NKFs tjæremilbønn til statsråden

.

Vi ber statsråd Jan Tore Sanner i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, same- og minoritetspolitisk ansvarlig, om å avklare følgende: Har den Europeiske Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale og regionale minoriteter ingen betydning når et svært gammelt kulturminne tilhørende en av de nasjonale minoritetene står i fare for å ødelegges? Mer konkret, har ikke artikkel 5 og 15 i konvensjonen noen betydning i slike saker?

Bakgrunnen for dette er tjæremile-saken i Alta, der et svært gammelt kvensk kulturminne er vedtatt destruert. Den 15. desember mottok Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto brev fra Olje- og Energidepartementet (OED) i klagesaken rundt tjæremila, som Statnett vil ødelegge til sommeren. Vedtak om ødeleggelse er gjort av NVE etter en lengre konsesjonsbehandling, først med ett vedtak 2. mai 2012 og ett 30.juni 2015. I en innspill- og klage-runddans høsten 2015 er det to spørsmål som har vært sentrale: Er det i strid med internasjonale konvensjoner 1) at et kvensk kulturminne av nasjonal verdi ødelegges, 2) at kvenske organisasjoner ikke ansees som en part i saken.

OED har i sitt endelig vedtak konkludert med at «Etter forvaltningsloven har (…) ikke NKF/RK krav på å bli skriftlig underrettet i saken». Ut over dette har hverken de eller noen av de andre instansene noe ansvar. Det er «… ikke i strid med [Ramme]konvensjonen at et kvensk kulturminne kommer til skade». 

Vi ansees ikke som part og avvises med at ettersom vi ikke kom med innspill tidsnok til vedtaket i mai 2012, er dette kvenenes egen feil. OED fremholder at vår klage i hht til forvaltingsloven har kommet for sent. Som OED sier i sitt avslag at vedtaket «… ble kunngjort i flere aviser», og at ett oppslag på forbundets hjemmesider «… viser også at forbundet var klar over konflikten mellom transformatorstasjonen og kulturminnet (…) ett år før NVEs vedtak. (…) NKF/RK kunne tatt kontakt med enten Statnett eller NVE for å forhøre seg om hvordan forbundets interesser kunne ivaretas.» Nå er det slik at Fortidsminneforeningen kom med et innspill til NVE i mai 2012 hvor de ber om at det tas hensyn til kulturminnene, men NVE har tidligere i høst i brev opplyst at de ikke tok dette i betraktning og ikke sendte det videre til OED da de anså det som en orientering ikke som et klageinnspill til vedtaket.

Og la oss slå det fast: denne saken gjelder ikke forbundets interesser, men det kvenske folkets interesser.

De instansene som nå er frikjent av OED inkluderer et departement (dem selv), et direktorat (NVE), en fylkeskommune (Finnmark – FFK) og et stort statlig eid selskap (Statnett). En faktaopplysning rundt ressursene til de skadelidende: De kvenske interesseorganisasjonene i Norge har tilsammen 1,2 ansatte. Det er altså disse 1,2 menneskene som skulle ha fulgt bedre med forsommeren 2012, ikke OED, NVE, FFK eller Statnett som i sine papirer hadde sort på hvitt at et minst 350 år gammelt kvensk kulturminne ville ødelegges.

Så hva skjedde i forsommeren 2012? Kanskje var disse 1,2 personene på ferie? Kanskje skjedde det noe annet da som gjorde at disse 1,2 ikke fikk lest avisen akkurat den dagen NVEs vedtak ble annonsert i deres lokalavis, selv om de hadde lest avisen veldig nøye hver dag i ett helt år i uvisse på når vedtaket kom? Selvsagt kunne vi ønske vi hadde fått sagt ifra da i mai/juni 2012, men som tallet 1,2 forsøker å vise, så er det til tider svært vanskelig for de kvenske organisasjonene å strekke til. Og derfor trenger vi konvensjoner som sikrer vår påvikningsmulighet. Imidlertid, da endringen i konsesjonen ble vedtatt av NVE 30.juni 2015 fikk disse 1,2 menneskene det med seg, og vi fikk anledningen til å få i gang en saksgang rundt saken, med vårt syn i høringsinnspill fra oss.

OED sier i sitt siste brev at NVE vil innarbeide nye rutiner da de har notert seg at de kvenske organisasjonene vil informeres, men altså at ingen må dette ifølge forvaltningsloven. De anser seg heller ikke forpliktet til dette i hht den Europeiske Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale og regionale minoriteter.

Rammekonvensjonen sier klart at kvenene skal beskyttes og ifølge artikkel 15 skal det kvenske folket «…sikres effektiv deltakelse (…) i offentlige anliggender, særlig de som berører dem.» I artikkel 5 slås det fast at kvenene skal kunne «… bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres (…) kulturarv.». Videre at Norge skal «(…) avstå fra politikk eller praksis som tar sikte på å assimilere personer som tilhører nasjonale minoriteter mot deres vilje, …».

Norge, herunder OED og NVE, har frivillig forpliktet seg til dette ved å ratifisere rammekonvensjonen i 1998. Men konklusjonen OED har kommet til med sine jurister – en konklusjon vi også ser oss tvunget til å trekke – er: i Norge har Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale og regionale minoriteter ingen betydning.

I et brev fra statsråd Bjarne Håkon Hansen i daværende same- og minoritetspolitiske ansvarlige departement, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, drøftes kvenenes vern i henhold til folkeretten, datert 09.11.2006.  Statsråden fremhever rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter som en viktig internasjonal konvensjon. Statsråden avsluttet med følgende:

«Videre vil FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 pålegge staten en handleplikt i forhold til bevaring og videreutvikling av minoritetsbefolkningers kultur. Menneskerettsloven av 21. mai 1999 §3 slår fast at bestemmelsene i denne konvensjonen skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

På bakgrunn av Bjarne Håkon Hansens uttalelse ber vi statsråden svare på om bruk forvaltningsloven i denne saken er i henhold til folkeretten. Videre om folkeretten pålegger staten handleplikt i nettopp denne saken når det gjelder vern av de omtalte kulturminnene.

 

Hilja Huru, leder i Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto

Ivar Johnsen, Generalssekretær Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto