Før i tiden dro ektefellen som regel på havet. Kom han noen sinne hjem igjen? Til alt hell stilte kvinnene opp for hverandre, sier Lindis Møller-Davidsen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
De var ofte mutters alene i et knøttlite hus med mange unger. Lindis Møller-Davidsen har gjort seg noen tanker om kvenske kvinner før i tiden. Og et samhold som i dag savnes.
Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Hun har tatt sin tørn i styre og stell både lokalt og sentralt. Nå ser Lindis Møller-Davidsen fra Vadsø fram til å se kvensaken fra sidelinjen, se hva andre kan få til i hennes sted. Som medlem i Nord-Varanger kvenforening, Varenkin kvääniseura langt nord og øst i landet, har hun gjort seg mange tanker blant annet om kvenske kvinner før i tiden.
Innerst inne, sier hun, er hun en liten feminist. Oppvokst med tre eldre søstre og med sterke rollemodeller i form av kvenske og samiske tanter og bestemødre. Særlig for kvinnene, sier hun, må det ha vært tøft før i tiden. Enten de bodde på kysten eller på innlandet.
Unngå fortvilelsen
– Mannfolkene dro jo gjerne ut på fiske, i hvert fall i Varanger, og da satt kvinner igjen mutters alene. Som min bestemor, i et knøttlite hus i Høyvik med fem, seks unger mens hun forsøkte å få det hele til å gå rundt. De hadde ikke dagens kommunikasjonsteknologi, så hun visste jo ikke om mannen kom hjem igjen, sier hun. Løsning på utfordringen, ble samhold:
– Jeg tror at disse kvinnene, for å ikke bli helt sprø og dypt fortvilet, lagde seg et sterkt fellesskap. Det førte til et samhold hvor damene i bygda gikk og sjekket hos hverandre. Om det gikk bra, om de hadde nok mat til ungene den dagen.
Den gang da
– Senere, fra åttiårene og utover, tror jeg dette ble feiltolket til at kvinnene var så nesevise og nysgjerrige. Men det var i stedet noe av den kulturelle delen ved det å være kvinnelig og kvensk. Vi har det i oss, fordi det var slik våre formødre var. Jeg tror det var et sterkt samhold før i tiden blant kvenske damer og samiske damer. Man vil ikke at noen skal føle seg utenfor, sier hun.
– Så det var et inkluderende samfunn blant disse kvinnene?
– Jeg velger å tro det, sier vadsøværingen, noe hun blant annet baserer på egne erfaringer. Særlig fra familiesamlinger før i tiden. Hun sier at det var høylydt snakk og «husker du den gang da», pluss overdrivelser og latter fra man kom til man gikk. Et samhold og en tilstedeværelse for hverandre som hun i mindre grad ser nå i dag.
Mer livsglede
– Og det syns jeg er synd, for det tar noe fra et samfunn som mer enn noen gang trenger at vi drar lasset sammen og føler at vi er unisone. Det er helt klart et lite savn etter det som en gang var, selv om kvinnene på enkelte områder hadde det særdeles hardt. Mye fortvilelse og sorg, men jeg tror at det også var mye mer livsglede, nærhold og empati. Fordi alle sammen hadde det likedan. De var like fattige og alle visste hvor tøft det var.
Vi tar med at Møller-Davidsen til daglig jobber som kirketjener i Den norske kirke, Vadsø sokn. Og at hun har bak seg ikke bare en, men to perioder med mye aktivitet. Både i den lokale kvenforeningen som i sentralstyret til Norske kveners forbund.
– Det har vært gøy og lærerikt, og jeg er takknemlig for alle mulighetene jeg har fått, avrunder hun.
