sist vil komme også kvenene til gode, hører også til kategorien over ting hun fester lit til. Men hun formulerer det som et ønske, altså noe hun vil tro på. Selv om spørsmålene er mange og usikkerheten stor når det kommer til avbøtende tiltak i praksis. Vi har bedt Huru se på noen slike mulige tiltak, et av dem er opprettelse av eget kventing. Som hun sier seg skeptisk til.

– Jeg skjønner at spørsmålet blir reist. Men den største utfordringen slik jeg ser det er den mangelende synliggjøring, og jeg tror ikke at et kventing vil være med på å løse den utfordringen. Jeg tror at et kventing kan skape nye utfordringer, sier Huru, som heller tar til orde for et nasjonalt direktorat eller et tilsvarende organ for kvenske saker. Pluss andre felles møteplasser som med dagens bevilgninger er helt umulige å få til, sier Huru. Som samtidig anser det som naturlig at man skuer til en annen minoritet i spørsmål som dette.

Ytringsrom

– Mange ser opp mot Sametinget, og det syns jeg er naturlig. Og det er en skjevfordeling der av en størrelse som er helt uakseptablet. Man må absolutt heve det som går til kvener. Til et nivå av likeverd ikke bare med det samiske og andre minoriteter, men også det norske folk, sier Huru, som også etterlyser mer midler til forskning. På tvers av landegrensene til Finland og Sverige, hvor «vi» samlet sett, teller flere hundre tusen.

– Vi kan ikke nok om kvener. Det norske folk kan ingenting, og vi kan ikke nok selv. Vi er ett og samme folk og må videreutvikle en felleskultur, sier hun.

Også ytringsrett og det hun anser som manglende tilgang på ytringsrom, er områder som opptar Huru. Hun mener vi må ha flere medieinstitusjoner og utvikling av de vi i dag har.

– Fornorskningspolitikken pågår fortsatt, og det må synliggjøring og midler til for å gjøre noe med skjevfordelingen, sier hun.

– Vi må rett og slett ha penger for å videreutvikle det kvenske?

Må ta tak

– Ja, og ansvaret her ligger jo ikke hos kvenene. Det er jo ikke vi som har undertrykt andre. Erfaringen er at vi må krangle oss til for å bli sett av den som har tråkket på. Det er helt snudd på hodet, og burde heller være en selvfølge at myndighetene og majoritetssamfunnet stiller opp og tar ansvaret, sier hun.

– Hva med en kvensk melodifestival?

– Det er en interessant tanke. Fordi du trekker fram populærmusikken. Da har vi gått fra historien og fram til i dag, og det mener jeg er kjempeviktig. Vi er jo absolutt ikke museumsgjenstander, vi som er kvener i dag, sier Huru, som også her viser til behovet for et grenseløst utviklingsfellesskap hvor også populærmusikk har sin plass. Også fordi langt i fra all kvensk ungdom er opptatt av kunst og finkultur, har populærmusikk sin viktige plass.

– Tror du kommisjonen vil bidra til at vi får kvensk opp på beskyttelsesnivå tre?

– Jeg er usikker på om det blir noen føringer på det, men uavhengig av kommisjonsrapporten må myndighetene ta tak i det. Språket må heves skal det reddes, sier Huru.

– Så sett under ett, hva tror du staten Norge kommer til å gjøre for å rette opp i uretten som er gjort?

– Det er jeg også veldig spent på. Det er en prosess som må skje på ulike nivåer, og jeg tror ikke dagens Storting kommer med mange overraskelser i forhold hva som har vært. Da hadde vi jo sett endring allerede, sier Huru, som oppsummeringsvis fastholder det aller viktigste, nemlig langt større midler til kvensaken. Slik at prosessen kan gå sin gang, på de mange ulike nivåene hvor uretten altså må rettes opp.